Kroatia

Både historisk og på kartet er det moderne Kroatia geografisk todelt, med en lang kystlinje og en innlandsdel forbundet av en smalere del mellom Bosnia og Slovenia. Arealet er totalt 56 000 kvadratkilometer.

Det grenser mot Slovenia i nord, Ungarn i nordøst, Serbia i øst og med en lang, innhul grense mot Bosnia Herzegovina i sørøstlig retning. Det har også en liten grense mot Montenegro. Kort vei over Adriaterhavet til Italia i vest.

Kysten, et populært reisemål, preges av mange øyer og landet har verdens 21. lengste kystlinje tross landets beskjedne størrelse.

Hovedstad er Zagreb, beliggende i innlandet. Den har en relativ liten befolkning, 800 000 innbyggere innen bygrensene, men utgjør med forstedene en kvartdel av landets totale befolkning.

Landet er delt inn i 20 fylker, samt hovedstaden som er en egen enhet.

Kroatia er blant de mest velstående landene i det tidligere Jugoslavia, men økonomiens størrelse ligger fremdeles under snittet i EU-sammenheng.

Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger lå i 2019 på 12 450 euro – cirka 122 000 norske kroner. Summen tilsvarer 44 prosent av gjennomsnittet i EU i 2019 og kun over Romania og Bulgaria på lista.

Samlet sett er likevel den kroatiske økonomien større i EU-sammenheng – 21. plass av 27 medlemsland samme år. Den utgjorde likevel langt under «snittet» og kun 0,4 prosent av EU-landenes samlede BNP.

BNP vokste 12 prosent fra 2010 til 2019 (prisjustert).

Landet benytter sin egen valuta, kuna (flertall: kune), som består av 100 lipa. De er imidlertid med I ERM II-ordningen, for på sikt å bli del av eurosonen.

Økonomien i dag

Den kroatiske økonomien har vært i solid vekst siden 2015. Økonomien er like fullt utsatt for endringer i markedet, noe både finanskrisa og korona-året 2020 viste med stor tydelighet. De sliter da også med å nærme seg EU-gjennomsnittet på eksempelvis målet BNP per innbygger.

Privat forbruk innenlands og turisme trekkes av Det internasjonale pengefondet (IMF) fram som vekstmotorene.

Sysselsettingen har vært på bedring, lønnsveksten god og inflasjonen har generelt holdt seg lav.

Tross en god overordnet trend, står Kroatia fortsatt overfor visse utfordringer, blant annet fortsatt høy arbeidsledighet og betydelig privat og offentlig gjeld. Gjelden ti l husholdninger og næringsliv utgjorde i 2019 henholdsvis 34,3 og 58,4 prosent av BNP .

Sysselsettingsgraden er svært lav i EU-sammenheng, og ledigheten relativt høy.

Korrupsjon og et noe ugunstig forretningsklima, er også med på å gjøre økonomien sårbar.

Statens budsjettbalanse er også presset, blant annet grunnet et skattekutt som var ventet å gi en negativ budsjettbalanse i 2020 også før koronakrisa rammet. Grunnet denne sårbarheten advarer IMF mot å gå for fort fram med flere skattekutt som har vært forespeilet – blant annet i moms-satsen.

Det kroatiske bankvesenet skal ha god likviditet, men sentralbanken oppfordrer til en begrensning på mengden av usikrede private lån. Boligprisene skal ha vokst kraftig i hovedstaden og langs kysten.

Tiltak for å bedre produktivitet, næringslivskår og konkurransekraft bedømmes av EU-kommisjonen i 2020-rapporten som på riktig vei, men preget av et for langsomt tempo .

Effektiviteten i offentlig sektor får også kritikk.

Inflasjon

Kroatia opplevde sterk inflasjon i 2008, på 5,8 prosent (HICP). De påfølgende kriseårene ble urolige, med en ny topp i 2012 (3,4 prosent).

Siden 2014 har inflasjonen likevel holdt den seg under EU-snittet, først ned mot null, med to års mild deflasjon i 2015 og 2016, før årene 2017–2019 så en inflasjon som strakk seg mellom 0,8 og 1,6 prosent.

EU-kommisjonen anslår en inflasjonsutvikling på 0,1, 1,2 og 1,5 prosent for årene 2020–2022.

Utenlandske investeringer

Kroatia har hatt problemer med å tiltrekke seg utenlandske investeringer, mye på grunn av uklar lovgivning, korrupsjon og favorisering av nasjonale selskaper. Økonomien er åpen for utenlandske innvesteringer og eierskap innen energi, eiendom, finans og transport.

OECD, som vi bruker som kilde i de øvrige landrapportene, har ikke tall på utenlandsinvesteringer i Kroatia.

Ifølge tall fra FN var FDI-beholdningen i Kroatia på 30 milliarder dollar i 2019, etter en gradvis vekst fra et bunnpunkt i 2015. Dette var likevel langt lavere enn i 2007 (42 mrd.) og 2013 (30 mrd.)

Tall fra den kroatiske nasjonalbanken viser at det har vært store svingninger i investeringer og uttrekk fra år til år, og at reinvesteringsviljen av kapital har vært lav siden 2008.

Beholdningen av utenlandske investeringer tilsvarte 57,4 prosent i 2017.

Utviklingen fra Jugoslavia-tida (1945–)

Den kroatiske økonomien var tradisjonelt basert på jordbruk, men etter 2. verdenskrig skjøt industrialiseringen fart. Kroatia var en av de mest velstående republikkene i det daværende Jugoslavia, mye takket være turistnæringen.

Krigen som fulgte etter Kroatias løsrivelse fra Jugoslavia i 1991 var en økonomisk katastrofe. Folk ble drevet på flukt, økonomisk infrastruktur ble ødelagt og det jugoslaviske markedet falt bort.

Først i 2000 viste økonomien igjen positiv utvikling, mye på grunn av strukturelle reformer og økt turisme.

Mellom 2000 og 2007 hadde den kroatiske økonomien en stødig vekstrate på mellom fire og seks prosent i året. Veksten var drevet av innvesteringer. I samme periode var inflasjonen lav og den kroatiske valutaen, kuna, holdt seg stabil.

Kriseårene fra 2008

Finanskrisen i 2008 rammet Kroatia hardt, og sendte landet inn i en kraftig resesjon. Det verste året var i 2009, da økonomien (BNP) krympet med 7,3 prosent.

Etter seks år med negativ vekstrate, hvor 2012 var det verste ettersjokket på -2,4 prosent, snudde Kroatias økonomi om og endte på en vekst på hele 2,4 prosent i 2015, takket være økt innenlandsk etterspørsel og til en viss grad utenlandske investeringer.

Siden pekte pilene oppover, med nær eller over 3 prosents økning per år til og med 2019. 2020 ble likevel igjen et stygt år for landet, med en BNP-utvikling på -9,6 prosent, ifølge EU-kommisjonens anslag . Eksporten falt eksempelvis med 29,5 prosent.

De skisserer likevel at økonomien vil vokse kraftig igjen, med 5,7 prosent i 2021 og 3,7 prosent i 2022.

Innenlandsk etterspørsel, og særlig privat forbruk – også av ufrivillig oppsparinger under nedstengningen – anses av EU-kommisjonen å bli den viktigste drivkraften til en økonomisk oppsving.

Kroatia importerer mer enn de eksporterer, et underskudd som tilsvarer rundt 0,8 prosent av BNP. I 2018 endte handelsbalansen på minus 11 milliarder dollar. Dette skyldes betydelig vareimport; landet er solid i pluss på tjenestesiden.

Landets eksport er like fullt voksende, målt som andel av BNP – fra 43,3 prosent i 2014 til 52 prosent i 2019 .

Deres fremste handelspartnere er for:

· Eksport: Italia, Tyskland, Slovenia, Bosnia og Herzegovina og Østerrike

· Import: Tyskland, Italia, Slovenia, Ungarn og Østerrike.

Viktige handelsvarer:

· Eksport: raffinerte petroleumsprodukter, medikamenter og medisinske råvarer, tømmerprodukter og elektriske transformatorer.

· Import: ubehandlet petroleum, biler, raffinert petroleum, medikamenter og elektrisitet.

Norges handel med Kroatia er relativt liten. Balansen går så vidt sistnevntes favør. Kroatias eksport til Norge i 2019 hadde en verdi på 513 millioner kroner , mens Kroatias import av norske varer hadde en verdi tilsvarende 481 millioner kroner.

Dette er lavt for et såpass nærtliggende land – Norges import fra Kroatia tilsvarer langt mer fjerntliggende land som Uruguay eller Senegal.

Næringssamarbeid er likevel godt utviklet innen maritime næringer. Det kroatiske konsernet DIV Group foretok eksempel i 2020 oppkjøp av et norsk skipsverft .

Innovasjon Norge peker på følgende mulige vekstområder i Kroatia for norsk næringsliv: produksjon og tjenester knyttet til maritime og marine næringer, fornybar energi, digitalisering, turisme, medisinsk teknologi og landbruk.

Kroatia er (i normale tider) et svært populært reisemål, også for nordmenn. Landet hadde til sammen 17,3 millioner turister innom i 2019. Dette etter en kraftig og nær ubrutt årlig vekst som summerer seg til mer enn en dobling siden 2005.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Kroatia har mottatt EØS-midler siden de ble medlem av EU i 2013. I perioden for 2014–2021 er Kroatia bevilget 103,4 millioner euro.

Midlene skal blant annet gå til innovasjon og næringsutvikling, utdanning og lokal utvikling, justisreformer, fornybar energi og klimatiltak, sivilsamfunn, og samarbeid mellom arbeidslivets parter og myndighetene.

Kroatia er også et av landene som nyter mest av EUs omfordelingsmidler – rundt 3 prosent av landets BNP per år.

Det er vanskelig å finne gode oversikter på hvordan ulike sektorer i Kroatia fordeler seg etter BNP. Flere ulike tall figurerer og statistikken må derfor tas med en klype salt.

Kombinerer man tall fra Verdensbanken (2019) med tall fra ILO ( 2019), får man følgende overslag:

• Tjenester: 58,8 prosent av verdiskapingen (BNP); 66 prosent av sysselsettingen
• Industrien: 20,3 prosent; 27,6 prosent
• Jordbruk/skog/fiske: 2,9 prosent; 6,2 prosent

Både primærnæringene og industrien har dalt i BNP-betydning, mens tjenestesektoren har stått noenlunde stille de siste ti årene.

Turisme er en viktig del av tjenestesektoren og som næring i Kroatia. EU diskuterer i en egen 2019-rapport om turistindustrien vil være en hjelper eller et hinder i utviklingen av den kroatiske økonomien.

Andre viktige næringer er produksjon av maskiner og transportmidler, herunder skipsindustri, kjemikalier og tekstiler.

Det lave antallet yrkesaktive, særlig blant enkelte grupper, er et alvorlig problem i Kroatia. Ved inngangen til 2020 var 1,64 millioner kroater i jobb. Sysselsettingsgraden (20–64 år) var 66,7 prosent . Kun Italia og Hellas skårer dårligere blant EU-landene.

Kjønnsforskjeller kan kun delvis forklare dette. 72,0 av mennene og 61,5 prosent av kvinnene var i jobb i 2019. Mannsandelen ligger også svært lavt i EU-sammenheng.

Særlig eldre arbeidstakere (55–64 år) har lav sysselsettingsgrad etter EU-målestokk .

Den generelle utviklingen er likevel stigende, opp fra 58,3 prosent i år 2000, men med en sterk dupp i kjølvannet av finanskrisa.

ILO, trolig ut fra andre beregningsmodeller, setter sysselsettingsraten så lavt som 51,1 prosent i 2019.

Landet står foran kraftig krympende befolkning mot 2050 grunnet økt alder, lav fødselsrate og emigrasjon. I tillegg har det lenge pågått en sentralisering og fraflytting i mange av regionene, der kun hovedstaden og den sørøstlige delen ser ut til å styrke seg.

Arbeidsledighet

Arbeidsledigheten gikk noe ned på 2000-tallet, før den steg på grunn av finanskrisa og holdt seg lenge høy, med en topp på 17,3 prosent i 2013 – tredje høyest i EU dette året.

Siden har den stupt ned til 6,6 prosent i 2019 – så vidt bedre enn EU-snittet og lang bedre enn Italia, Spania og Hellas (10–17,3 prosent).

Store regionale forskjeller på arbeidsmarkedet og stor arbeidsledighet blant unge og kvinner, er også utfordringer Kroatia står overfor.

IMF ser strukturelle reformer og mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet som viktig for å håndtere den lave yrkesaktiviteten på. Å styrke utdanning og yrkesfaglig opplæring, i tillegg til å øke tilgangen på tjenester som barnepass, trekkes også frem som viktig.

Ungdomsledigheten i Kroatia er over EU-snittet. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 14,2 prosent i 2019. Dette er riktignok betydelig ned fra 22,3 prosent i 2014.

Lønn og minstelønn

Lønnsnivåene generelt sett har vært i god vekst, også på realnivå takket være lav inflasjon. De nøyaktige tallene er likevel svært usikre, ifølge EU-kommisjonens gjennomgang i 2020 .

Dette har kun i en viss grad gitt dårligere konkurransekraft grunnet økt produktivitet.

Landet har siden 2013 hatt skarpt økende etterspørsel etter arbeidskraft , noe som gir arbeidstakerne bedre kort.

Kroatias gjennomsnittlig månedslønn var (brutto) 9179 kuna (ca. 1200 euro; 12 500 kroner) i september 2020, ifølge landets statistikkbyrå. Netto månedslønn skal beløpe seg til 6747 kuna (ca. 900 euro / 9200 kroner).

Landet har lovfestet minstelønn. Ordningen ble endret 1. januar 2019, med mål om å bli mer gjennomsiktig og forutsigbar.

Satsen settes årlig ut fra anbefalinger fra arbeidsministeren og etter konsultasjon med partene i arbeidslivet. Man etablerte også en egen kommisjon for å følge med på ordningen med minstelønn, som også vil ha rådgivende status.

Minstelønnssatsene er lagt opp til å følge kalenderåret, og er definert som minstekrav som netto-utbetalinger. Brutto-summene kan altså variere.

Den har hatt en realvekst de senere år.

Per januar 2021 er den på månedsbasis satt til:

• Arbeidstakere: 3400 kuno (4650 kroner)

• Ledere: 4554,89 netto (6200 kr.)

Fagbevegelsen i Kroatia er svært fragmentert. Det kreves kun 10 personer for å sette opp en fagforening. Mange fagforeninger eksisterer kun på bedriftsnivå.

I 2017 var 328 fagforeninger offisielt registrert aktive i flere kroatiske fylker, mens ytterligere 298 kun var aktive i ett fylke.

Arbeidstakerorganisasjonene er relativt svake grunnet svake bånd mellom organisasjonene og medlemsbasen. Medlemstallene har også vært sterkt synkende etter 2009. Usikre anslag setter fallet fra 35 prosent til 26 prosent (per 2014).

Regjeringen har innført tiltak for å styrke partssamarbeidet.

Arbeidstakerne

Det er tre nasjonalt representative arbeidstakerorganisasjoner i Kroatia, med anslagsvis 250 000 medlemmer samlet.

Fram til 2013 var antallet fem, men reglene ble strammet inn på denne tida, blant annet med et minstekrav på 50 000 medlemmer.

Etter 2017:

· Union of Autonomous Trade Unions of Croatia (UATUC/SSSH): rundt 108 000 medlemmer fordelt på 25 forbund/fagforeninger. Representert i alle fylker.

· Independent Croatian Trade Unions (NHS) har knappe 100 000 medlemmer fordelt på 59 forbund/fagforeninger.

· Matica (MHS) har rundt 61 000 medlemmer fordelt på 26 forbund/fagforeninger og organiserer primært arbeidere i offentlig sektor.

Øvrige store arbeidstakerorganisasjoner er Croatian Trade Union Association (HURS, tidligere HUS) som har rundt 50 000 medlemmer som primært arbeider i industrien og privat sektor, og URSH, rundt 24 000 medlemmer.

Det har vært forhandlet om ulike sammenslåinger eller samarbeid for at disse to skal kunne få formell status på nasjonalt nivå.

I tillegg kommer en rekke ikke-tilknyttede fagforeninger som skal beløpe seg til flerfoldige titusener av medlemmer.

Arbeidsgiverne

På arbeidsgiversiden er Croatian Employers' Association (CEA/HUP) den klart største organisasjonen.

CEA ble dannet i 1993, og hadde i 2015 6000 medlemmer.

CEA er den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som er representert i trepartssamarbeid og tarifforhandlinger på nasjonalt nivå. I tillegg tar CEAs 29 bransjeorganisasjoner (per 2020) del i forhandlinger på sektornivå.

Kollektive forhandlinger

Kroatia har trepartssamarbeid på nasjonalt nivå, bransjenivå og lokalt nivå.

Partssamarbeidet i Kroatia har tradisjonelt vært preget av manglende tillit. Myndighetene har gjort store skritt for å bedre samarbeidet, blant annet formalisert gjennom et nasjonalt trepartsutvalg.I mai 2019 trakk imidlertid arbeidstakerorganisasjonene seg fra denne grunnet forslag om økt pensjonsalder.

Kollektive forhandlinger i Kroatia er for det meste desentralisert i privat sektor (tariffavtaler på bedriftsnivå framfor bransjenivå), og sentralisert i offentlig sektor. En 2014-undersøkelse fant bare 16 avtaler på bransjenivå av 570 gyldige avtaler, hvorav ni i privat sektor.

Tariffavtaledekningen ligger på omtrent 53 prosent (2016), og dekningen anslås å ha sunket betraktelig siden begynnelsen av krisen i 2009. I offentlig sektor var 88 prosent dekket, 75 prosent i statseide bedrifter, men bare 33 prosent i hel-privat sektor.

Kroatia har hatt en kraftig økende emigrasjon, særlig siden EU-medlemskap. Fra at rundt 9000 personer forlot landet årlig i 2009, var antallet kommet opp i 40 000 i 2018, riktignok ned fra 47 000 i 2017. Dette utgjør en stor andel av befolkningen – rundt 1 prosent per år.

Totalt oppholdt 435 000 kroatiske statsborgere seg mer eller mindre permanent i et annet EU-land (15–64 år) i 2019. Dette er på nivå med Frankrike og Spania – land med langt større befolkning – og utgjør altså rundt en fjerdedel av landets sysselsatte.

Landet er i liten grad mål for arbeidsinnvandring eller lignende. I 2019 var 66 400 personer uten kroatisk statsborgerskap registrert som del av befolkningen. Dette er en dobling siden 2014, men i prosent av befolkningen relativt lav i EU-sammenheng (1,6 prosent).

Turismen er svært omfattende, mer enn fire ganger så mange turister er innom årlig som det bor folk fast i landet.

Som nevnt har landet av historiske årsaker også en relativt stor diaspora/personer med kroatisk bakgrunn i nabolandene, Sør- og Nord-Amerika og Australia og New Zealand.

Arbeidsinnvandringen fra Kroatia til Norge er beskjeden i antall personer – 3200 i 2019 . Dette er like fullt en dobling siden 2010.

Navn og språk

Ordet «kroat» har ukjent opphav, så også bakgrunnen til «kroatene» som blandet seg med slaviske og avariske innflyttere under folkevandringstida. Folkegruppen og navnet kan ha iransk opprinnelse.

Kroatia kalles Hrvatska på kroatisk.

En person fra Kroatia kalles «kroat», mens adjektivet er «kroatisk».

Språket kroatisk (hrvatski) er en standardisert variant av det serbokroatisk språket, basert på dialekten štokavisk, og en del av den slaviske språkfamilien.

Kroatisk er Kroatias eneste offisielle språk og brukes av rundt 95 prosent av landets innbyggere. Det er også ett av tre offisielle språk i Bosnia og Herzegovina. Kroatisk er også anerkjent som (minoritets)språk i ulike regioner i Serbia, Østerrike, Italia og Romania.

I Kroatia er det på lokalt administrativt nivå gitt offisiell status til tsjekkisk, ungarsk, italiensk, serbisk og slovakisk, men også med anerkjennelse av en rekke øvrige språk.

Rundt halvparten av befolkningen oppgir at de kan engelsk, etterfulgt av tysk, italiensk, fransk og russisk.

Historie

Kroatia har langt fra noen rettlinjet historie. Landet og dets grenser har blitt dannet som et flettverk av ulike folkeslags og rikers utvikling, hovedsaklig Romerriket, Venezia, Det ottomanske riket og de ulike konstellasjonene i/mellom Østerrike og Ungarn.

Området som dekker dagens Kroatia ble i europeisk forstand bosatt relativt tidlig, i eldre steinalder.

I antikken hadde det som kalles illyriske stammer utviklet egne samfunn i hele den østlige samt sydlige områdene rundt Adriaterhavet. Navnet Illyria ble formulert av grekerne, men både navnet og befolkningens enhet var neppe særlig presis. Også keltiske stammer levde i det som er dagens Kroatia.

Grekerne etablerte på sin side flere kolonier på enkelte øyer i dagens Kroatia.

Romerne inntok området, først som provinsen Illyricum 168 før vår tidsregning, deretter i år 10 som provinsene Pallonia (innlandsprovins) og Dalmatia (en større kystprovins som også har gitt navn til en mindre region i dagens Kroatia).

Som følge av Romerrikets sammenbrudd gikk også disse provinsene raskt i oppløsning. Folkegruppene avarer og kroater invaderte store deler av dagens Kroatia på 600-tallet. Deler av den opprinnelige befolkningen klarte likevel å samle og forsvare seg i det som skulle bli de såkalte dalmatiske bystatene (opprinnelig åtte små byer, hvorav de mest kjente skulle bli Dubrovnok og Split). Disse ble beskyttet av Det bysantiske riket.

Kroatene organiserte seg i to hertugdømmer på 800-tallet, i en periode underlagt frankisk overherredømme. De ble deretter samlet og ansett for å være et selvstendig kongedømme fra 925 til 1102. Kongeriket utvidet seg nordover til Slavonia, én av fire historiske regioner som danner dagens Kroatia.

I 1102, etter borgerkrigslignende tronstrid, inngikk de i union med Ungarn, men med en sterk grad av selvstyre.

På begynnelsen av 1400-tallet overtok Venezia herredømme over flere byer og områder langs kysten. Dubrovnik ble imidlertid en selvstendig bystat.

Ottomanene sto på 1500-tallet på kroatenes dørstokk. To tapte slag for kroatene ledet til behovet for nye allianser. De ga derfor i 1527 overherredømmet til Det habsburgske riket (Østerrike), men fremdeles med et visst selvstyre.

Stridighetene med ottomanene vedvarte langs en bred front. Landområder gikk tapt til det som reflekteres i dagens grense mot Bosnia. Den nordøstlige regionen Slavonia tilfalt også i over 150 år, fram til 1699, ottomanene.

På begynnelsen av 1800-tallet hadde Frankrike, under Napoleon, inntatt store deler av området langs Adriaterhavet, noe som satte en stopp også for de særegne bystatene. De franskkontrollerte områdene ble kalt «De illyriske provinsene».

Disse ble så overtatt av østerrikerne i 1813, administrert som to kongedømmer underlagt det østerrikske imperiet: Dalmatia og Kroatia.

Utover 1800-tallets første halvdel blomstret kroatisk selvbevissthet og romantisk nasjonalisme, med blant annet ønske om å definere og etablere kroatisk kultur og språk.

Som følge av dannelsen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn fikk Ungarn retten til å avgjøre Kroatias skjebne.

Østerrike-Ungarn brøt sammen etter 1. verdenskrig. Et selvstendig Kroatia vedtok å bli del av nyskapingen Jugoslavia (selve navnet kom riktignok senere). Dette var et parlamentarisk monarki som tidvis var dratt både i autokratisk retning og med ønsker om økt føderalt styre. Serbia dominerte sammenslutningen, til mange kroaters misnøye.

Tyskland og Italia invaderte Jugoslavia i 1941. Kroatenes ønske om selvstyre, riktignok delt mellom italiensk og tysk overherredømme, fikk utløp i fascistisk orienterte «Den uavhengige staten Kroatia». Statsdannelsen inkluderte også dagens Bosnia Herzegovina. Flere minoriteter ble forfulgt.

Etter krigen ble Jugoslavia gjenreist, nå etter kommunistisk modell og økt føderalt styre. Kroatia var en av seks delrepublikker. Mange kroater emigrerte til Nord- og Sør-Amerika og Australia og New Zealand.

Etter en folkeavstemning erklærte Kroatia seg uavhengig 25. juni 1991. Dette ledet til invasjon fra Serbia/Jugoslavia for kontroll over områder med serbisk befolkning, noenlunde tilsvarende det gamle grensetvistområdet mellom Det habsburgske riket og Det ottomanske riket.

En egen republikk for serberne ble utropt, og en FN-overvåket våpenhvile innført. Kroatene gikk til motoffensiv i 1995, og sikret seg i 1998 formell kontroll over den østlige delen av Slavonia, til dagens grenser.

Begge hendelsene medførte omfattende tap av menneskeliv og fordrivinger etter etniske og religiøse skillelinjer.

Krigens slutt ble fulgt av politisk stabilisering og inngåelse av internasjonale avtaler. Landet var ikke direkte involvert i Kosovo-krigen som på ny rystet regionen fram mot årtusenskiftet.