Polen

Polen er EUs 5. mest folkerike land – plassert sentralt mot den nordøstlige delen av kontinental-Europa. Landområdet på 320 000 kvadratkilometer er EUs sjette største, noe mindre enn Finland.

Det grenser til Tyskland i vest, Tsjekkia og Slovakia i sør, Ukraina og Hviterussland i øst, og Litauen og Kaliningrad/Russland i nordøst. Kystlinjen i nord vender mot Østersjøen.

Landet er i hovedsak flatt og velegnet for landbruk, men med svært mange innsjøer. I sørvest og sør reiser imidlertid fjellkjedene Sudetene og Karpatene seg, med høyeste polske punkt på 2500 meter.

Hovedstaden Warszawa er klart største by med 1,8 millioner innbyggere. Deretter følger Krakow, Lódz, Wroclaw, Poznan og Gdansk med innbyggertall mellom 800 000 og 480 000.

Politikk og administrasjon

Polen er en parlamentarisk republikk. Den demokratiske oppbyggingen har likevel en del særtrekk i europeisk kontekst.

Parlamentet har to kamre – underhuset («Sejm») og senatet, som begge fylles gjennom demokratiske valg, men etter ulike regler. Begge kamrene har lovgivende makt i samspill, men underhuset har siste ord overfor overhusets eventuelle endringer eller avvisninger av lovforslag. Senatet har også andre separate oppgaver.

Grunnloven ble i dagens form etablert i 1997.

Utøvende makt ligger hos statsministeren og hans ministerråd, som utgår av parlamentsflertallet. Presidenten, som er folkevalgt, har en noe mer mangfoldig rolle enn mange europeiske republikker. Foruten mer ordinær seremoniell funksjon som formelt statsoverhode, inkludert for de militære styrkene, begrenset vetomakt og adgang til å oppløse parlamentet, har vedkommende utnevnelsesfunksjoner overfor både regjeringen og en rekke embeter i statssystemet.

Landet har tre politisk-administrative nivå under det føderale.

Provinsene (województwo, norsk voivodskap) har en sterk historisk forankring og administrativ rolle. Siden 1999 har landet hatt 16 slike. Alle har egne parlament og guvernører.

Under dette har du 380 fylker eller distrikter (powiat), hvorav noen er byer. Nederst har du nær 2500 kommuner (gminas). Begge disse nivåene har politisk valgte styrer.

I tillegg har du noen ytterligere inndelinger, men disse er underlagt gminas.

Landets historie er svært brokete, grunnet plasseringen mellom ulike stormakter og da særlig Preussen/Tyskland, Østerrike/Ungarn og Russland. I moderne tid ble landet midlertidig selvstendig etter 1. verdenskrig, og deretter en selvstendig del av Sovjetunionen etter 2. verdenskrig. Ny selvstendighet kom på plass på tampen av 1989.

Språk

Polsk er et slavisk språk, i den vestslaviske grenen. Det slekter nært med tsjekkisk og slovakisk, men språkene lar seg ikke helt lett forstå gjensidig. Alfabetet har 32 bokstaver ved sine ą, ć, ę, ł, ń, ó, ś, ź og ż.

Rundt 50 millioner verdensborgere snakker polsk. Ved siden av i Polen, er det minoritetsspråk i nabolandene, eksempelvis Øst-Tyskland og Vest-Ukraina. Språket er det 5. største i EU.

Grunnet stor befolkning og historisk uro er det større polske diaspora-samfunn mange steder i verden, blant annet i USA.

Polsk er det eneste offisielle språket på nasjonalt nivå, men totalt 16 ulike språk eller særpregede dialekter er gitt en viss formell status. Engelsk og tysk er de vanligste verdensspråkene med rundt 100 000 brukere i 2011.

Engelsk er ellers det vanligste fremmedspråket blant polakker, forstått av rundt en femtedel. Russisk har av historiske og lingvistiske årsaker en sentral stilling, men er ikke like utbredt som minoritetsspråk eller formelt fremmedspråk. Tysk er også et utbredt fremmedspråk.

Polen er fortsatt blant de mindre velstående medlemslandene i EU. I 2020 tilsvarte BNP per innbygger (kjøpekraftjustert) 76 prosent av gjennomsnittet i EU. Dette er opp 13 prosentpoeng siden 2010, og landet haler altså innpå.

Koronaåret 2020 fikk landet sitt første år med negativ vekst siden 2004, men EU-kommisjonen forventer at dette raskt snur til rundt 5,0 prosent i både 2021 og 2022, før den så dabber noe av til 4,4 prosent.

Den økonomiske utviklingen er i stor grad vært drevet av innenlandsk etterspørsel. Et sterkt arbeidsmarked, og i en viss grad økte sosiale overføringer og senket inntektsskatt, har bidratt.

EU-kommisjonen anbefaler i sin 2020-analyse investering i ulike sosioøkonomiske problemer, og advarer mot mer langsiktige utfordringer i en aldrende befolkning og krympende arbeidsstyrke, og dårlig kvalitet på sentrale offentlige områder som helse og omsorg.

Statsfinansene har vært i balanse, og handelsbalansen i pluss de siste årene. Statsgjelda har generelt vært godt under EU-gjennomsnittet, men økte kraftig under koronakrisa, fra rundt 48 prosent av BNP til en topp på 59,0 prosent første kvartal 2021. Siden har gjeldsnivået vært synkende.

Banksektoren skal være sunn og gjeldsnivået lavt i befolkningen. Boligmarkedet er varmt, men ikke farlig hett, ifølge EU-kommisjonen.

Migrasjon er også en x-faktor, siden en betydelig del av Polens arbeidsstyrke har bosatt seg i andre land. Landet har derfor i økende grad behov for arbeidsmigranter selv. God produktivitetsvekst har likevel bidratt til å dempe mangelen på arbeidskraft, og det er antydninger om at migrasjonsstrømmen ut har begynt å svekkes i takt med mer utjevnet økonomi mellom Polen og vesteuropeiske land.

Fattigdom og sosial eksklusjon har vært et problem, men mottiltakene får gode skussmål av EU-kommisjonen – med unntak av tilgangen til helsetjenester, kjønnsskiller i arbeidsmarkedet og dårlig barnehage-tilbud.

Økt politisering av landets rettssystem har skapt egne bekymringer blant øvrige EU-land, og egne utredninger og advarsler i regi av EU-kommisjonen. Polen har ved flere tilfeller innad i EU-systemet alliert seg med Ungarn mot EU-flertallet.

Landets valuta er zloty (PLN). I 2021 var den gjennomsnittlige vekslingskursen for 100 PLN  222 norske kroner.

Valutabyttet fra zloty til euro var i utgangspunktet planlagt i 2008, men har vist seg å være en stor utfordring. Både medlemskap i ERM-II og innføringen av euro er utsatt på ubestemt tid. Polen tilfredsstiller heller ikke ennå de nødvendige kravene for valutabyttet.

Inflasjon

Polen opplevde relativt kraftig inflasjon i kjølvannet av finanskrisa, med en topp på 3,9 prosent (HICP) i 2011.

Siden fulgte en periode med lav inflasjon, nær 0, før to år med svak deflasjon i 2015 og 2016 (-0,7 og -0,2 prosent).

Fra 2017 til 2020 økte inflasjonen gradvis, fra 1,6 til 3,7 prosent, som følge av oppsvinget i energi- og matpriser. 2021 endte den på hele 5,2 prosent.

For påfølgende år beregner EU-kommisjonen noe økende inflasjon for 2022 – 5,2 prosent – før den deretter daler ned til 2,6 prosent i 2023.

Utenlandske investeringer

Polen har blitt et attraktivt investeringssted for utenlandske firmaer fra hele verden. Dette skyldes i stor grad Polens gunstige geografiske plassering, en indre samfunnsøkonomisk stabilitet og EU-medlemskapet.

Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Polen har svingt noe opp og ned siden 2006, men har holdt seg rundt 40 prosent av BNP – så også i 2019. Dette er betydelig lavere enn EU-snittet på 61,1 prosent.

Polske næringsliv- og finansfolk har også i økende grad investert i øvrige land, men etter en vekst fra 2004, holdt nivået seg på mellom 4,4 og 5,5 prosent i årene fra 2013 til 2019. Dette er lavt i EU-sammenheng.

Statens Pensjonsfond – Utland hadde ved inngangen til 2021 investeringer på 14,9 milliarder kroner i polske aksjer, fordelt på 125 selskaper, og 2,1 milliarder kroner i rentepapirer. I tillegg kommer eiendom for 1,6 milliarder kroner.

Utviklingen fra 1989

Polen var det første landet i Sentral- og Øst-Europa som gikk over fra plan- til markedsøkonomi – en prosess som startet i slutten av 1989. Dette førte blant annet til en storstilt privatisering av industrien og av små og mellomstore bedrifter.

Polens økonomiske overgang beskrives som en suksess, og økonomien regnes i dag som stabil og markedsorientert.

Medlemskapet i EU, med økt markedsadgang og tilgang til EUs strukturfond, har vært en vesentlig bidragsyter til den økonomiske veksten etter 2004. Den økonomiske veksten har likevel vært relativt beskjeden sammenliknet med flere av de andre nye medlemslandene.

2008: Krisa som uteble

Polen er derimot blant de EU-landene som kom seg best gjennom finanskrisen i 2008–09. Økonomien opplevde vekst på 2,8 prosent i 2009 da EU hadde en samlet negativ vekst på 4,3 prosent.

Landets økonomi har vært i vekst siden finanskrisa, selv om den har blitt noe bremset av dårligere tider i resten av EU, særlig i 2013 da BNP-veksten endte på 1,1 prosent.

Polen har like fullt hatt en betydelig høyere realvekst i BNP enn EU-snittet alle årene siden. Fra 2014 til 2019 vokste BNP i snitt med 4,2 prosent per år, mot 2,1 prosent i EU27. Siste år før koronakrisa, 2019: 4,5 prosent.

Veksten har imidlertid blitt overskygget av høy statsgjeld og budsjettunderskudd. I 2013 var statsgjelden på omtrent 56 prosent av BNP. Regjeringen har vært nødt til å innføre innstramninger på offentlige utgifter for at statsgjelden ikke skal øke ytterligere, og en snuoperasjon førte til at gjelden i 2019 lå på rundt 47,5 prosent.

Koronaåret 2020

Polen fikk sitt første bekreftede covid-19-tilfelle 4. mars 2020. Stengninger av skoler og ulike offentlige arrangementer ble innført mellom 10. og 12. mars. Ytterligere tiltak ble innført fra 25. og 31. mars.

1. april rullet myndighetene ut økonomiske og velferdsmessige tiltak med det som på polsk ble kalt «tarcza antykryzysowa» – et «anti-krise-skjold». Denne har blitt utvidet etterfulgt med en rekke utvidinger, nummerert à la 2.0, 3.0 og så videre.

Polen fikk i 2020 sitt første år med negativ BNP-vekst, tilsvarende -2,5 prosent. Arbeidsledigheten steg også midlertidig, men årssnittet ble ikke vesentlig påvirket.

Polen har økt sin eksport mer enn det globale etterspørselen. Fra 2005 til 2020 ble eksportverdien både innen varer og tjenester mer enn tredoblet. Handelsbalansen var i 2020 godt i pluss, tilsvarende 6,9 prosent av BNP.

Med andre ord har de styrket sin posisjon på verdensmarkedet. I 2020 var de verdens 20. største eksportland – tre plasser opp på to år – og også det 20. største importlandet. Tar man befolkningens størrelse i betraktning, daler de imidlertid kraftig nedover på lista.

Handelsbalansen var i 2020 godt i pluss, tilsvarende 6,9 prosent av BNP. Tallet for 2019 var 4,7 prosent av BNP.

Tyskland er den klart viktigste handelspartneren, med over en fjerdedel av både eksport og import fra/til Polen, ifølge OEC-tall:

• Eksport: Tyskland, Tsjekkia, Storbritannia, Frankrike og Italia.
• Import: Tyskland, Kina, Italia, Russland og Nederland

Varer som det går mest av ut og inn av landet:

• Eksport: deler til transportmidler, biler, møbler og videoskjermer.
• Import: råolje, biler, deler til transportmidler, kommunikasjonsutstyr og medikamenter.

Polen og Norge

Polen er Norges viktigste handelspartner i Øst-Europa. Handelen mellom landene har økt kraftig de siste årene og var i ubrutt vekst fra 2010. Fra 2004 til 2017 har handelsverdien (kun varer) mer enn firedoblet seg begge veier.

Forholdet mellom landenes vareeksport har vært relativt jevnbyrdig. Mens det i 2019 var Polen som eksporterte rundt 8 milliarder kroner mer enn Norge til Polen, snudde dette så vidt i 2021. Da eksporterte Norge for 29 milliarder kroner, mens Polen eksporterte for 28,9 milliarder kroner.

Fisk og skipsbygging er sentrale stikkord i forholdet mellom Polen og Norge, og det polske markedet er det største for norsk fisk i verden.

Fra Polens perspektiv sto det norske markedet for 1,26 prosent av eksporten og 1,09 prosent av importen i 2018.

EØS-midlene

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid. I perioden 2014–2021 mottar Polen 809,3 millioner euro, og er med det den største mottakeren av EØS-midler.

Avtalen om EØS-midlene ble først inngått i desember 2017, ettersom forhandlingene tok lenger tid enn forventet. Forhandlingene ble trukket ut på grunn av en uenighet om hvem som skulle kontrollere midlene som var tiltenkt sivilsamfunnet. Den polske regjeringen ønsket selv å kontrollere disse pengene. Partene ble imidlertid til slutt enige om at støtten skulle bli fordelt av en uavhengig instans.

EØS-midlene i Polen støtter blant annet grønn innovasjon og næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter, miljøtiltak, forskningssamarbeid mellom Norge og Polen, satsning på justissektoren, økt dialog og samarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere, i tillegg til kulturarv og kulturutveksling.

I etterkrigstiden var industri og bergverk de viktigste næringene i Polen. Dette har endret seg noe med overgangen til markedsøkonomi, selv om eksempelvis kullgruvene vedblir å være en politisk kasteball.

Service er den største næringsgruppen, men i mindre grad enn for mange andre land, målt etter sysselsetting, ifølge vår sammenstilling av 2020-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (tilført verdi):

Industrien og primærnæringene har vært i noe tilbakegang som andel av BNP, for industrien siden 2015. Service har hatt svak vekst.

Industrien er mannsdominert og service kvinnedominert, men mindre skjevt enn mange andre land i Fafo Østforums landrapporter.

Jordbruk har fortsatt stor betydning for sysselsettingen, med en andel mer enn dobbelt så stor av gjennomsnittet i EU.

I siste halvdel av 2021 var 16,2 millioner bosatte (20–64 år) i jobb i Polen. Antallet har vokst kraftig siden slutten av nittitallet, mot en tilsvarende topp før finanskrisa, før antallet nå har tatt seg mer enn opp igjen.

Sysselsettingsraten for denne aldersgruppen var i 2020 på 73,6 prosent – over EU27-snittet (72,4) og godt over det spesifiserte EU-målet på 71 prosent – og 16.-plass blant EU-landene.

Kjønnsforskjellene er relativt store. Sysselsettingsraten blant menn i dette alderssegmentet i 2020 var på 81,4 prosent (8. høyest, og over Danmark) og kvinner 65,7 prosent. Førstnevnte var dette året 8. best i EU – over Danmark; sistnevnte 21. best/6. dårligst.

Det er også betydelige regionale forskjeller. Hovedstadsregionen er på topp, mens fylket som grenser mot Litauen i nordøst (Warmian-Masurian) og i noe mindre grad fylkene i sør og sørøst har en langt lavere sysselsettingsrate.

Til tross for bedring på arbeidsmarkedet, står landet fortsatt overfor flere utfordringer. Polen har blant annet mangel på tilstrekkelig faglært arbeidskraft og enkelte grupper er betydelige mindre økonomisk aktive sammenlignet med tilsvarende grupper i de fleste andre EU-land. Dette gjelder blant annet kvinner, eldre, funksjonshemmede og lavt utdannede.

Arbeidsledigheten

Polen hadde problemer med tilpasninger på arbeidsmarkedet etter overgangen til markedsøkonomi, og slet lenge med høy arbeidsledighet.

I 2006 var arbeidsledigheten på 14 prosent, noe som var høyt i europeisk sammenheng. Etter en nedgang, løftet finanskrisa og etterdønningene den så vidt opp til tosifret igjen i 2012–2013.

Deretter har den gått taktfast nedover. I 2019 var andelen helt nede i 3,3 prosent – tredje best i EU etter Tsjekkia og Tyskland og himmelhøyt over EU27-snittet på 6,7 prosent. I koronaåret 2020 sank ledigheten til 3,2 prosent, kun overgått av Tsjekkia.

For kommende år forventer EU-kommisjonen (november 2021) en ledighet for årene fra 2021 til 2023 på 3,3 – 3,1 – 3,0 prosent.

Ungdomsledigheten har også sunket betraktelig fra 20,8 prosent i 2015 til 10,1 prosent i 2019. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 21,7 prosent i 2002, 14,4 prosent i 2007 og 16,2 prosent i 2013.

Siden har den falt, ned til 12,0 prosent i 2019, deretter svakt opp til 12,9 prosent i 2020 – noe under EU27-snittet på 13,7 prosent.

Lønnsutvikling

Det gjennomsnittlige lønnsnivået i Polen steg i perioden 2006 til 2010, da mange europeiske land opplevde det motsatte.

Gjennomsnittsinntekten hadde en liten nedtur i andre kvartal 2020, men tok seg så opp til knappe 5300 zloty (brutto), cirka 12 900 kroner i tredje kvartal. Grovt regnet vil det gi cirka 3800 zloty i netto utbetaling – cirka 9300 kroner.

Ifølge OECD-tall settes gjennomsnittslønna (kjøpekraftjustert) til 31 970 dollar per år. Det er noe under midt på tabellen over EU-land, mellom Spania og Estland.

Andelen lavlønte (tjener under to tredjedeler av medianinntekten) er på topp blant de 12 EU-landene som OECD har tall på – 21,1 prosent av de sysselsatte i 2018. Prosentandelen er på vei ned etter en topp i 2015, men dette er også den generelle trenden for OECD-snittet.

Den lovpålagte minstelønna har blitt oppgradert fortløpende med virkning fra 1. januar hvert år, med mellom 5 og 15 prosent per år. 1. januar 2021 ble den satt til 2800 zloty per måned, rundt 6400 kroner.

Regjeringen skisserte i 2019 årlige økninger på 10 prosent fram mot 2024, men dette var selvsagt før koronakrisa.

Også i Polen er statistikken på det organiserte arbeidslivet dårlig, og vi kan kun vise til eldre tall.

Organisasjonsgraden i Polen er forholdsvis lav, 12,3 prosent (2016). I antall anslår man (usikkert) at det er rundt 1,5 millioner fagorganiserte i Polen.

Tariffavtaledekningen anslås av å være på 17,2 prosent (2015).

Organisasjonsstrukturen på arbeidstakersiden fragmentert og desentralisert. Med anslagsvis 7000 fagforeninger i hovedsak på virksomhetsnivå.

Antallet organiserte har sunket mye siden kommunisttiden som en effekt av privatisering og restrukturering av økonomien, og bare fra årtusenskiftet har andelen organiserte falt med om lag en tredjedel.

Fagorganisering er mest utbredt innen gruvedrift og industri, i tillegg til utdanning, forskning, helse og offentlig administrasjon.

Det er betydelig færre medlemmer i privat næringsliv enn i statlig eide bedrifter eller statlige institusjoner.

Store arbeidsplasser har langt oftere fagforeningsrepresentasjon enn de mindre.

Krav om representasjon hindrer også ansatte i mindre selskaper fra å kunne danne fagforeninger på bedriftsnivå. Man må være minst 10 medlemmer for å anerkjennes.

Arbeidstakerne

Man regner gjerne tre ulike paraplyorganisasjoner som nasjonalt representative, altså at de tilfredsstiller kravene om representativitet for å delta i Rådet for sosial dialog på nasjonalt nivå (RDS). Her sitter også en rekke ministre.

Det er også mange selvstendige fagforeninger.

Polsk fagbevegelse er først og fremst kjent gjennom NSZZ Solidarność (Solidaritet), som ble stiftet i forbindelse med streiker i Gdansk i 1980, og dens tidligere leder Lech Walesa. De fungerte i en periode altså også som en politisk bevegelse og ble representert i det utøvende maktapparatet. De oppgir å ha 722 000 medlemmer i 2020 innen et bredt spekter av arbeidsmarkedet.

Den andre store arbeidstakerorganisasjonen er det statlige fagforeningsforbundet OPZZ («All-Poland Alliance of Trade Unions»), stiftet i 1984. Medlemstallet er ukjent, men skal være mer enn 500 000 medlemmer.

I 2002 kom en tredje større fagorganisasjon til, Forum for fagforeninger (FZZ), som skal ha mer enn 400 000 medlemmer. De bygger i stor grad på fagforeninger avskallet fra OPZZ.

Polsk fagbevegelse er kjent for å være preget av store splittelser på grunn av ulik politisk bakgrunn (kommunistisk og anti-kommunistisk) og systemet har blitt beskrevet som kompetitiv pluralisme.

Fagforeningsstrukturen er også generelt desentralisert, med svake bånd mellom lokale organisasjoner. Mange fagforeninger er ikke tilknyttet de nasjonale organisasjonene.

Arbeidsgiverne

Før 1989 fantes det ingen arbeidsgiverforeninger, men i dag er det fire hovedorganisasjoner som deltar i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå.

Man anslo i 2008 at 20 prosent av arbeidsgiverne er representert i arbeidsgiverforeninger.

Pracodawcy RP (Polens Arbeidsgivere) er den største, stiftet i 1989/1990, og oppgir å dekke omtrent 19 000 bedrifter og over 5 millioner arbeidere.

Confederation Lewiatan er sammenslutningen for private arbeidsgivere, og oppgir å representere 4100 virksomheter med over 1 million ansatte.

De tre resterende organisasjonene er håndverker-orienterte ZRP («Den polske håndverksorganisasjonen», Związek Rzemiosła Polskiego), BCC (Business centre club) og ZPP (Organisasjonen for polske lokalmyndigheter, Związek Powiatów Polskich).

Kollektive forhandlinger

Tariffavtaledekningen anslås å være på 17,2 prosent (2015). Dette er ned fra 25 prosent i 2000 (anslag) og 19 prosent i 2007.

Den store majoriteten – over 70 prosent – er avtaler kun på virksomhetsnivå. Dette er svært høyt i europeisk sammenheng.

Det er etablert trepartssamarbeid mellom partene på nasjonalt nivå, bransjenivå og regionalt nivå. Det institusjonelle rammeverket for trepartssamarbeid ble endret i 2015. Rådet for sosial dialog (RDS) erstattet da det gamle nasjonale trepartsorganet TK.

Årsaken til dette var en krise i samarbeidet mellom partene, som resulterte i at de nasjonalt representerte arbeidstakerorganisasjonene valgte å trekke seg ut av TK. Fagforeningene ønsket å erstatte det gamle trepartsorganet til fordel for et mer innflytelsesrikt organ med mindre statlig dominans.

Forhalinger førte frem til etableringen av RDS. RDS fastsetter blant annet den nasjonale minstelønnen og indikatorer for lønnsvekst i det offentlige og det private.

Samarbeidet mellom partene har generelt sett ikke utviklet seg like langt som i de vesteuropeiske landene, og tilliten mellom partene er begrenset.

Det har foregått en omfattende desentraliseringsprosess av kollektive forhandlinger, avtaler sluttes derfor nesten utelukkende på bedriftsnivå, og antallet avtaler er synkende.

Allmenngjøring av tariffavtaler er mulig dersom avtalene er inngått av flere arbeidsgivere. Ettersom avtaler med flere arbeidsgivere er svært uvanlige, finner allmengjøring derfor ikke sted i praksis. Der det ikke finnes fagforeninger fastsettes lønns- og arbeidsvilkår som regel ensidig av arbeidsgiver i henhold til lovverket og den nasjonale minstelønnen.

Arbeidsemigrasjon er svært utbredt blant polakker. Dette har bidratt til et økonomisk løft for mange personer og familier, men har også tappet landet for kvalifisert arbeidskraft. Antallet som drar ut har likevel vist en nedadgående trend. Migrasjonen til Polen har samtidig økt betraktelig.

I 2015 var det registrert i overkant av én million polske statsborgere i hovedsak oppholdt seg i andre EU-land. Dette økte til 1,24 millioner i 2019. Kun Romania har flere innbyggere utenfor landets grenser. Justert etter folketall vil likevel en rekke andre land ha en større andel arbeidsutvandrere og utflyttere.

Antallet årlige emigrasjoner fra Polen hadde like fullt en topp i 2015, og hadde falt med 30 prosent i 2018 – fra 276 000 til 190 000 personer.

Til tross for at mange reiser ut av Polen for å arbeide, opplever landet en sterk immigrasjon fra andre land, muligens styrket av landets sterke og ubrutte økonomiske vekst fram mot 2020. Etter å ha ligget på under 100 000 personer (bosatte uten polsk statsborgerskap), skjøt antallet til værs, med nær en tredobling fra 2015 til 2020 – til 290 000 personer. Dette er likevel fremdeles et lavt antall, både i absolutte og relative tall ut fra landets størrelse.

Polske arbeidere utgjør den klart største gruppen arbeidsinnvandrere i Norge. Blant bosatte (ikke kortidsopphold) var 68 000 polakker mellom 20 og 66 år sysselsatt i Norge i 2019. Dette er mer enn de to neste – Litauen og Sverige – til sammen. De fleste – 45 200 personer – var menn.

Et flertall hadde vært bosatt i 7 år eller mer – 43 000 av begge kjønn.