Grensen mellom ulike grader av utnytting i arbeidslivet har blitt aktualisert i løpet av de siste årene. Ikke minst har den såkalte Lime-saken, hvor dommen fra lagmannsretten kom høsten 2021, skapt oppmerksomhet om grov utnytting og menneskehandel i arbeidslivet.
Når er det snakk om grov utnytting og når vil sakene omfattes av forbudet mot menneskehandel?

Enkelt sagt er menneskehandel den groveste formen for arbeidslivskriminalitet. Avgrensningen er likevel ikke enkel.

Straffeloven

Forbudet mot menneskehandel ble innført i Norge i 2003. Da ratifiserte Norge Palermoprotokollen – som er «FNs konvensjon av 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet og dens protokoll om menneskehandel». I straffelovens kapittel 24 Vern om den personlige frihet og fred, §§ 257 og 258, skilles det mellom menneskehandel og grov menneskehandel. Strafferammene er på henholdsvis 6 og 10 år.

Avgrensning er et juridisk spørsmål

Avgrensningen mellom menneskehandel og andre former for utnytting i arbeidsforhold er i stor grad et juridisk spørsmål som avklares gjennom rettslige prosesser. Hver situasjon må vurderes for seg. Det er så langt begrenset rettspraksis på dette området. I perioden fra 2003 til 2021 er det kun tre dommer som gjelder utnyttelse til tvangsarbeid. Disse kan du lese om i oversikten fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM).

Menneskehandel i arbeidslivet har fått lite oppmerksomhet

Menneskehandel har tradisjonelt vært knyttet til prostitusjon. Oppmerksomheten om mulig menneskehandelsaker i arbeidslivet har vært liten. Dette var et sentralt tema i Fafo-rapporten Menneskehandel i arbeidslivet, fra 2019. En av konklusjonene i den rapporten var at gapet i rettigheter mellom de som faller utenfor og innenfor begrepet menneskehandel er til hinder også for at alvorlige menneskehandelsaker i arbeidslivet kan bli avdekket og straffeforfulgt.

Rammer utenlandske arbeidstakere

Det er ikke mulig å tallfeste omfanget av mulig menneskehandel i arbeidslivet. Det er likevel grunn til å konkludere med at de groveste formene for utnytting og eventuelt menneskehandel i hovedsak rammer utenlandske arbeidstakere. Noen er i landet på lovlig vis, som arbeidsinnvandrere fra andre EØS-land. Andre er de som er ulovlig i landet og personer som har fått avslag på asylsøknaden (som ikke får arbeidstillatelse). Personer uten arbeidstillatelse vil være i stor fare for å bli utnyttet, da de er helt avhengige av å ikke bli avslørt.

Mange begreper og glidende skala

Det er mange begreper knyttet til utnytting av utenlandsk arbeidskraft i Norge: sosial dumping, arbeidslivkriminalitet, useriøsitet, usunn konkurranse, uanstendig arbeid, grå bedrifter og moderne slaveri. Begrepene har hatt særlig aktualitet siden EU-utvidelsene i 2004 og 2007. De mest brukte begrepene er sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Sosial dumping er definert som

 «… brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og/eller lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter, der slike gjelder.» (St.meld. nr. 2 (2005–2006)).

Arbeidslivskriminalitet er definert som

«Handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.» (Solberg-regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet 2015).

Til forskjell fra arbeidslivskriminalitet kan sosial dumping være både ulovlig og lovlig, og er knyttet til arbeidstakernes vilkår. For eksempel behøver ikke lav lønn være ulovlig, men kan like fullt oppfattes som dumping.

Arbeidsmiljøloven og Lov om allmenngjøring av tariffavtaler er de mest sentrale reguleringene. Samtidig er det et stort sprang – også når det gjelder strafferammene – mellom disse reguleringene og straffelovens bestemmelser om menneskehandel, hvor de sentrale elementene er

«… vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til arbeid eller tjenester, herunder tigging» (§257 b).

Dårlig lønn og lange arbeidsdager kan ikke forsvares, men behøver ikke bety at en arbeidstaker er utsatt for menneskehandel. Det samme gjelder når lønna tilbakeholdes eller at noen mangler arbeidskontrakt. For at en sak skal defineres som menneskehandel må innslaget av tvangsmidler og sårbarhet vurderes. Har man økonomiske muligheter til å komme seg ut av arbeidsforholdet? Hva vurderes som misbruk av sårbar situasjon? Det kan være snakk om ulike typer tvang: fysisk, økonomisk eller kulturell. Eksempler på kulturell tvang kan være at arbeidstakerne ikke ser det som mulig å protestere eller sette seg opp mot noen som er overordnet en selv. Andre forhold er tilgang til egne dokumenter (som pass og arbeidskontrakt), at man har satt seg i gjeld til arbeidsgiver, ikke snakker norsk, har dårlig kunnskap om norske reguleringer og mangler nettverk i Norge.

Gartneridommen fra Høyesterett i 2017

I Gartneridommen (HR-2017-1124-A) redegjør Høyesterett for begrepsbruken. Denne dommen inneholder presiseringer av tvangselementene, som er nyttig for forståelsen av menneskehandelbegrepet. I tvangsarbeid ligger at den som blir utnyttet, ikke har kommet frivillig inn i arbeidsforholdet og/eller ikke kan komme frivillig ut av det. «Tvangsarbeid» forutsetter at vedkommende ikke gis noe annet realistisk valg enn å arbeide». Dette kan for eksempel ramme personer i situasjoner der de blir lokket med arbeid i et annet land, blir utnyttet som arbeidskraft fordi de ikke har lovlig opphold i landet og dermed havner i en sårbar stilling. I gartneridommen påpekes det også at det eksisterte et over-/underordningsforhold som er ukjent i norsk arbeidsliv. At avtalen om arbeid ble inngått frivillig, var ikke avgjørende for Høyesteretts vurderinger. Lite bevegelsesfrihet, isolasjon, dårlige arbeids- og lønnsforhold og bo- og sanitærforhold var også del av grunnlaget for dommen.

Hva øker risikoen?

Det kan være mange ulike årsaker til at utenlandske arbeidstakere havner i grove utnyttingssituasjoner. Om man kommer fra land utenfor Norden, kan språk, manglende kjennskap til lov- og avtaleverk og norsk arbeidslivskultur gjøre at man blir avhengig av mellommenn eller arbeidsgiver for å kunne fungere på arbeidsplassen og i det norske samfunnet.

Ved midlertidige opphold i landet er det ofte slik at arbeidsgiver tar hånd om arbeidstakernes reise til og fra hjemlandet og/eller bosted, eventuelt at arbeidstakerne må låne penger for å få dette til. Å stille spørsmål eller protestere på vilkårene kan medføre at man mister jobben og blir sendt tilbake til hjemlandet.
For å kunne søke opphold til arbeid fra tredjeland (land utenfor EØS-området), trengs det et konkret tilbud om arbeid fra en arbeidsgiver. Dette var for eksempel aktuelt i den såkalte Lime-saken. Uten arbeid har man ikke lovlig opphold.

Løs tilknytning til arbeidslivet – for eksempel en midlertidig stilling – øker også risikoen for å miste jobb og inntekt om man prøver å gjøre noe med sin egen situasjon.

Den vanskelige offerrollen

Å betrakte seg selv som et offer for grov utnytting/menneskehandel kan være vanskelig. Erfaringer viser at offerrollen har vist seg å være spesielt vanskelig for mannlige arbeidsinnvandrere. Hovedmotivasjonen for å dra ut er å tjene penger. Om man havner i en vanskelig situasjon, innebærer det samtidig at man taper ansikt.

Behov for nye reguleringer?

Det har i løpet av de siste årene blitt større oppmerksomhet om problemstillingen rundt grov utnytting, som ikke oppnår «status» som ofre for menneskehandel og dermed ikke omfattes av straffelovens bestemmelser. Det snakkes om et «lovtomt» rom, og at det er behov for egne straffebestemmelser mot grov utnytting.

Dette er noe av bakgrunnen for at det fra 2022 innføres et forbud mot lønnstyveri i straffeloven, samt økte strafferammer for brudd på arbeidsmiljøloven. Det er dermed utvikling på feltet, selv om noen mener det ikke er tilstrekkelig. I forbindelse med høringsrunden om den nye bestemmelsen om lønnstyveri skrev Det nasjonale statsadvokatembetet at det er behov for en bestemmelse som gjør det straffbart å grovt utnytte arbeidere, uten at det er snakk om tvang. Det vil si saker som vurderes til ikke å være så alvorlige at de omfattes av paragrafene om menneskehandel.