Italia har nordlige landegrenser mot Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia. I tillegg har de to enklaver: San Marino og Vatikanstaten. Italia har en viktig plassering i det sentrale Middelhavet, nært i luftlinje fra Balkan så vel som Nord-Afrika. Ved siden av Den italienske halvøy omfatter landområdet en rekke større øyer, og da først og fremst Sicilia og Sardinia.

Landets ene offisielle og klart dominerende språk er italiensk. Språket har røtter i den folkelige versjonen av latin («vulgærlatin»). Standard-italiensk er hentet fra Toscana-området. Nabolandene i nord har gjerne også italiensktalende minoriteter, og den sterke utvandringen fra Italia har gjort at særlig det amerikanske kontinentet og Nord-Afrika har hatt sterke innslag av italiensk tale.

Landet har grunnet sin historie og plassering like fullt en rekke særpregede dialekter og/eller minoritetsspråk, mange med andre røtter enn latin. Enkelte regioner har også gitt minoritetsspråk (blant annet fransk og tysk) offisiell status.

Innvandring i moderne tid har bragt ikke-indoeuropeiske språk inn i dagligtale-miksen.

Italia er en parlamentarisk republikk med en statsminister som er regjeringssjef. Presidenten er statsoverhode og utnevner statsministeren. Parlamentet består av to kamre: Deputertkammeret og Republikksenatet. Grunnloven ble skrevet i 1948, med endringer i 1993. I etterkrigstiden har landet hatt mange ulike partier og politiske koalisjoner, samt hyppige regjeringsskifter. En generell indre kilde til konflikt og politiske gnisninger er det skarpe skillet mellom de rikere og mer industrielle regionene i nord og de fattigere og mer jordbruksorienterte regionene i sør.

Landet ble først samlet som Det italienske kongedømmet i 1861, etter hvert utvidet til dagens grenser, med noen få unntak, gjennom en serie kriger og konflikter frem til 1870. Italia kom ut av 2. verdenskrig med brukket rygg og dype splittelser. Kolonier og enkelte europeiske landområder gikk også tapt. I 1946 avskaffet de gjennom en folkeavstemming monarkiet og har siden vært en parlamentarisk-demokratisk republikk.

Fratelli d'Italia ble det største partiet ved parlamentsvalget høsten 2022, med 26 prosent av stemmene. Partiet stilte til valg som en del av en høyreallianse sammen med Lega Nord, Forza Italia og noen andre mindre partier. Giorgia Meloni ble innsatt som statsminister 22. oktober 2022 og ble da Italias første kvinnelige regjeringssjef.

Landet er administrativt delt i 20 regioner, hvorav 5 har et større innslag av autonomi. Regionene er inndelt i provinser, som igjen er delt inn i kommuner.

Staten har tradisjonelt hatt betydelig kontroll over økonomien, særlig gjennom store statlige industriselskap innenfor nøkkelsektorer. Fra år 2000 begynte myndighetene derimot omfattende privatisering av statlige selskap.

Italia er en viktig industrinasjon i EU. Eksporten omfatter blant annet maskiner, kjøretøy og annet transportutstyr, medisinske produkter, tekstiler og klesprodukter, samt jordbruksvarer som vin og ost. Landet er i tillegg også en av verdens viktigste turistdestinasjoner.

På 70-tallet opplevde Italia en økonomisk krise med inflasjon, lønnskamp i industrien og politisk uro. På 80-tallet klarte landet å redusere inflasjonstakten og underskuddene i utenriksøkonomien, og mot slutten av 80-tallet rykket Italia opp på femteplass i G7-gruppen.

Italia preges av store regionale forskjeller. Nord er industrielt utviklet, i tillegg til at det er dominert av private selskaper. Sør-Italia er noe mindre utviklet, økonomien er mer landbruksbasert, og offentlig sektor har en mer fremtredende rolle.

Finanskrisa rammet Italias økonomi hardt. Landet hadde imidlertid svak positiv vekst i to år etter 2009, men fra 2012 til 2014 var økonomien igjen i resesjon.

Like etter utbruddet av covid-19-epidemien var Italia regnet som det første episenteret utenfor Kina. Både smitte- og dødstall steg brått, og helsevesenet hadde svært store problemer med å håndtere utviklingen. Den italienske økonomien gikk også på en smell. Svekket privat forbruk og eksport var sentrale årsaker. Også turistnæringen ble hardt rammet av reiserestriksjoner.

Staten innførte økonomiske hjelpepakker og en rekke støtteordninger for arbeidstakerne. Et midlertidig utvidet stillingsvern for fast ansatte har bidratt til at ledighetstallene ikke økte i løpet av koronakrisa, målt mot 2019-tallene.

Gjelden som andel av BNP steg også med rundt 15 prosentpoeng i løpet av et år, til nær 150 prosent i andre kvartal 2020. Ved hjelp av midler fra EU satte landet i gang en nasjonal gjenreisingsplan (National Recovery and Resilience Plan).

Til tross for en moderat vekst i årene før pandemien nådde samlet BNP først nivået fra før finanskrisa i perioden 2023–2024. Økonomien har vokst langsommere enn gjennomsnittet i eurosonen. OECD (2024) trekker frem lav produktivitetsvekst, en aldrende befolkning og lav sysselsetting blant kvinner og unge som noen av de viktigste strukturelle utfordringene Italia står overfor.

Brutto nasjonalproduksjon (BNP) (real) per innbygger var 32 890 euro i 2024, på 15. plass i EU. Det kjøpekraftjusterte BNP per innbygger var 38 900 euro i 2024, 16. plass i EU. Realvekst i BNP, 2022-2024 var på henholdsvis 4,8%, 1,0% og 0,7%. 

Innstramning i pengepolitikken i euroområdet har bidratt til økte lånekostnader, og Italia har en av de høyeste offentlige gjeldsratene i OECD.

Italia har også hatt problemer med høy statsgjeld. Gjelden økte jevnt og trutt etter 2007 og toppet seg i 2014 med en gjeld-til-BNP-ratio (prisjustert) på 132,5 prosent. Gjelden har frem til og med 2019 holdt seg på over 134 prosent – skyhøyt over EUs forventninger.

Italia ble ikke nødt til å motta kriselån slik som Hellas og Portugal, men ble like fullt satt under makroøkonomisk «overvåkning» av EU-kommisjonen fra 2012 til 2017. ECBs (Den europeiske sentralbanken) støtte til italienske bankers oppkjøp av italienske statsobligasjoner i 2011–2012 bidro til at Italias økonomi har holdt seg flytende. Krisa førte til at Italias kredittverdighet ble nedgradert betraktelig. Bakenforliggende årsaker er kombinasjon av lav vekst, høye offentlige utgifter og at systemet for skatteinnkreving ikke har vært godt nok. I 2016 ble det anslått at årlige skatteunndragelser tilsvarte 120 milliarder euro, anslagsvis 30 prosent av skattegrunnlaget. Kun Hellas regnes som sammenlignbart i EU-sammenheng.

Inflasjon

Siden 2008 har Italia hatt høyere inflasjon enn Tyskland, men lavere enn gjennomsnittet i EU. Etter en topp på 3,3 prosent i 2012 har den årlige inflasjonen i perioden frem til pandemien stort sett ligget mellom 0 og 1,3 prosent. Under pandemiens første år hadde Italia en svak deflasjon, etterfulgt av moderat inflasjon i 2021 og 2022.

Under energikrisa ble Italia rammet av en rekordhøy inflasjon på 8,7 prosent i 2022. Dette har svekket husholdningenes reelle inntekter. Ifølge OECD (2024) ventes inflasjonen å avta gradvis, mens den økonomiske veksten forblir lav. Inflasjonen anslås å ligge på 1,7 prosent i 2025, 1,3 prosent i 2026 og 2 prosent i 2027.

Målt i forhold til BNP er ikke Italia blant de landene i EU som tiltrekker seg mest utenlandske investeringer. Andelen utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har historisk vært lav i forhold til sammenlignbare land og ligget på rundt halvparten av OECD-snittet og en tredjedel av EU-snittet.

Italias utfordringer når det kommer til investeringer, forklares gjerne med landets høye skattenivå, sårbare banker og ineffektivitet i offentlig administrasjon og rettsvesen.

Italia baserer i stor grad sin økonomi på eksport og har et økende søkelys på bærekraft (energi, design, teknologi og grønn industri). Landet er også kjent for mote, kosmetikk, vin og mat. Landets viktigste handelspartnere (eksport, import) er Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania, Nederland, Kina og USA.

• Eksportvarer: medisinske varer, maskiner, biler og annet transportutstyr, tekstil- og andre klesprodukter, jordbruksprodukter og petroleumsprodukter
• Importvarer: biler og andre transportmidler, råolje og gass, medikamenter og elektriske apparater

Blant tjenester er reise/turisme desidert viktigst. Turismen sysselsetter om lag 2,6 millioner mennesker eller 8,8 prosent av den totale arbeidsstyrken. Transporttjenester står også sentralt. Disse tjenestene vil overlappe både på eksport- og importsiden.

Landet har siden 2012 hatt et handelsoverskudd med utlandet. Dette skyldes først og fremst fortjenesten innen varer, mens utvekslingen av tjenester isolert sett har hatt en null-sum eller et lite underskudd.

Italia og Norge

Italia var i 2024 blant de ti landene Norge importerer mest varer fra og eksporterer mest varer til.

Tall for varer, året 2024:

• Norge importerte varer fra Italia med en verdi av 33 milliarder kroner. Utviklingen har vært jevnt stigende om man ser bort fra 2008–2010.
• Italiensk import av norske varer utgjorde 27,7 milliarder kroner. Utviklingen har vært svært ujevn, med kraftig vekst frem mot finanskrisa og et bunnpunkt i 2013–2015.

Gass, råolje, fisk og mineraler er vareområder som Norge selger mest av til Italia. Italienere konsumerer mye sjømat, noe som gjør landet til et viktig eksportmarked for norsk sjømat, særlig laks og tørrfisk. Interessen for Norge som reisemål øker blant italienere.

Fra Italia importerer Norge blant annet maskiner og mekanikk, kjøretøy, vin, frukt og grønnsaker og tekstil-/kles- og lærvarer.

Ifølge Statens pensjonsfond utland (SPU) sin database All Investments hadde Norges Bank Investment Management (NBIM) i juni 2025 til sammen 165 investeringer i Italia, med en samlet verdi på 279 milliarder kroner. Av dette var rundt 144 milliarder investert i aksjer (equities) og om lag 132 milliarder i renter/obligasjoner og 3,6 milliarder i fast eiendom.

I motsetning til EU samlet, der industriens andel av samlet brutto verdiskaping har vært svakt fallende siden 2018 (EU-snitt rundt 20,2 prosent i 2023), har industrien i Italia holdt seg stabil. I 2023 utgjorde industrien om lag 16,8 prosent av samlet verdiskaping i Italia, noe under EU-snittet (20,2 prosent). Offentligfinansierte tjenester utgjør 15,4 prosent, klart under EU-snittet (18,3 prosent). Eiendomsvirksomhet er den viktigste øvrige næringen og står for 12,5 prosent av verdiskapingen, over EU-snittet (10,7 prosent).

Industri er forstått som samlet verdiskaping i utvinning, industri samt energi- og vannforsyning. Offentlig-finansierte tjenester er forstått som offentlig administrasjon, utdanning og helse- og omsorgstjenester.

(Kilde: Eurostat)

I tredje kvartal 2025 hadde Italia en sysselsettingsrate på 67,6 prosent. Dette er under EU-gjennomsnittet på 76,2 prosent. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er spesielt lav, med 58,3 prosent, og blant menn er den på 77 prosent.

Til tross for de siste årenes positive utvikling i arbeidsmarkedet peker EU-kommisjonen i 2025 på en rekke vedvarende strukturelle utfordringer i det italienske arbeidsmarkedet. Det er preget av regionale forskjeller, med klart lavere sysselsetting i Sør-Italia enn i nord. Unge, kvinner, lavt utdannede og personer med migrantbakgrunn har gjennomgående svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Blant unge mellom 15 og 24 år er sysselsettingsraten 20,4 prosent i 2023, mot et snitt på 35,2 prosent i EU27.

Andelen atypiske tilknytningsformer er også høy, for eksempel er andelen midlertidig ansatte blant de høyeste i EU, og slike kontrakter er særlig utbredt blant sårbare grupper. Kompetansemismatchen er betydelig, og høy skatt på arbeid, utbredt skatteunndragelse og en betydelig uformell (svart) økonomi bidrar ytterligere til å svekke arbeidsmarkedet.

En raskt aldrende befolkning innebærer dessuten at tilgangen på arbeidskraft vil avta fremover. Mangelen på arbeidskraft er allerede særlig tydelig i enkelte sektorer, blant annet i landbruket og helsesektoren. Folketallet har vært svakt fallende, fødselstallet er svært lavt (under 1,2 barn per kvinne). 

Arbeidsledighet

På 1990-tallet lå arbeidsledigheten jevnt over 10 prosent. I perioden 2000–2007 så man likevel en betydelig nedgang, fra 10,6 til 6,1 prosent. Fra og med finanskrisa steg tallene igjen, med en topp i 2014 på 12,7 prosent. Deretter falt de igjen, ned mot 10 prosent i 2019. Arbeidsledigheten fortsatte å falle inn i koronaåret 2020, til 7,9 prosent i andre kvartal. Arbeidsledighet har de siste årene falt gradvis fra 8,1 prosent i 2022 til 6,5 prosent i 2024.

Arbeidsledigheten blant unge har gått ned, spesielt de to siste årene, men er fortsatt høy og lå på 15,2 prosent i 2024. Også her er det store forskjeller mellom regioner og mellom kvinner og menn.

Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 23,5 prosent i 2018. Som en del av EUs ungdomsgaranti har det blitt gjennomført pilotprosjekter, og det har vært flere forsøk på å få uregistrert ungdom til å registrere seg som arbeidssøkende og få bedrifter i privat sektor til å tilby flere praksisplasser. I 2018 introduserte også Italia nye skatteregler med hensikt å gi arbeidsgiver insentiver til å ansette yngre arbeidstakere.

Lønn og lønnsutvikling

Italia er et av få EU-land uten lovfestet minstelønn. Som i de nordiske landene fastsettes lønn hovedsakelig gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Grunnloven slår likevel fast at alle arbeidstakere har rett til rettferdig betaling, noe som i praksis har ført til en form for allmenngjøring basert på bransjevise tariffavtaler. De fleste arbeidstakere er dekket av tariffavtaler, men lokale «piratavtaler», med fagforeninger som ikke er godkjente, har bidratt til lavere lønninger i enkelte deler av arbeidsmarkedet.

Spørsmålet om lovfestet minstelønn har vært tilbakevendende, som oppsummert av EU-kommisjonens gjennomgang i februar 2020 og av Eurofound 2023. Forslagene har variert fra allmenngjøring, nasjonal minstelønn og til muligheter for å pålegge enkelte selvsysselsatte en minstelønn.

Eurofound (2023) har påpekt at en lovfestet minstelønn kan være nødvendig for å motvirke svake lønns- og arbeidsvilkår. Italia er det eneste OECD-landet hvor gjennomsnittlig årslønn har falt de siste 30 årene. I perioden 2018-2023 økte økte brutto gjennomsnittsinntekt med 8,2 prosent i Italia og med 19,8 prosent i EU27. I samme periode økte nettolønna med 13,6 prosent i Italia og med 22,1 prosent i EU27. I 2023 var den gjennomsnittlige månedlige bruttolønna for enslige personer 2791 euro i Italia, sammenlignet med et EU27-gjennomsnitt på 3417 euro.

I 2025 vedtok Italia lov nr. 144/2025 for å styrke kollektive forhandlinger og sikre rettferdig lønn innen midten av 2026.

Italia har et høyt antall arbeidsmigranter, men i prosent av hele befolkningen ligger landet lavt i EU-sammenheng. Utvandringen fra Italia tok seg kraftig opp i kriseårene fra 2008 og fremover, fra drøye 50 000 personer i 2007 til over 150 000 i 2018, og har ligget på omtrent det nivået frem til 2023. Utvandringen fra Sør-Italia har vært omfattende, både historisk og i nyere tid.

I 2024 oppholdt rundt 1,32 millioner italienske statsborgere i yrkesaktiv alder seg mer eller mindre permanent i et annet EU-land. I EU er Italia kun slått av Romania på dette området. Samtidig er Italia et viktig mottakerland for migranter. I 2024 bodde 5,25 millioner personer uten italiensk statsborgerskap i landet, med særlig høy konsentrasjon i Nord-Italia. Antallet har økt moderat siden 2019, og tilveksten har bidratt til å motvirke en fallende yrkesaktiv befolkning. Utenlandske statsborgere bidrar til arbeidskraft innen tjenestesektoren, landbruk, turisme og bygg- og anleggssektoren.

Migrantkrisa

Migrantkrisa, som toppet seg i 2015, satte også landet på en hard prøve i en økonomisk allerede vanskelig tid. I likhet med Hellas gjør landets geografi det til et naturlig mål for båtflyktninger som krysser Middelhavet, for Italias del særlig fra Nord-Afrika.

De politiske reaksjonene på migrasjonsproblematikken har vært tidvis skarpe, særlig anført av partiene Lega Nord og Fratelli d’Italia (Italias brødre, ledet av Giorgia Meloni, nåværende statsminister). Myndighetene har ved flere anledninger forsøkt å sperre ankomstmulighetene for skip som har tatt migranter om bord. Tonen med EU har også på dette området vært svært anstrengt.

De siste tiårene har det også vært mindre nasjonalt trepartssamarbeid. Reformer av pensjonssystemet og arbeidsmarkedet i 2011 og 2012 ble for eksempel innført uten dialog med partene i arbeidslivet og innebar da også rett til å underby de nasjonale standardene fra nasjonale avtaler. Senere overordnede to- og trepartsavtaler – i 2011, 2014 og 2019 – har likevel hatt signaturene fra alle de tre arbeidstakerorganisasjonene.

Arbeidstakerne

Tall fra 2024 viser en organisasjonsgrad på 30,2 prosent. Til sammenligning lå organisasjonsgraden på omtrent 50 prosent i 1980. Antallet organiserte er likevel fremdeles relativt høyt i forhold til i andre EU-land, men mange av fagforeningenes medlemmer er pensjonister.

Det er tre organisasjoner som dominerer på arbeidstakersiden. Disse er CGIL (La Confederazione Generale Italiana del Lavoro), CISL (Confederazione Italiana Sindacati Lavoratori) og UIL (L'Unione Italiana del Lavoro). Disse tre er medlemmer i ETUC (European Trade Union Confederation).

Tradisjonelt sett representerte de ulike organisasjonene ulike politiske orienteringer: CGIL til kommunistpartiet, CISL til kristendemokratene og UIL til sosialistpartiet. Disse forbindelsene har imidlertid mistet sin betydning i takt med store endringer i partilandskapet.

På tross av ulike politiske orienteringer har arbeidstakerorganisasjonene ofte dannet en felles front. Over tid har like fullt tendensen gått mot fragmentering blant arbeidstakerorganisasjonene. Ytterligere tre arbeidstakerorganisasjoner er representert i den konsultative nasjonale komiteen for økonomi og arbeidsmarked (CNEL), og enkelte har orientert seg mot politisk nøytralitet eller den politiske høyresiden. En av de sistnevnte, UGL, har orientert seg mot både Forza Italia og det mer ytterliggående Lega Nord.

Arbeidsgiverne

På arbeidsgiversiden er den viktigste organisasjonen Confindustria, som har medlemmer fra alle industrielle sektorer og mange fra servicesektoren. Rundt 150 000 selskaper med 5,4 millioner ansatte er medlemmer.

Det finnes også mange mindre arbeidsgiverorganisasjoner som blant annet Confapi for mindre private selskap, Confcomerrcio og Confesercenti for servicenæringer og Confagricoltura for større landbruksbedrifter. I offentlig sektor er det et eget organ, Aran, som har forhandlingsansvaret.

Kollektive forhandlinger

Tariffavtaledekningen var estimert til 94 prosent i 2025. Manglende etterlevelse er likevel vanlig. Det finnes også bransjer med lavere tariffavtaledekning, som bygge- og anleggsbransjen med 69 prosent og servicebransjen med 28 prosent.

Systemet for forhandlinger (som også innførte rett til tillitsvalgte / lokal representasjon) bygger på en trepartsavtale fra 1993, som også ble supplert med en ny avtale i 2009. Denne avtalen ble ikke skrevet under av CGIL.

At en avtale om et nytt forhandlingssystem ikke omfatter den største arbeidstakerorganisasjonen, har blitt sett på som et tegn på et system i krise.

Systemet for kollektive forhandlinger i Italia omfatter to nivåer:

1. Det finnes bransjeavtaler som er fremforhandlet av partene på nasjonalt nivå. Disse omfatter gjerne sikring av lønnsutvikling i takt med inflasjonen, arbeidstid, ferie og ulike rettigheter til informasjon og organisering.
2. I tillegg finnes det desentraliserte avtaler på regionalt nivå eller bedriftsnivå. Først og fremst er disse brukt i større virksomheter nord i landet. Slike avtaler er blant mange sett på som svært fordelaktige fordi de åpner for mer fleksible avtaler som er tilpasset de lokale forholdene.

Tendensen i Italia de siste årene har vært å øke andelen lokale avtaler på bekostning av bransjeavtalene. Det er uenighet blant arbeidstakerorganisasjonene om hvorvidt desentraliserte forhandlinger burde brukes mer eller mindre. Tross omstruktureringer og reformer er Italia likevel i stor grad preget av nasjonale sektoravtaler. EU-kommisjonen ser dette som problematisk ettersom det kan føre til en manglende sammenheng mellom lønninger og lokale økonomiske forhold – og slik påvirke bedrifters konkurranseevne. Lønn fastsettes som hovedregel gjennom kollektive forhandlinger på bransjenivå.

Per 2020 er det slik at bransjeavtaler skal beskytte det reelle lønnsnivået på nasjonalt nivå, mens prestasjons- og produktivitetsrelaterte lønninger skal settes på det desentraliserte nivået (bedrift eller region), som kan avvike fra de landsomfattende avtalene. Dette skal føre til bedre sammenheng mellom produktivitet og lønninger, slik at det mindre produktive sør ikke må ha et like høyt lønnsnivå som nord.

Offentlig sektor følger i hovedsak det samme systemet som i det private næringslivet på sektornivå, men har ikke lokale forhandlinger. Staten kan dessuten sette klarere begrensninger for forhandlingene – blant annet en lønnsramme. Staten frøs også offentlige lønninger i åtte år fra 2008. Siden 2016 har regjeringen brukt skattelettelser for å oppmuntre til forhandlinger på bedriftsnivå.