Portugal

Portugal er blant de mindre velstående medlemslandene i EU, og etter mange målestokker det minst velstående medlemslandet blant det som gjerne kalles Vest-Europa. I 2019 tilsvarte BNP per innbygger (kjøpekraftjustert) 79 prosent av gjennomsnittet i EU – et nivå mellom Litauen og Ungarn.

Det lavere budsjettunderskuddet de siste årene skyldes i hovedsak den økonomiske oppgangen, lavere rentesatser og effektiv kontroll på offentlige utgifter.

Den portugisiske økonomien opplever fortsatt et oppsving som følge av økt investering, eksport og privat forbruk. Koronakrisa rammet hardt, med en BNP-nedgang på 9,3 prosent. EU-kommisjonens anslår like fullt en god vekst i kjølvannet: 5,4 prosent i 2021 og 3,5 prosent i 2022 .

EU-kommisjonen forventer et budsjettunderskudd på -1,2 prosent i 2019. Gjeld-til-BNP-ratioen anslås også å skulle synke, til 124 prosent i 2018 og 121,1 prosent i 2019.

Landet er på en overvåkningsliste fram til minst 75 prosent av lånesummen fra 2011 er tilbakebetalt – anslått til å skje i 2035.

Gjelden beskrives av EU-kommisjonen – tross betydelig bedring – fremdeles som farlig høy, både i statsfinansene (120 prosent av BNP) og blant forbrukerne (155 prosent). Lav produktivitetsvekst og lite investeringer fra utlandet påpekes i tillegg som særlig bekymringsverdig for landets makroøkonomiske situasjon.

Boligprisene øker, med økt fattigdom som klar risiko. Ulikheten og fattigdom er på tross av dette på vei ned, og ligger omtrent på EU-snittet.

Portugal benytter euro etter 1999. Denne overtok for den nasjonale valutaen escudos.

Koronakrisa i 2020

Portugal ble rammet hardt av covid-19-utviklingen i 2020. Den viktige turismeindustrien ble hardest rammet og innenlands forbruk sank med 6,7 prosent målt mot 2019.

BNP-nedgangen var på -9,3 prosent. EU-kommisjonens anslår like fullt en god vekst i kjølvannet: 5,4 prosent i 2021 og 3,5 prosent i 2022 .

750 000 ansatte , eller 15 prosent av arbeidsstyrken, mottok støtte fra myndighetene da krisa var på sitt sterkeste, noe som bidro til å holde arbeidsledigheten nede – beregnet til 8 prosent for 2020 sett under ett.

Statsgjelden skjøt også i været, til 135 prosent av BNP – bedringen i disse tallene fram til 2019 vil ventelig være utslettet til og med minst 2022 (tilbake til 2017-nivå).

Inflasjonen ventes å holde seg lav og innenlands forbruk skyte i været igjen i 2021 og 2022.

Inflasjon

Portugal innførte euro i 1999. Inflasjonsraten (HICP) har i det store og hele holdt seg lav, med unntak av en topp på 3,6 prosent i 2011 og tipping over i en deflasjon på 0,2 prosent i 2014. Mellom 2015 og 2019 har inflasjonen vært på 0,5, 0,6, 1,6, 1,2 og 0,3 prosent.

Grunnet lavere energipriser og lavere priser på offentlige tjenester innen eksempelvis transport og IKT-tjenester antas inflasjonen å holde seg seg lav i 2021 og 2022 – 0,9 og 1,2 prosent.

Utenlandske investeringer

Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer som andel av BNP har vært synkende i Portugal siden 2015, fra 29,5 prosent til 22 prosent i 2019 – betydelig lavere enn EU-snittet på 61 prosent.

Også portugisiske investeringer i andre land har vært dalende, fra rundt 30 prosent i 2015 til 22 prosent i 2019. EU-snittet: 70 prosent.

Statens Pensjonsfond – Utland hadde ved nyttår 2019 investeringer på 9,3 milliarder kroner i portugisiske aksjer i 20 selskaper, og 3 milliarder kroner i rentepapirer. Investeringsverdiene ble særlig trappet opp mot 2010, etter fulgt av en nedgang og ny vekst fra og med 2013.

Økonomisk bakgrunn, cirka 1910–

Portugal var i dype økonomiske problemer gjennom både slutten på monarkiet og den første republikken. Overgangen til republikk i 1910 skjedde på bakgrunn av dype økonomiske problemer i landet og nasjonale «konkurser» ved to anledninger.

Under António de Oliveira Salazars verdikonservative og korporativt orienterte diktatur (1933–1968/1974) var Portugals økonomi preget av statens omfattende eierskap i næringslivet og et omfattende og tungrodd byråkrati.

På 1970-tallet ble imidlertid økonomien lagt om og landet utviklet et mer moderne næringsliv med privatiserte selskaper.

Etter at Portugal ble medlem av EU i 1986, har landet omtrent hatt sammenhengende økonomisk vekst. Økonomien har blitt mer sammensatt og mer serviceorientert.

Siden midten av 1990-tallet har myndighetene intensivert prosessen med å privatisere statseide selskaper for å gjøre økonomien enda mer konkurransedyktig.

Veksten i Portugal var over gjennomsnittet i EU på 1990-tallet, men på 2000-tallet dabbet veksten noe av.

2008: Dyp krise

Portugal er et av eurolandene som ble hardest rammet av finanskrisa. Etter mange år med positiv økonomisk vekst, opplevde Portugal i 2009 negativ vekst pålydende - 3,1 prosent .

På tross av 1,7 prosents vekst i 2010, var det igjen negative tall i 2011, 2012 og 2013, med en bunn på -4,1 prosent i 2012.

I 2013 begynte en mild bedring av landets situasjon grunnet høyere innenlandsk etterspørsel.

Veksten tok seg deretter gradvis opp til 3,5 prosent i 2017, før den igjen sakket av til og med 2019.

10 års kamp mot budsjettunderskudd og statsgjeld

Portugals budsjettunderskudd økte også kraftig etter krisen. I 2009 tilsvarte underskuddet -9,9 prosent , og de to etterfølgende årene -11,4 og -7,7 prosent.

Våren 2011 ba Portugal EU om et kriselån på 78 milliarder euro, noe som holdt økonomien flytende. Betingelsene for lånet fra «troikaen» – EU, ESB og IMF – innebar omfattende strukturelle reformer og sparetiltak. Portugal har innfridd mange av kravene til «troikaen».

EU og IMF satte krav om at budsjettunderskuddet måtte under 4 prosent av BNP, noe de klarte i 2016.

Det årlige budsjettunderskuddet dalte relativt taktfast etter en ny bunn i 2014 på -7,4 prosent, og kunne for første gang siden 2008 vise til å havne på grønn side av streken – så vidt, med 0,1 prosent.

Statsgjelden viste også en lignende utvikling i kjølvannet av finanskrisa. Riktignok allerede i kraftig vekst siden 54,2 prosent av BNP i 2000 , nådde statsgjelden over 100 prosent i 2010. Høyeste ratio var i 2014, med 132,9 prosent. Siden har den dalt, ned til 117,2 prosent i 2019 – 40 prosentpoeng over EU27-snittet.

Portugal forble likevel det tredje mest forgjeldede EU-landet, kun forbigått av Italia og Hellas. Portugal har like fullt vist en bedre framgang enn disse.

Portugal eksporterte i 2019 varer og tjenester for 92,8 milliarder euro , et nivå mellom Finland og Romania, og importerte for 92,3 milliarder euro. Landets eksportverdi har nær doblet seg siden en bunn i 2009.

77 prosent av eksporten var i 2018 til Europa og Sentral-Asia.

I 2018 var de verdens 44. største eksportørland innen varer og 29. størst innen tjenester (2018; 2017). Landet raser kraftig på lista (ca. 136. av 219 land) om man tar befolkningens størrelse i betraktning.

Portugals viktigste handelspartnere (2018) er:

• Eksport: Spania, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og USA.
• Import: Spania, Tyskland, Frankrike, Italia og Nederland.

Viktigste varer inn og ut av landet, i verdi:

• Eksport: Biler, deler til kjøretøy, raffinert petroleum, skinnsko og papirprodukter.
• Import: Råolje, biler, deler til kjøretøy, medisinske produkter og gass.

Turismen står for nær 20 prosent av all eksport av varer og tjenester.

Norges eksporter mer til Portugal enn visa versa, men sistnevnte har vært i kraftigst vekst siden 2009 (2,3-dobling). Importen fra Portugal beløp i 2019 seg til 3 milliarder kroner, mens eksporten var på 6,2 milliarder kroner.

Importen til Norge omfatter hovedsakelig metaller, klær og sko, vin og maskinvarer. Halvparten av eksporten fra Norge består av fisk og sjømat – 54 000 tonn i 2019 – mens fossilt brensel og metaller utgjør mesteparten av det øvrige.

Portugal er Norges 10. viktigste eksportmarked for fisk, og det største for torsk ( 3,3/10 ), herunder klippfisk brukt i den populære retten bacalao. Verdien av torskeeksporten til Portugal er det dobbelte av neste land på lista, Danmark.

Fra Portugals perspektiv sto det norske markedet for 0,38 prosent av eksporten og 0,58 prosent av importen (2018).

Norsk næringsliv er involvert i Portugal gjennom samarbeid innen havsektoren, og da særlig marin bioteknologi og fornybar energi til havs.

Portugal har mottatt pengestøtte fra Norge siden opprettelsen av EØS-ordningen i 1994. I perioden 2014–2021 er landet bevilget totalt 102,7 millioner euro . Pengene skal bidra til å fremme blå og grønn vekst, i tillegg til at de skal gå til prosjekter som omhandler likestilling, kultursamarbeid og sivilsamfunn.

Se også Forskningsrådets prosjekt « blå vekst ».

Service er den største næringsgruppen, men i mindre grad enn for mange andre land, ifølge vår sammenstilling av 2019-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (tilført BNP-verdi, 2018):

• Service: 65,6 prosent av BNP; 69,8 prosent av sysselsettingen
• Industri: 18,9 prosent; 24,7 prosent
• Jordbruk o.l.: 2,1 prosent; 5,5 prosent

Det har ikke vært noen store endringer i næringenes BNP-andel siden 2012.

Alle næringene er relativt kjønnsdelte, med kvinner i servicenæringer og flest menn i industri og primærnæringene.

Ved inngangen til 2020 var nær nøyaktig 4,5 millioner bosatte (20–64 år) i jobb i Portugal. Antallet er mellom 150–200 000 personer færre enn årene fra årtusenskiftet til finanskrisa. Antallet fortsatte å synke ned mot 4,0 millioner i 2013, men har siden tatt seg opp.

Sysselsettingsraten var i 2019 på 76,1 prosent – godt over EUs spesifikke målsetting og 3 prosentpoeng over EU27-snittet. Kjønnsforskjellene er ikke store i EU-sammenheng. Blant menn i aldersgruppen var andelen 79,9 prosent og blant kvinner 72,7.

Demografiske endringer og aldring er et av landets mer langsiktige problemer. Landet har den nest laveste fødselsraten per kvinne i EU – 1,4 – men har samtidig blant landene med høyest forventet levealder. Arbeidsstyrken forventes å være en tredjedel mindre i 2070 .

EU-kommisjonen påpeker at landet har tatt gode grep for å prøve å få bukt med den store andelen arbeidstakere som har midlertidige kontrakter.

Arbeidsledighet

Portugal har lenge slitt med høy arbeidsledighet, og den økte som følge av finanskrisen. Staten har innført omfattende reformer for å senke ledigheten.

Ledigheten var tosifret i seks år, fra 2010 til 2016. Toppen på 16,4 prosent ble nådd i 2013, og siden har den sunket taktfast. I 2019 ble den målt til 6,5 prosent – et svært lavt nivå i nyere tid og 0,2 prosentpoeng bedre enn EU27-snittet.

Grunnet tiltak fra staten har likevel ikke ledigheten steget særlig mye under koronakrisa i 2020 – 8,0 prosent ifølge EU-kommisjonens anslag , som også forventer at den daler til 7,7 og 6,6 prosent de to påfølgende årene.

I tillegg til den generelle arbeidsledigheten, har Portugal spesielt slitt med høy ungdomsledighet. Skritt har blitt tatt for å bedre dette, særlig gjennom EUs Ungdomsgaranti. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – har relativt sett ikke vært et like stort problem som enkelte andre EU-land. Omfanget av disse toppet seg til 16,4 prosent i 2013, men sank så til 9,2 prosent i 2019.

Siden har den falt, ned til 12,0 prosent i 2019, noe under EU27-snittet på 12,6 prosent – betraktelig bedre enn EU27-snittet på 12,6 prosent.

Lønnsutvikling

Gjennomsnittlig årslønn i Portugal var i 2017 på 17 041 euro, og minstelønnen er i 2018 på 676,67 euro. Portugal skiller seg ut fra andre land i Vest-Europa med betydelig lavere satser.

Landets eget statistikkbyrå hadde per januar 2020 ikke oppdaterte tall på gjennomsnittslønna. De setter imidlertid denne for 2018 til 1166 euro – rundt 12 000 kroner.

OECD måler gjennomsnittslønna for hele året til 26 600 dollar i 2019 (prisjustert). Dette er på bunnivå blant EU-landene og nesten halvparten av OECD-snittet. Nivået har ikke vist tegn på stødig vekst siden 1990-tallet.

Landet har en relativt liten andel lavlønte – personer som har en inntekt lavere enn to tredjedeler av medianlønna: 8,9 prosent av arbeidstakerne (2018). Andelen høylønte ut fra denne definisjonen er derimot langt høyere enn de inkluderte EU-landene så vel som OECD-snittet: 27,1 prosent.

Den lovpålagte minstelønna var i 2021 satt til 775 euro per måned – omtrent 8000 kroner. Den offisielle nasjonale satsen er imidlertid 635 euro, siden de benytter seg av 14 «lønnsmåneder» per år.

Regjeringen har satt som mål å øke minstelønna til 750 euro (à 14) i sin regjeringsperiode – det vil si 875 euro etter standard inndeling i 12 måneder.

Fagforeningene i Portugal har siden demokratiseringen vært karakterisert av konflikter og dype politiske forskjeller.

Statistikken over partssamarbeidets omfang og medlemmer er dessuten enten gammel eller av andre årsaker usikker.

Like fullt: Organisasjonsgraden blant arbeidstakerne falt med en fjerdedel fra finanskrisa til siste tilgjengelige måling i 2016 – fra over 20 prosent til 15,3 prosent .

Organisasjonsgraden blant arbeidstakerne har ikke blitt målt på ei stund, men ble satt til 65 prosent i begge sektorene i 2008 og 34 prosent i privat sektor i 2013.

Tariffavtale-dekningen var på rundt 74 prosent i 2016 – 10 prosentpoeng lavere enn i tida rundt finanskrisa.

Arbeidstakerne

CGTP-IN er den største av hovedorganisasjonene og representerer de fleste fagforeninger, særlig innenfor produksjon og offentlig sektor. Den ble opprettet etter revolusjonen i 1974, og har tradisjonelt hatt sterke forbindelser til kommunistpartiet.

CGTP-IN er derfor preget av en sterk anti-kapitalistisk ideologi og har et konfliktfylt forhold til både arbeidsgivere og regjeringer.

Den andre store organisasjonen er UGT som ble opprettet i 1978 som et alternativ til CGTP-INs politiske vridning. UGT er mer konsensus-orientert og pro-kapitalistisk. Den er noe mindre og har flest medlemmer fra servicesektoren, både privat og offentlig, og er særlig sterk innenfor bank og forsikringssektoren.

Begge disse organisasjonene er representert i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå. Forholdet dem imellom har imidlertid blitt bedre med årene.

Arbeidsgiverne

Arbeidsgiversiden består av fire nasjonalt representative organisasjoner. De to største er CIP og CCP, i tillegg finnes CAP, organisasjonen for bønder, og CTP, organisasjonen for turistnæringen.

Kollektive forhandlinger

Kollektive forhandlinger i Portugal har tradisjonelt forgått på sektornivå, og har gjennom allmenngjøring dekket nesten alle arbeidstakere.

Finanskrisa kombinert med et forsøk fra regjeringen på regulering av allmenngjøringen, førte til en kollaps av kollektive forhandlinger på alle nivå.

Antallet avtaler på bransjenivå sank kraftig fra 141 avtaler som omfattet 1,3 millioner arbeidstakere i 2010 til bare 36 avtaler som omfattet 300 000 arbeidstakere i 2012.

De nye restriktive reglene for allmenngjøring hadde fra regjeringens side den hensikt å desentralisere forhandlingsprosessen. Dette var lite effektivt. Kollektive forhandlinger foregår derfor fremdeles primært på bransjenivå i Portugal. Effekten har derfor heller vært en markant nedgang i dekningsgraden av tariffavtaler. I 2007 var dekningsgraden på 86 prosent, og per 2015 er den på 72,3 prosent.

I 2017 ble det satt nye kriterier for allmenngjøring. De nye reglene hadde blant annet som formål å øke graden av kollektive forhandlinger igjen.

Trepartssamarbeidet i Portugal har tradisjonelt vært godt utbygd. Det nasjonale trepartsorganet, the Standing Committee for Social Consertation (CPCS), ble opprettet i 1984. CPCS spilte en sentral rolle når det blant annet gjaldt inntektspolitikk.

Etter finanskrisen var trepartssamarbeidet mindre omfattende. Imidlertid kan det se ut til at partssamarbeidet har kommet seg noe de siste årene. I 2017 ble det blant annet signert nye avtaler som omhandlet minstelønn og arbeidsmarkedsreformer.

Finanskrisa førte til høy arbeidsutvandring, spesielt til Brasil. Årlige antall landtidsutvandrere økte fra 8000 i 2007 til en topp på 52 000 i 2012. Siden har tallet dalt, til 31 600 i 2018

Antallet portugisiske statsborgere som i hovedsak oppholder seg i andre EU-land har steget jevnt og trutt, men ikke vist dramatiske endringer siden årtusenskiftet. I 2013 var det 907 000 portugisiske statsborgere som hovedsakelig oppholdt seg i et annet EU-land. Dette var fjerde høyest antall blant EU27-landene, etter Romania, Polen og Italia.

Immigrasjonen til Portugal viste en fjerdedels nedgang i kriseårene, men har vendt tilbake til noe over nivået forut for dette – 480 000 personer uten portugisisk statsborgerskap var bosatt i landet i 2019.

Portugisere utgjør en liten, men ikke ubetydelig andel av alle arbeidsinnvandrere i Norge. Blant bosatte (ikke kortidsopphold) var 2265 personer mellom 20 og 66 år sysselsatt i Norge i 2019 . Et flertall (1425) var menn og nær halvparten av totalen – rundt 1000 personer – var bosatt i 7 år eller mer.