Romania

Landet har 19,3 millioner innbyggere og er dermed et av de mer folkerike EU-landene.

Romania ligger på vestsiden av Svartehavet og grenser mot Moldova i nordøst, Ukraina i øst, Ungarn i vest, Serbia i sørvest og Bulgaria i sør. Romania utgjør dermed EUs nordøstlige grense.

Romania er blant de aller fattigste landene i EU-sammenheng. Etter mange økonomiske målestokker – særlig om man tar hensyn til befolkningens størrelse – vil kun Bulgaria og av og til Kroatia komme dårligere ut.

I de senere årene har en økonomisk framgang bidratt til dannelsen av en større middelklasse og ført til en reduksjon av den relativt omfattende fattigdommen i landet, men de økonomiske og sosiale problemene er på ingen måte løst.

Landets valuta er rumenske leu. Per august 2018 var 100 RON = 206,27 NOK. Romania ønsker å innføre euro, men dette har flere ganger blitt utsatt fordi landet ikke tilfredsstiller de nødvendige kriteriene. Målet for innføring av euro var opprinnelig satt til 2019, nå satt til 2024.

Økonomien i dag

Økonomiens størrelse totalt sett, målt etter bruttonasjonalprodukt (BNP), var på 230 milliarder euro i 2019, omtrent midt på treet og på størrelse med Tsjekkias.

Tar man hensyn til landets store befolkning – Romania er EUs sjette mest folkerike land –tilsvarer den absolutte størrelsen av BNP derimot kun 43 prosent av gjennomsnittet i EU27. Kun Bulgaria har en mindre økonomi fordelt på antallet innbyggere.

Et lavt innenlands prisnivå bidrar likevel til å oppveie en stor del av forspranget til eldre EU-land i statistikk som tar hensyn til dette. Kjøpekraftjustert BNP-størrelse øker til 81 prosent, og per innbygger til 70 prosent av EU27-snittet.

Fra 2008 til 2019 var gjennomsnittlig realvekst i BNP i snitt 4,55 prosent per år. Kun Malta og Irland har høyere årssnitt, men for sistnevnte skyldes den høye skåren tilflytting av multinasjonale skattetilpasningsorienterte selskaper. Også målt i BNP per innbygger har økonomien vokst langt raskere enn EU-snittet siden 2009 – omtrent på linje med de baltiske landene.

I sin 2020-vurdering advarer EU-kommisjonen om at manglende reformer gjør Romanias økonomi sårbar. Den konsumorienterte veksten har kommet på bekostning av balansen i statsfinansene og utenlandshandelen. Økt import og for lav eksport, særlig innen varer, samt økende lønnsnivå har bidratt til røde tall de senere år. Landet mangler også kompetent arbeidskraft, mye grunnet den sterke emigrasjonen siden EU-medlemskapet. Landets infrastruktur trenger også sårt investeringer.

2020, koronakrisa og framover

Landet innførte etter hvert en streng nedstengning, med trinnvis start fra 8. mars. Unntakstilstand ble erklært 16. mars og en form for portforbud 24. mars.

Tiltakene ble noe lettet mot sommeren og fram til november, før det igjen ble innført delvis nedlåsing.

Per 19. Januar 2021 hadde landet hatt 695 153 bekreftede smittetilfeller og 17 871 tilknyttede dødsfall. Tallene var relativt sett lave fram til en vekst etter sommeren 2020, særlig fra oktober og med en topp i november-desember som viste klare tegn til å dempes inn mot det nye året.

Det private forbruket sank skarpt, med anslagsvis -8,8 prosent i 2020, noe oppveiet av et høyt offentlig forbruk. Nedgang i eksport (-13,1 prosent) og nedbremsing i verdikjeder bidro ellers til at BNP i 2020 fikk sin første nedgang siden finanskrisa i 2020, med anslåtte -5,2 prosent.

Med forventninger om 3,3 og 3,8 prosents positiv vekst i 2021 og 2022, mener EU-kommisjonen at landet først kommer seg på 2019-nivå igjen på tampen av 2022.

Balansen i statsbudsjettet fikk et forhøyet underskudd, til -10,3 prosent, et nivå EU-kommisjonen forventer kommer til å fortsette å vokse til 12,5i 2022.

De forventer også at statsgjelden vil nær fordobles fra 2019 til 2022 – fra 35,3 til 63,6 prosent av BNP. Nivået vil like fullt fremdeles være godt under snittet i EU-sammenheng.

Arbeidsledigheten økte i 2020 med 2 prosentpoeng til 5,9 prosent, og forventes å øke til 6,2 prosent i 2021, deretter 5,1 prosent i 2022.

Inflasjon

Landet har i perioder hatt ekstremt høy inflasjon, med en topp på 154 prosent i 1997.

Også etter finanskrisa var inflasjonsraten (HICP) høy, mellom 5,6 og 6,1 prosent årlig fra 2009 til 2011.

Fra 2014 til og med 2017 holdt den seg lav, inkludert to år med deflasjon.

I 2018 steg inflasjonen igjen, til 4,1 prosent, etterfulgt av 3,9 og 2,3 prosent i 2019 og 2020.

EU-kommisjonen forventer en inflasjon på rundt 2,5 prosent per år i 2021 og 2022.

Utenlandske investeringer

Romania er ikke med i OECD, og vi har derfor ikke deres datakilder.

Strømmen av utenlandske investeringer i Romania har vært relativt kraftig siden 1997. Fra 2004 til 2008 lå nye investeringer (flows) på rundt 7 prosent per år.

Nye investeringer sank imidlertid dramatisk på grunn av finanskrisa, og har siden ligget på et nivå tilsvarende mellom 1 og 3 prosent av BNP. Sistnevnte har samtidig vært i sterk vekst. I absolutte tall har nye investeringer økt fra 3 til 6 milliarder dollar siden bunnen i 2010 til 2019.

Beholdningen av utenlandsinvesteringer («stock») har holdt seg rundt 40 prosent av BNP siden 2009, men var i 2019 over 4 prosentpoeng lavere enn toppen på 44,6 prosent i 2012.

Ifølge EU-kommisjonens gjennomgang er strømmen av utenlandske investeringer i Romania høyst ustabil.

I 2020 skal det ha skjedd et dramatisk uttrekk av investeringer, tilsvarende hele 60 prosent av netto investeringer i landet. Dette skyldes i all hovedsak utviklingen i koronakrisas første fase; investeringene skal deretter ha begynt å vende tilbake.

Særlig Nederland, Tyskland, Østerrike, Italia og Kypros er kilder for investeringer i Romania.

Rumensk investering i andre land er svært liten, 38 millioner dollar i 2019.

Økonomisk bakgrunn

Ceausescus kommunistregime falt i 1989, og det følgende tiåret var for Romanias del preget av økonomisk nedgang og ustabilitet. Gammeldags industri og mangel på strukturelle reformer hemmet i stor grad omstillingen fra en svært statsstyrt økonomi.

Imidlertid snudde trenden i 2000, og den økonomiske veksten tok seg kraftig opp. Myndighetene gjennomførte omfattende reformer i næringslivet for å forberede medlemskapet i EU, og de fleste store selskapene i landet ble privatisert.

På 2000-tallet opplevde derfor Romania en periode med lav arbeidsledighet og høy økonomisk vekst, drevet av sterk innenlands etterspørsel. Investeringer i infrastrukt

Ifølge Fra tusenårsskiftet til 2009 var den årlige økonomiske veksten på mellom 4,1 og 8,3 prosent.

Finanskrisa – kriselån og rask retur

Finanskrisen rammet Romania hardt, og landet ble i mars 2009 det tredje landet til å motta kriselån fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

BNP falt relativt kraftig to år på rad: -5,5 prosent i realverdi i 2009 og deretter -3,9 prosent i 2010.

Etter å ha gjennomført strenge makroøkonomiske reformer opplevde landet rundt 2 prosent vekst i 2011 og 2012, før den steg helt opp mot 7,3 prosent i 2017, etterfulgt av to år med over 4 prosents vekst.

I 2019 hadde Romania en BNP-vekst på 4,2 prosent. Veksten i senere år har i stor grad vært drevet av innenlandsk etterspørsel, og støttet av kutt på indirekte skatter og lønnsøkninger.

Romania var tidligere ett av landene som eksporterte mest klær og tekstiler til EU. Landet har dessuten stor produksjon av maskiner, biler og elektrisk utstyr, og jordbruksvarer som frukt og grønnsaker.

I 2019 eksporterte Romania varer og tjenester for 90,1 milliarder euro og importerte det samme for totalt 98,7 milliarder euro. Med andre ord var handelsbalansen -8,6 milliarder.

Vareeksporten har omtrent fire ganger så høy verdi (2018) som for eksporten av tjenester.

I EU-sammenheng er verdien av landets handel midt på treet, på linje med Finland og andre land med langt færre innbyggere. Fra 2009 og 2019 har imidlertid Romanias årlige eksportverdi (nominelle verdier) 2,7-doblet seg, mens importen (fra et høyere nivå) har 2,4-doblet seg. EU27-snittet har en faktor på henholdsvis 1,8 og 1,7.

Romanias viktigste handelspartnere er:

• Eksport: Tyskland, Italia, Storbritannia og Ungarn. Også Tyrkia og USA har en viss betydning (til sammen 5,4 prosent)
• Import: Tyskland, Italia, Ungarn, Polen, Kina og Frankrike.

Landet har en noe større prosent av sin handel med land utenfor EU enn mange andre EU-land, eksempelvis med Tyrkia, Kasakhstan, Russland og USA.

Landets viktigste handelsvarer i prosent av totalverdien er:

• Eksport: elektrisk utstyr, deler og kabler/wirere; kjøretøy, biler og deler; jern, stål og metallprodukter; landbruksprodukter; raffinert petroleum
• Import: elektrisk utstyr og atomkraft-utstyr; biler og kjøretøy; metaller og metallprodukter; medisinske produkter; olje og andre petroleumsprodukter.

Landet har de siste par tiårene investert i atomkraft, som utgjør rundt en femtedel av kraftproduksjonen.

Handel med Norge

Norge og Romania har ingen utstrakt handel, men den går i Romanias favør med en faktor på rundt 4. Norsk vareeksport beløp i 2019 seg til 0,9 milliarder kroner og vareimporten 4,3 milliarder kroner. Norsk eksport økte imidlertid til 1,1 milliard i 2020, og var i 2013 verdt 1,4 milliarder kroner.

Transportutstyr og kjøretøy, særlig sjøgående, var Romanias viktigste handelsvarer overfor Norge i 2018, mens særlig maskiner og elektronikk – og deler til dette – gikk andre veien.

Norge bidrar til sosial og økonomisk utvikling i Europa gjennom EØS-finansieringsordningene. Romania er den nest største mottakeren, og er bevilget 502,5 millioner euro i perioden 2014–2021.

Disse midlene skal blant annet gå til næringsutvikling, forskning, energi- og klimasamarbeid for å øke bruken av vindkraft, tiltak for å bedre romfolks levekår, justissamarbeid, helsesamarbeid for å bekjempe multiresistent tuberkulose, og til å støtte sivilsamfunnet.

Romania er en stor mottaker av netto tilskudd fra EU. De to første årene fikk landet tilført omkring 11 milliarder euro i støtte.

Service er den største næringsgruppen, men i mindre grad enn for mange andre land, ifølge vår sammenstilling av 2019-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (tilført BNP-verdi, 2018):

• Service: 58,2 prosent av BNP; 48,7 prosent av sysselsettingen
• Industri: 28,2 prosent; 30,1 prosent.
• Jordbruk o.l.: 4,1 prosent; 21,2 prosent

Service har økt sin relative BNP-andel det siste tiåret, med en vekst på nær 8 prosentpoeng siden 2012, mens industrien (-3,4 prosentpoeng) og primærnæringene (-0,6 prosentpoeng) har blitt mindre viktig i den sammenheng.

Landbrukets store sysselsettingsrolle, men minimale makroøkonomiske posisjon, er et særegent trekk i EU og vil nok bli forsøkt utjevnet.

Alle næringene er relativt lite kjønnsdelte som andel av kjønnenes sysselsetting, men serviceyrker er viktigere for kvinner og industrien for menn.

Ved inngangen til 2020 var rundt 8,35 millioner bosatte (20–64 år) i jobb i Romania. Dette er langt lavere enn på 1990-tallet, men Antallet har gått en del opp og ned, men pekte igjen oppover fram mot 2020. Koronakrisa dro tallet ned mot 8,1 millioner (2. kvartal).

Målt i sysselsettingsandel for samme aldersspenn kom bunnpunktet i 2011 på 63,5 prosent, men vokste støtt opp til 70,9 prosent i 2019. Dermed nådde de EUs måltall på 70 prosent.

Kjønnsforskjellene er store. Mens menn i 2019 hadde en sysselsettingsandel på 80,3 prosent – svakt over EU-snittet, var den for kvinner på 61,3 prosent i 2019. Dette var tredje lavest i EU, 6 prosentpoeng under EU27-snittet, og kun foran Italia og Hellas.

Også unge, romfolk og personer med funksjonsnedsettelser er grupper med svært lav sysselsettingsandel, og som er sosialt og økonomisk utsatt.

EU-kommisjonen påpeker i sin 2020-vurdering (før koronakrisa) at lav sysselsettingsandel, aldrende befolkning og sterk emigrasjon har svekket arbeidsstyrken. Denne har også behov for «oppgraderinger» innen kompetanse og øvrige tilpasninger til etterspørselen nå og i framtida. Landet bør på sikt også øke sin produktivitetsevne for å forsvare den kraftige lønnsveksten, påpekes det.

EU-kommisjonen peker også på behov for å øke investeringer som sikrer økt levestandard, innovasjon og styrker arbeidsstyrkens kompetanse. Sosioøkonomiske skjevheter mellom kjønnene og geografiske områder, blant EUs høyeste arbeidsledighet blant ufaglærte/lavutdannede personer (nær 30 prosent i 2018), samt en marginalisert romfolk-populasjon, påpekes også som noe myndighetene må jobbe med.

Risikoen for sosial eksklusjon er fremdeles blant EUs høyeste. Fattigdom, slik det er definert, fortsetter å begrenses i omfang, men 38 prosent av rumenske barn påvirkes av barnefattigdom.

Videre har de økonomiske forskjellene økt de siste årene, i motsetning til i de fleste øvrige EU-landene. Landet har allerede noen av EUs aller fattigste, og deres andel av kaka har krympet.

Ledigheten

I de sju årene som etterfulgte finanskrisa (2009–2015) hadde Romania en arbeidsledighet som lå relativt stabilt rundt 7 prosent.

Fra og med 2016 sank imidlertid ledigheten svært raskt, først 5,9 prosent i 2016, 4,9 prosent i 2017, 4,2 i 2018 og sist helt ned i 3,9 prosent i 2019. Sistnevnte var betraktelig bedre enn EU-snittet på 6,7 prosent dette året.

Inn i koronakrisa steg ledigheten noe, men ikke dramatisk, til 5,4 i andre kvartal av 2020 og 5,2 i tredje kvartal. Kvartal-tallene er sesongjusterte.

EU-kommisjonen anslo i 2020 (ledigheten er ikke vurdert i 2021-oppdateringen) at ledigheten ville øke til 6,2 prosent i 2021, deretter 5,1 prosent i 2022.

I tillegg til den generelle arbeidsledigheten, har Romania spesielt slitt med høy ungdomsledighet. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring toppet seg på 20,9 prosent i 2015 – fjerde dårligst i EU. Siden sank den noe, til 16,8 prosent i 2019 – men nå tredje dårligst i EU, etter at Bulgaria hadde en større bedring.

Lønn og lønnsutvikling

Lønnsnivået i Romania var blant de laveste i Europa, men har økt kraftig de siste årene.  Offentlige lønninger vokste tosifret både i 2018 og 2019, og også minstelønningene har hatt god fart. Dette påvirker selvsagt lønningene også i privat sektor, både direkte og indirekte.

Romania er (i skrivende stund) ennå ikke medlem av OECD, og vi har derfor ikke deres statistikk på lønn.

Landets nasjonale statistikkbyrå har derimot en god oversikt, men da etter den lokale valutaen lev. Dette tar da ikke høyde for vekslingsforholdet til euro og lignende. Siden 2011 har lev svekket seg med rundt en femtedel mot euroen.

Om man ser bort fra inflasjon/prisutvikling og vekslingsforhold, har de rumenske gjennomsnittslønningene hatt en svært rask klatring. Nettolønningene har i snitt økt med 12,5 prosent per år mellom 2005 (da den nye lev-valutaen ble innført, med flyttingen av kommaet fem plasser mot venstre) og 2019.

Bruttolønningene har økt med 10,6 prosent i snitt per år, men her har det skjedd endringer i fra 2018 som ikke tas høyde for det siste året.

Veksten var liten fra finanskrise-starten i 2008 til 2013, men skjøt så fart.

Konvertert til 2019-euro (0,21) tilsvarer gjennomsnittlig månedslønn i 2019 henholdsvis 1019 euro brutto og 627 euro netto. I norske 2019-kroner (2,07) tilsvarer det litt over 10 000 kroner brutto og knappe 6200 kroner netto per måned.

Minstelønn

Fastsettinga av den nasjonale minstelønna har stor betydning i Romania. Rundt en femtedel, 20 prosent av de sysselsatte, jobbet for dette i 2018.

Satsen er i utgangspunktet enhetlig, altså basert kun på fastsettelsen av én grunnsats, men i 2019 ble det innført en egen sats for bygg- og anleggsbransjen (som til gjengjeld har fått enkelte skatte- og avgiftsfritak) og tillegg for høyere utdanning og ett års praksis.

Satsen angir bruttolønn og baserer seg på en full arbeidsuke, det vil si 8 timer per dag og 40 timer per uke og (for utregningen) 168 timer per måned.

Fra 13. januar 2021 var månedssatsen 2300 lei, opp fra 2230 lei. Det var per februar rundt 457 euro eller 4700 kroner. Minste timelønn er altså beregnelig så lav som 29 kroner.

Høyere utdannede har rett på minst 2350 lei (uendret, 2021). Bygg og anlegg: 3000 lei (uendret, 2021).

Etter kommunismens fall var Romania preget av privatiseringen av statseide selskaper. Dette førte til at mange sto i fare for å miste jobbene sine. Med denne bakgrunnen utviklet partssamarbeidet seg til å bli svært konfliktfylt. Systemet har imidlertid blitt mer konsensusorientert med årene.

Som med mange land vi omtaler i Fafo Østforums landrapporter, er oversikten over det kollektive arbeidslivet ikke så enkel, grunnet mangel på nyere tall.

Romania har fremdeles en relativt stor andel fagorganiserte, sammenlignet med mange av landene vi omtaler i landrapportene våre. I 2016 var 19,2 prosent av sysselsatte fagorganiserte. Dette er en halvering fra tiden rundt årtusenskiftet, og er jevnt over på nedadgående kurs.

Det samme gjelder trolig arbeidsgiverne, men her er trolig andelen langt høyere. Medlemsgraden ble målt/satt til 80 prosent i 2001 og 60 prosent i 2008.

Tariffavtaledekningen har også vært på nedadgående kurs, etter i prinsippet å ha vært på 100 prosent fram til lovendringer i 2011. I 2012 var den på 35 prosent og i 2016 ble den anslått til 23 prosent.

Arbeidstakerne

Landet har fem store arbeidstakerorganisasjoner som er så å si jevnstore, og i 2016 hadde fra 250 000 til 261 000 medlemmer:

1. CNSLR Frăţia
2. BNS (Blocul National Sindical)
3. CSDR (Confederaţia Sindicatelor Democratice din România)
4. CNS Cartel Alfa (Confederatia Nationala Sindicala Cartel Alfa)
5. CSN Meridian (Confederatia Sindicala Nationala Meridian)

CNSLR Fratia og CNS Cartel Alfa organiserer hovedsakelig arbeidere innen det som tidligere var, og delvis fortsatt er, statlig virksomhet: blant annet maskinindustri, kjemisk industri, telekommunikasjon og annen offentlig tjenesteyting.

Det er hovedsakelig politisk ståsted som skiller fagforeningene.

Lovendringen i 2011 krevde at de ansatte i en bedrift måtte være minst 15 stykker for at de skal kunne danne en fagforening. Kravet ble lovet fjernet av opposisjonen.

Utenfra sett er det noe uklart hva som nå gjelder i hvilke tilfeller, men en eldre gjennomgang viser til et krav om at det kreves 7 prosent medlemskap i en bransje for å kunne forhandle på bransjenivå – 10 prosent for arbeidsgiverne.

Arbeidsgiverne

Arbeidsgiversiden har tradisjonelt vært svak, ettersom Ceaușescu etterlot seg en økonomi der bare en liten del var privat.

Men etter hvert har privat sektor vokst, og private bedrifter har begynt å organisere seg for å fremme sine interesser. Arbeidsgiverorganisasjoner finnes nå i de aller fleste sektorer.

Arbeidsgiversiden er svært fragmentert, med seks nasjonalt godkjente sammenslutninger i 2016. I 2008 ble det imidlertid opprettet en paraplyorganisasjon på arbeidsgiversiden – ACPR (Alianța Confederațiilor Patronale din România).

Wikipediasiden, muligens mer oppdatert, lister opp syv underliggende arbeidsgiverforeninger.

• Asociația Română a Antreprenorilor de Construcții – ARACO
• Confederația Națională a Patronatului Român – CNPR
• Confederația Patronală a Industriei, Serviciilor și Comerțului – CPISC
• Consiliul Național al Intreprinderilor Private Mici și Mijlocii din România – CNIPMMR
• Consiliul Național al Patronilor din România – CoNPR
• Patronatul Național Român – PNR
• Uniunea Generală a Industriașilor din Romania – UGIR

Kollektive forhandlinger

I mangel på oppdaterte kilder vil noen av de følgende opplysningene kunne være utdaterte.

I de første årene etter 1989 fantes det ikke noe permanent utvalg for sosial dialog i Romania, og partene i arbeidslivet var i liten grad uavhengige. Dette gjaldt særlig arbeidsgiverne, som var representert av lederne i offentlige selskaper, som igjen var styrt av myndighetene.

Først i 1997 ble det opprettet et trepartsråd for sosial dialog. Gjennom dette organet kan arbeidstakere og arbeidsgivere delta i utformingen av lovforslag som gjelder arbeidslivet. I praksis har imidlertid trepartsrådet kun en rådgivende rolle, og myndighetene er fortsatt den klart sterkeste aktøren. Trepartssamarbeid finner også sted på bransje- og regionsnivå, mens topartssamarbeid særlig er utviklet på bedriftsnivå.

I 2011 ble det gamle nasjonale trepartsrådet (CES) omgjort til et råd som inkluderer representanter fra sivilsamfunnet istedenfor myndighetene. Dette rådet skal konsulteres når det fremmes lovforslag knyttet til blant annet økonomi, skatt, arbeid og sosial- og helselovgivning.

Det har blitt opprettet et nytt trepartsorgan (CNTDS) som konsulteres når det skal fastsettes minstelønn, eller for å analysere regjeringens programmer og strategier, og for å løse økonomiske- og sosiale tvister. Fagforeningene har flere ganger beskylt myndighetene for ikke regelmessig å rådføre seg med trepartsrådet, eller for ikke å forberede møtene tilstrekkelig, og slik hindre den sosiale dialogen. Trepartssamarbeid finner ikke bare sted nasjonalt, men også på bransjenivå og lokalt.

Systemet for kollektive avtaler i Romania ble vesentlig endret etter lovendringer i 2011, da forhandlinger på nasjonalt nivå ble avviklet. Minstelønnen og andre vilkår som gjaldt alle arbeidstakere ble tidligere fastsatt på nasjonalt nivå. Reglene for allmenngjøring ble også endret. Det er uklart hva opposisjonen rullet tilbake og ikke.

Alle virksomheter med 21 eller flere ansatte er påkrevd å forhandle om en tariffavtale. Dette skal inviteres til uansett om det er en fagforening å forhandle med eller ei. Det er også noen minstekrav om hva den skal inneholde, og den kan i hovedsak ikke ha dårligere vilkår enn loven eller overordnede tariffavtaler i bransjen.

En bransjeavtale vil kun allmenngjøres dersom over 50 prosent av bransjen er dekket av tariffavtalen. Sagt på en annen måte, må over halvparten av arbeidstakerne i bransjen være ansatt i en bedrift som er bundet av avtalen for at den skal kunne allmenngjøres.

Etter endringene er bedriftsnivået derfor det viktigste, selv om antallet avtaler på dette nivået også er begrenset.