I areal (45 000 kvadratkilometer) er Estland EUs 9. minste, så vidt større enn Danmark og Nederland. Landet har en strategisk viktig plassering der Finskebukta møter Østersjøen, og har en rekke større øyer. Landet grenser til Russland i øst og Latvia i sør. Den oversjøiske kontakten med Finland i nord er ellers viktig, både kulturelt og økonomisk.

Landskapet er flatt, høyeste punkt er drøye 300 meter, med mange innsjøer og elver, samt større skogsområder. Tallinn (tidligere Reval) er den største byen (430 000 innbyggere), etterfulgt av Tartu (95 000), Narva (53 000) og Pärnu (85 000).

Offisielt språk er estisk, som er en del av den finsk-ugriske språkfamilien, i motsetning til i de to øvrige baltiske landene. Selv om estisk og finsk er nært beslektet, har de utviklet en rekke ulikheter som vanskeliggjør felles forståelse. På grunn av befolkningssammensetningen, med en stor andel etniske russere (nær 20,9 prosent), er russisk også utbredt.

Estland har hatt en svært omskiftelig historie og har vært underlagt russisk, skandinavisk og tysk innflytelse eller overherredømme. Grunnloven, som ble innført i 1992, bygger i stor grad på tidligere versjoner fra mellomkrigstiden.

Estland er en parlamentarisk republikk. Statsminister og regjering utgår med andre ord fra parlamentet (Riigikogu) og dets 101 medlemmer.

Presidenten er formelt statsoverhode og utgår fra flertallet i parlamentet. Vedkommende har også en viss vetomakt ved vedtak i parlamentet, samt en viss adgang til å foreslå/utforme politiske resolusjoner/dekreter.

Estland er politisk-administrativt delt inn i 15 fylker og 79 kommuner (hvorav 15 bydistrikter).

Ved forrige valg i 2023 vant Kaja Kallas’ sentrum-høyre reformparti med 31,2 prosent av stemmene. Det høyrepopulistiske partiet EKRE (Det estiske konservative folkepartiet), som ønsker en ny folkeavstemning om medlemskapet i EU og å kutte våpenstøtten til Ukraina, fikk en oppslutning på rundt 16 prosent.

Statsminister Kallas’ koalisjon med sosialdemokratene (SDE) og det liberale-progressive partiet Estland200 varte til mars 2025, da SDE ble kastet ut av regjeringen. Kallas var på dette tidspunktet blitt visepresident for EU-kommisjonen, og hennes partikollega Kristen Michal tok over som statsminister for Estland. Hovedgrunnen til at koalisjonen ikke lenger holdt sammen, var uenighet om en skattereform. En annen uenighet i koalisjonen var en planlagt reform av valgloven. SDE var imot koalisjonspartnernes planer om å utestenge borgere med såkalt grått pass, altså ikke-statsborgere med permanent oppholdstillatelse, fra kommunalvalg (i hovedsak russere).

I juni 2025 trakk alle de tre baltiske statene seg fra FN-konvensjonen som forbyr produksjon, lagring, salg og bruk av landminer. De uttalte at de ønsker å sende et budskap om at de er forberedt og kan bruke alle nødvendige midler for å forsvare sitt territorium og sin frihet. Også den finske riksdagen har vedtatt å trekke seg fra minekonvensjonen.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 utviklet Estland seg raskt til en velfungerende markedsøkonomi. Landet var blant de raskest voksende økonomiene i Øst-Europa på 2000-tallet, med en årlig økonomisk vekst på mellom 7 og 11 prosent fra 2000 til 2007.

Dette skyldtes særlig en stabil valuta – «kroon» frem til euro-innføringen i 2011 – omfattende reformer og privatisering, samt gode forhold for handel og investeringer. Regjeringen har ført en stram finanspolitikk, med balanserte budsjetter.

Finanskrisa i 2008 rammet Estland hardt og sendte landet inn i en kraftig resesjon. Både økonomisk aktivitet og handelen med utlandet sank kraftig. De baltiske landene hadde en kraftig nedgang i BNP i 2009 – for Estlands del med hele 14,4 prosent. Den estiske økonomien tok seg derimot raskt opp igjen, med vekst på 2,7 prosent i 2010 og 7,4 prosent i 2011, hovedsakelig drevet av økt eksport. Dette har sammenheng med at den estiske økonomien er nært knyttet til de nordiske landene, som i stor grad var skjermet fra den økonomiske nedgangen i eurosonen.

Veksten avtok imidlertid i de følgende årene, særlig på grunn av dårlige tider i Finland og Russland. Siden 2015 har imidlertid Estland opplevd en jevnt høy vekst, på mellom 2,6 og 5,7 prosent per år, til og med 2019.

Koronapandemien skapte imidlertid et nytt (kortvarig) fall i 2020 på 3 prosent. Etter en positiv realvekst i BNP på 8,3 prosent i 2021 var det negative tall både i 2023 og 2024 (hhv. −2,7 prosent og −0,1 prosent), blant annet på grunn av følgene etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022. Den førte blant annet til en sterk økning i strømpriser, tap av ressurser og råmaterialer (input-supplies) fra Russland og avvikling av eksport til Russland.

Estland er relativt velstående sammenlignet med de fleste nyere medlemsland i EU. BNP per innbygger – justert for lokal kjøpekraft – lå i 2024 på 79 prosent av gjennomsnittet i EU – betydelig høyere enn Latvia (71 prosent av EU-snittet), men lavere enn Litauen som de siste årene har hevdet seg som ledende av de tre baltiske landene (88 prosent av EU-snittet).

EU-kommisjonen anslår i mai 2025 en vekst på 1,1 prosent i 2025 og deretter 2,3 prosent i 2026. Estland har nest lavest statsgjeld som andel av BNP i EU, lenge var den under 9 prosent. I 2025 var gjeldsandelen 24 prosent av BNP (EU-snittet: 88 prosent).

Inflasjon

Inflasjonen har svingt kraftig siden finanskrisa, men har etter hvert stabilisert seg noe. Den sank fra 10,6 prosent i 2008 til 0,2 prosent i 2009. I 2011 var inflasjonen igjen på 5,1 prosent (Harmonised Index of Consumer Prices HIPC) etter at den estiske økonomien tok seg opp igjen etter krisa. I 2015 var inflasjonen helt nede i 0,1 prosent på grunn av fall i energiprisene, særlig oljeprisen.

Grunnet blant annet økt beskatning av forbruksvarer, gjennom moms og avgifter, samt økende priser på mat og energi globalt, nådde inflasjonen 3,7 prosent i 2017. Dette var over gjennomsnittet i eurosonen. Fra 2018 har prisveksten avtatt markant – fra 3,4 prosent i 2018 til 2,3 prosent i 2019 – og endte i en deflasjon på 0,6 prosent i 2020.

I 2022 økte inflasjonen til 19,4 prosent, høyest av alle EU-landene. Litauen og Latvia fulgte rett etter med henholdsvis 18,9 prosent og 17,2 prosent. Estlands inflasjonsrate har stabilisert seg med 3,7 prosent i 2024 (EU-gjennomsnitt: 2,6). Inflasjonen anslås av EU-kommisjonen å ligge på 3,8 prosent i 2025 og 2,3 prosent i 2026.

Utenlandske investeringer spiller en viktig rolle i estisk økonomi. Landet har et meget liberalt økonomisk regime med lavt skatte- og avgiftsnivå, og nesten ingen toll. Estland regnes derfor som svært bedriftsvennlig, og mange utenlandske bedrifter har investert og etablert seg i landet. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina har landet hatt utfordringer med å tiltrekke seg utenlandske investorer grunnet opplevelsen av en geopolitisk usikkerhet i Estland.

Strømmen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har en tendens til å svinge mye fra år til år, særlig i små land som Estland der store enkeltinvesteringer kan ha stor påvirkning.

Ifølge Verdensbanken utgjorde netto FDI-innstrømning om lag 20,3 prosent av BNP i 2021, før den falt kraftig til 4,9 prosent i 2022. I 2023 økte investeringene igjen til 13 prosent, mens 2024 viste en markant nedgang til –8,1 prosent, noe som innebærer en netto utstrømning av utenlandsk kapital. Det er nærliggende å knytte dette til den geopolitiske usikkerheten som har oppstått i forbindelse med Ukraina-krigen.

Selv om strømmen av utenlandske investeringer svinger, er beholdningen av utenlandske investeringer i Estland relativt stor. I 2020 utgjorde denne beholdningen om lag 110 prosent av landets BNP – godt over EU-snittet på 75 prosent. Bankvesenet har eksempelvis i stor grad havnet på utenlandske hender. 

Estlands økonomi er liten og åpen, noe som gjør den avhengig av utenlandsk etterspørsel og egen konkurransedyktighet. Landet ligger på 18. plass i verden på tabellen over hvor lett det er å gjøre forretninger der. Blant EU-landene skårer kun Danmark, Sverige og Litauen høyere. Latvia ligger rett bak Estland på 19. plass.

Eksporten av varer og tjenester tilsvarer i 2024 76,3 prosent av BNP, omtrent en tredjedel mer enn gjennomsnittet i EU (50,7 prosent). Eksporten har sunket etter 2022. Importen tilsvarer 75,7 prosent av BNP. Også dette tallet har sunket med mer enn 10 prosent etter 2022.

De nordiske og baltiske landene har tette bånd på handelsområdet. For Estlands del er Finland den viktigste enkeltstående handelspartneren, men også Sverige spiller en viktig rolle. I andel av all handel var i 2023 følgende land viktigst:

• Eksport: Finland, Latvia, Litauen, Sverige og Russland
• Import: Finland, Tyskland, Kina, Litauen og Polen

I 2021 var Russland landet med den største importen til Estland. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina har dette endret seg fundamentalt.

Landet har en lang historie med utvinning og bearbeiding av oljeskifer og skifergass, samt forbrenningsproduksjon av strøm. Raffinert petroleum er blant de viktigste varene. Planen er å fase dette ut, grunnet store miljøomkostninger. Innen eksport står ellers kommunikasjonsutstyr, prefabrikkerte bygninger og trelast sentralt. Innen import er det kommunikasjonsutstyr, petroleum, gass og medikamenter som er de største kategoriene målt etter verdi.

Estland og Norge

I det store bildet er Norge en mindre, men ikke ubetydelig, partner og investeringskilde. I 2022 var Norge det 9. viktigste landet for Estlands eksport til enkeltland.

• Norges eksport til Estland økte kraftig i 2022 og hadde i 2024 en verdi på knapt 3 milliarder kroner.
• Norges import av estiske varer utgjorde i 2024 knapt 7 milliarder kroner, en økning siden 2020.

Norge eksporterer hovedsakelig transportmidler, maskiner og annet mekanisk utstyr til Estland, mens særlig tømmer, treprodukter, tekstiler og elektrisk utstyr går den andre veien.

I 2019 var norske direkteinvesteringer i landet på 2,5 milliarder kroner. I 2023 hadde dette økt til 7,2 milliarder, mer enn en dobling fra 2022. Estiske investeringer i Norge var i 2021 på 411 millioner kroner og doblet seg til 843 millioner kroner i 2022, og de lå i 2023 på 761 millioner kroner. Oljefondet hadde ved inngangen til 2021 investert i estiske aksjer og rentepapirer tilsvarende 1,1 milliarder kroner.

Rundt 200 norskeide bedrifter skal være aktive i Estland, med vekt på industri (næringsmidler, husholdningsartikler, belysning, mekanisk industri, møbler, tekstil/klær) og tjenesteytende virksomhet (bank, skipsfart, eiendom, transport, energi, varehandel, regnskap og kundeservice).

EØS-midlene

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. For perioden 2021 til 2028 skal Norge sammen med Island og Liechtenstein bidra med 3,268 milliarder euro til 15 av EUs mindre velstående medlemsland. Estland vil motta 71,8 millioner euro. De tre prioriterte områdene er: grønn omstilling, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter og sosial inkludering og samfunnsmessig robusthet. 

Estland har over tid beveget seg fra en industri- og transportorientert økonomi mot tjenester. I 2023 utgjør industri rundt 17,7 prosent av verdiskapingen, under EU-snittet (20,2 prosent). Offentligfinansierte tjenester står for rundt 16,6 prosent, også under EU-snittet (18,3 prosent). Over tid har Estland en tydelig dreining mot kunnskapsintensive tjenester, der blant annet informasjons- og kommunikasjonstjenester har fått større betydning og utgjør 9,1 prosent av verdiskapingen, klart over EU-snittet for denne næringen (5,4 prosent). Viktigste øvrige næring er varehandel (11,6 prosent, EU-snitt 11,2 prosent).

Industri er forstått som samlet verdiskaping i utvinning, industri samt energi- og vannforsyning. Offentlig-finansierte tjenester er forstått som offentlig administrasjon, utdanning og helse- og omsorgstjenester.

(Kilde: Eurostat)

Arbeidsstyrken i Estland (15–64 år) utgjorde i tredje kvartal av 2021 rundt 648 000 personer. Deltakelsen i arbeidslivet er relativt høy. For nevnte aldersgruppe var sysselsettingen på 81 prosent i første kvartal 2025, noe som er sjuende høyest blant EU-landene (EU-gjennomsnitt er 76,1 prosent). Andelen har klatret siden et bunnpunkt etter finanskrisa på rundt 55 prosent. Som i de andre baltiske landene har Estland hatt en kontinuerlig tilbakegang i befolkningstall. Aldrende befolkning, lave fødselsrater og lite innvandring er viktige faktorer. Bare i 2025 gikk antall fødsler ned med 11,5 prosent sammenlignet med året før.

Arbeidsledighet

Estland hadde i 2008 en arbeidsledighet på 5,5 prosent, godt under EU-snittet. Finanskrisa førte til en dramatisk økning i ledigheten som var oppe i 16,7 prosent i 2010, godt over EU-snittet.

Ledigheten har falt jevnt i takt med den økonomiske fremgangen, men klarte først å tangere tallene fra før finanskrisa i 2019, med 4,4 prosent. Koronapandemien førte til en økning på 2,4 prosentpoeng i 2020, til 6,8 prosent – fremdeles under EU-snittet. Ledigheten gikk videre ned etter pandemien, men økte igjen i 2023 og lå på 7,6 prosent i 2024. EU-kommisjonen anslår at andelen arbeidsledige vil være uendret i 2025 og synke minimalt i 2026 til 7,3 prosent.

Som følge av finanskrisa var en femtedel av unge i alderen 15 til 29 år såkalte NEETs (unge utenfor jobb, utdanning og opplæring) i 2009. Siden har andelen sunket ned til rundt 10 prosent i 2019, godt under EU-snittet, før den skjøt opp til 13,4 prosent i tredje kvartal 2021.

Lønn og lønnsutvikling

Estland opplevde svært sterk lønnsvekst på 2000-tallet. Den gjennomsnittlige inntekten hadde en økning på 9,7 prosent hvert år fra 2004 til og med 2018. Det innebar en tredobling av inntekten i denne perioden.

Lønnsnivået er like fullt lavt etter vesteuropeisk standard. I første kvartal av 2025 var den gjennomsnittlige månedlige bruttolønna på 2011 euro. Det er en dobling fra rundt 1000 euro i 2015.

Ser man på median brutto timelønn, ligger Estland med sine 9,34 euro langt under EU-gjennomsnittet (14,91 euro). Den er dog høyest i baltisk sammenheng, der Latvia ligger lavest med 7,15 euro og Litauen i midten med 8,81 euro.

Landets minstelønn er i 2025 5,31 euro i timen. Månedlig minstelønn, ved fulltidsarbeid, er 886 euro. Fastsettelsen av minstelønna bygger på forhandlinger mellom arbeidslivets parter på nasjonalt nivå, som så fastsettes gjennom et regjeringsdekret.

I desember 2022 vedtok parlamentet å øke minstelønna for lærere, politibetjenter og redningsarbeidere. Lønningene økte med 36 prosent for sistnevnte og med 17 og 24 prosent for henholdsvis politibetjenter og lærere.

Den årlige utvandringen målt som andel av befolkningen er høy. I 2023 emigrerte 12 500 personer. Dette har vært det rådende nivået siden 2015. Rundt 62 400 estiskfødte i arbeidsfør alder (20–64 år) oppholdt seg hovedsakelig i et annet EU-land i 2024, og i hovedsak i Finland. Dette er likevel en lavere andel av befolkningen enn i Latvia og Litauen. Estland er dessuten et av få EU-land der flere vendte hjem enn utvandret i tiden etter 2018 (før koronapandemien).

Noe under 3000 estere har vært (registrert) bosatt i Norge de senere årene, 3097 personer i 2024. Rundt halvparten har bodd her i sju år eller mer. Det er en svak overvekt av menn blant de estiske innvandrerne.

Det er etablert sosial dialog mellom partene på nasjonalt nivå, gjennom trepartssamarbeid, men dette er fremdeles ikke godt institusjonalisert. Partene har de siste årene ofte uttrykt misnøye med at de ikke blir inkludert i politiske beslutningsprosesser.

Arbeidstakersiden

Estland har EUs laveste organisasjonsgrad. I 2019 ble den anslått å være på 6 prosent blant sysselsatte (aktive arbeidstakere) – totalt 25 000 personer. Andelen har stabilisert seg noe de senere år, etter et kraftig fall på 1990-tallet.

Den største hovedsammenslutningen på arbeidstakersiden i Estland er EAKL («Eesti Ametiühingute Keskliit», Estonian Trade Union Confederation), som ble stiftet i 1990.

Organisasjonen ble anslått å ha 13 440 medlemmer i 2023, en nedgang på omtrent 6000 medlemmer siden 2020. Mellom 2012 og 2020 var det en nedgang fra ca. 30 000 medlemmer. EAKL er en søsterorganisasjon av LO og organiserer hovedsakelig industriarbeidere. EAKL er medlem av ETUC (European Trade Union Confederation).

Den nest viktigste hovedsammenslutningen er TALO («Teenistujate Ametiliitude Keskorganisatsioon», Estonian Employees’ Unions’ Confederation), som brøt ut fra EAKL i 1992 og består av akademikere. TALO hadde omtrent 2000 medlemmer i 2023.

I tillegg er det en rekke frittstående fagforbund med medlemstall på 2400 og nedover. EAKL og TALO er medlem i European Trade Union Confederation (ETUC).

Arbeidsgiversiden

Blant de sysselsatte var 50,5 prosent i en bedrift med medlemskap i en arbeidsgiverorganisasjon i 2018. Dette er i hovedsak store arbeidsgivere, hvor fagforeninger er mer vanlig. Uvektet andel organiserte bedrifter er kun 3 prosent. To av arbeidsgiverorganisasjonene er mer rettet mot bransjerepresentasjon og politisk påvirkning enn partssamarbeid.

På arbeidsgiversiden er ETKL («Eesti Tööandjate Keskliit», Estonian Employers’ Confederation) den viktigste aktøren. Organisasjon er den eneste av de store som deltar i kollektive forhandlinger og som mest naturlig deltar i nasjonale to- og trepartssamarbeid.

ETKL omfatter bedrifter i privat sektor og er medlem i de internasjonale arbeidsgiverorganisasjonene IOE og UNICE og Business Europe. I 2020 hadde de 149 medlemmer som samlet representerte nær 2000 bedrifter.

Øvrige organisasjoner, som altså er rene bransjeorganisasjoner:

• EKTK («Eesti Kaubandus-Tööstuskoda», Estonian Chamber of Commerce and Industry): 3500 medlemmer som samler rundt 5000 bedrifter.
• EVEA («Eesti Väike- ja Keskmiste Ettevõtjare Assotsiatsioon», Estonian Association of SMEs): 386 medlemmer som samler rundt 5200 bedrifter.

Kollektive forhandlinger

Kollektive forhandlinger er svært desentraliserte og foregår nesten utelukkende på virksomhetsnivå, både i privat og offentlig sektor. Lønnsnivået blir som regel fastsatt på bedriftsnivå, med unntak av helse og transport der lønn fastsettes på bransjenivå. Det foregår forhandlinger for å fastsette lønn på bransjenivå for utdanningssektoren.

Rundt 19 prosent av arbeidstakerne er dekket av en tariffavtale, ifølge OECD i 2021. Årsaken til at tariffavtaledekningen har falt drastisk – fra over 30 prosent i 2009 – er delvis at parlamentet i 2012 vedtok en lovendring som gjør at avtaler ensidig kan termineres ved utløp. Det vil si at det ikke lenger er en automatisk videreføring frem til ny reforhandling.

I årene 2015–2019 var det kun én formell streik i landet. I tillegg har man et system for punktstreiker (maks 60 minutter), men heller ikke disse har det vært mange av i perioden. Året 2023 skiller seg ut, da det var én streik og to punktstreiker.