I mars 2020 innførte Norge og verden radikale tiltak for å hindre smitte av koronaviruset (Covid-19). Lukking av grenser, krav om karantene og en bråstopp i drift og etterspørsel blant mange bedrifter medførte at arbeidsinnvandringen ble satt i en spesiell situasjon.

Allmenngjøring betyr at deler av en landsomfattende tariffavtale gjøres gjeldende for alle som omfattes av denne avtalen. Lønn og arbeidsvilkår i avtalen blir dermed «ufravikelige minstevilkår».

Bygg og anlegg, renhold, skipsverft, landbruk, transport, fiskeindustri og hotell & restaurant er bransjer som får oppmerksomhet i forbindelse med bruk av arbeidsinnvandrere og utenlandske virksomheter. En betydelig del av arbeidsinnvandringen til Norge etter 2004 har også skjedd via bemanningsbedrifter.

Her har vi samlet noe av kunnskapen som er utarbeidet de senere årene om de nevnte seks bransjene.

Hvordan kan det offentlige bidra til likeverdig konkurranse og ryddige arbeidsforhold i et stadig åpnere marked? Det åpenbare svaret er å stille krav til de som leverer varer og tjenester til staten, kommunene og offentlige foretak. Offentlig sektor kjøper inn varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for om lag 650 milliarder kroner årlig. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring har oppdatert statistikk om innkjøpsvolum i staten og offentlig forvaltning for øvrig.

Noen ganger testes nasjonale arbeidslivsreguleringer opp mot til den frie flyten i EUs indre marked. Her ser vi på noen sentrale rettsavgjørelser. Laval- og Rüffert-dommene er kanskje er de mest kjente. Her hjemme er det den såkalte verftssaken som har vakt størst oppmerksomhet.

Lav lønn, dårlige HMS-forhold og lange arbeidsdager er sentrale stikkord for sosial dumping. Ofte henger dårlige lønns- og arbeidsvilkår sammen med svart arbeid og organisert kriminialitet.

Polen og Litauen topper statistikken over arbeidsinnvandrere fra Øst- og Sentral-Europa. Statistisk sentralbyrå (SSB) og Utlendingsdirektoratet (UDI) er viktige kilder for å følge omfanget av arbeidsinnvandringen.