EUs minstelønnsdirektiv

EUs minstelønnsdirektiv

Faktaflak fra Fafo Østforum

Av Alf Tore Bergsli og Kristin Alsos

På forsommeren 2022 inngikk EU-parlamentet og EUs ministerråd en politisk avtale om et nytt direktiv som skal sikre europeiske arbeidstakere en minstelønn. Direktivet ble formelt vedtatt av Ministerrådet den 4. oktober 2022. Danmark og Sverige stemte imot.

Ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet er vurderingen fra EU-kommisjonen at direktivet ikke er EØS-relevant. Norge hadde tidligere kommet til det samme: direktivet faller utenfor EØS-avtalens saklige og geografiske virkeområde.


Les rapport fra Europaparlamentets utredningstjeneste (EPRS), 26.10.2022: Directive on adequate minimum wages

Les pressemeldingen fra Ministerrådet (04.10.2022).

Les pressemeldingen fra Europaparlamentet (07.06.2022). Deal reached on new rules for adequate minimum wages in the EU

Medlemslandene har to år på seg for å gjennomføre direktivet. 

I EU-området er det store variasjoner i hvordan regulering av minstelønn er lagt opp. De fleste EU-land har en form for lovpålagt nasjonal minstelønn. Unntakene er alle de nordiske landene, Østerrike, Italia og Kypros. I disse landene blir minstelønn i hovedsak fastsatt gjennom tariffavtale.

Også blant land som har minstelønn er det store forskjeller i hvor mange som vil være i den umiddelbare målgruppen. I land som Portugal og Romania arbeider rundt 20 prosent av arbeidstakerne for minstelønn, mens bare 5 prosent i Belgia og på Malta.

Behovet for å regulere minstelønn er knyttet til at andelen lavtlønte økter i Europa. Selv om de fleste EU-landene har lovfestet minstelønn, er satsene i mange tilfeller lave. Det nye direktivet skal bidra til at nivået på disse satsene heves. Justeringene skal følge enten utviklingen i kjøpekraften, den generelle lønnsøkningen i arbeidslivet og/eller produktivitetsveksten. Direktivet sier ikke noe konkret om hvilket nivå minstelønnen skal ligge på. I direktivets innledning henvises det til vanlige internasjonale mål på 50 prosent av gjennomsnittslønnen eller 60 prosent av medianlønn. I Norge tilsvarer det en årslønn på mellom 300 000 og 330 000 kroner.

Kravene innebærer for eksempel at land som Estland, Latvia og Tsjekkia må øke minstelønna med mellom 30 og 40 prosent (fra 2021-satsene).

Et tilbakevendende tema i EU-systemet har vært hvorvidt og hvordan en minstelønn kan reguleres på tvers av alle landene, gjennom et eget minstelønndirektiv. Det har vært strid og motstand, ikke minst fra de nordiske landene.  Les regjeringens EØS-notat om minstelønnsforslaget (fra oktober 2021).

I løpet av 2020 ble det satt fortgang i spørsmålet. EU-kommisjonen la frem et endelig forslag til Rådet og EU-parlamentet den 28. oktober 2020. Her kan du lese Stortingets EU/EØS-nytt sin oppsummering av forslaget til minstelønnsdirektiv (fra oktober 2020). I EU-kommisjonens konsulterende brev i forbindelse med lansering av forslaget til innføring i januar 2020 vektlegges blant annet følgende (egen oversetting):

Et EU-initiativ [om minstelønn] ville etterstrebe forbedrede arbeidsbetingelser, begrense lavlønnsarbeid [såkalt in-work poverty, dvs. at lønna man får ikke sikrer et godt  nok livsgrunnlag] og bidra til mer rettferdig konkurranse blant bedrifter i fellesmarkedet, mens det samtidig tar høyde for spriket i nasjonale særegenheter og institusjonelle forhold i de ulike medlemslandene.

Danmark og Sverige stemte nei. Direktivets reguleringer om lovfestet minstelønn vil i utgangspunktet ikke ha betydning for de nordiske landene, siden de bare gjelder land som allerede har en lovfestet minstelønn. Det kommer ikke til å bli påbudt å innføre en minstelønn.

En grunnleggende begrunnelse for de nordiske motstanden mot direktivet er at en slik «lovpålagt» minstelønn bryter med et grunnleggende prinsipp, hvor lønnsspørsmål er fundert i organisasjonsretten og frie forhandlinger mellom bransjeorganisasjonene. I landene er også bekymring for at man får en situasjon der en minstelønn blir normalen, i stedet for et «gulv». Med andre ord at man kan få en fallende lønnsutvikling. I mange EU-land har da heller ikke arbeidslivets parter særlig innvirkning på den lovpålagte minstelønnen. I direktivet heter det at arbeidslivets parter skal delta i denne prosessen.

Nordiske politikere framstår som nevnt også som relativt samstemte motstandere. Tidligere statsråd Torbjørn Røe Isaksen – den gang næringsminister, seinere arbeidsminister – var klar i sin motstand i 2019, riktignok på et stadium før EU-kommisjonen åpnet for at eksempelvis de nordiske landene kunne bli unntatt fra et pålagt minstelønn-regime.

Etter regjeringsskiftet høsten 2021, var det Hadia Tajik (Ap) som overtok mininsterposten i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Hun påpekte at den foreløpige vurderingen var at direktivforslaget ikke faller innenfor EØS-avtalens virkeområde, og at Norge derfor ikke er forpliktet til å innlemme bestemmelsen.
Nåværende arbeids- og inkluderingsminister, Marte Mjøs Persen, fikk sommeren 2022 spørsmål i Stortinget om regjeringen fremdeles betrakter direktivet som ikke EØS-relevant. Hun svarte at den endelige vurderingen av dette spørsmålet vil blir gjort på et seinere tidspunkt.  Og den 25. oktober 2022 fastlo statsråden at Minstelønnsdirektivet i EU er ikke EØS-relevant.

Nordisk fagbevegelses motstand er også begrunnet i at partene i arbeidslivet kan miste mye av spillerommet og sitt eksistensgrunnlag som følge av innføringen av en «garantilønn», noe som svekker mulighetene til å påvirke andre arbeidslivsspørsmål.

Fagbevegelsen i en rekke andre land med svakere lønnsutvikling er derimot forkjempere for bestemmelsen. Dette innebærer at konflikten også går innad i den europeiske fagbevegelsen. Spørsmålet har i flere runder vært en brennhet potet i den felleseuropeiske arbeidstakerorganisasjonen ETUC.

I desember 2021 toppet konflikten seg med at svensk LO nektet å betale kontingent til ETUC, og sa at de heller ikke ville delta på møter i organisasjonen. "Vi kan ikke betale til en organisasjon som motarbeider oss", sa avtalesekretær Torbjörn Johansson i svensk LO til Arbetet.

De politiske konfliktene går generelt etter flere akser.

  • Sterke vs. svake partsforhold: I land hvor fagbevegelsen og partssamarbeid med arbeidsgivere og myndigheter har svakt fotfeste, ser de fordeler av en slik lovgivning. I land der arbeidslivets parter står sterkt ønsker de den ofte ikke.
  • Høyinntektsland vs. lavinntektsland: Siden EU har fri arbeidsmobilitet, men ingen felles standarder for lønnsrettigheter, fører lav lønn i hjemlandet raskt til «hjerneflukt» av personer med kompetanse som er verdifull i land med betydelig høyere inntektsnivå.
  • Høye inntektsforskjeller vs. små inntektsforskjeller: Dette bildet er mindre enkelt, men enkelte land har en høy andel arbeidstakere som har faretruende lav inntekt, mens spennet oppover kan være stort.

Kasteballen i EUs «grensesone»

Den økte aktualiseringen av et minstelønn-direktiv er på mange måter et termometer på den økende integrasjonen og regelverk-utviklingen som gradvis har funnet sted i EU-området.

I utgangspunktet unntok Romatraktaten (1957) arbeidslivsregulering og sosiale rettigheter fra EUs innflytelsessfære, men lot dette være spørsmål forbeholdt hvert enkelt medlemsland å besvare hver for seg.

Lønnsregulering har følgelig vært eksplisitt unntatt i EUs grunnleggende lovverk. Punktet om arbeidsrettigheter sier at de pålagte prinsippene og rettighetene nevnt der «ikke skal gjelde for lønn, organisasjonsrett, eller retten til å streike eller iverksette lockout» (Kapittel 10, artikkel 153, nr. 5; egen oversetting).

Øvrige prinsipper for arbeidstaker-rettigheter har derimot gradvis kommet til, blant annet ved etablering av et grunnleggende sett av rettigheter på åttitallet som ble fulgt opp med en konkretiserende handlingsplan i 1991.

Maastricht-traktaten i 1993 økte det juridiske rommet for sosiale spørsmål og arbeidslivspartenes roller og funksjoner. Dette ble ytterligere utvidet i Amsterdam-traktaten (1999) og Lisboa-traktaten (2009).

Europeisk minstelønn har blitt tatt ut av skuffen ved flere korsveier. EU-kommisjonen oppfordret i 1993 medlemslandene til å sikre alle sine borgere «rettferdig lønn», noe EU-parlamentet fulgte opp med å gi konkrete råd om hvilket nivå en minstelønn burde ligge på. Motstand fra enkelte medlemsland la likevel utover nittitallet lokk på forsøkene på å formalisere dette.

EUs kraftige utvidelse østover i 2004, med påfølgende lønnsgap mellom nye og gamle medlemsland, bidro til å gjenoppfriske debatten. I 2005 tok en gruppe franske, tyske og sveitsiske forskere til orde for nødvendigheten av at EU skulle arbeide for en lønnssikring i det felles arbeidsmarkedet. Det ble blant annet vist til behovet for å sikre et lønnsnivå som var til å leve av, samt å begrense lønnsdumping på tvers av landegrensene i unionen.

I nyere tid la deklareringen av den europeiske «pilaren» for sosiale rettigheter ny ved på bålet i november 2017. Her sto «rettferdig lønn» for unionens arbeidstakere sentralt.

2020: Alvor bak ordene

Med valget av Ursula von der Leyen som ny leder for EU-kommisjonen i desember 2019 ble temaet EU-minstelønn på nytt høyaktuelt. Mens forløperen, Jean-Claude Juncker, hadde begrenset seg til sterke anmodninger, lanserte hun et tydelig valgløfte om at en felles minstelønnsordning i EU skulle komme på plass.

Europakommisjonen la fram sine innspill 14. januar 2020, i form av et konsulterende brev (C(2020) 83) som del av første fase av arbeidet med å få et minstelønn-direktiv på plass. Målsettingen ble sett på som en del av en planlagt større sosialpolitisk pakke for EU.

Innspillet var en form for høringsrunde og invitasjon til dialog til arbeidslivets parter, der de ba om tilbakemeldinger på sin beskrivelse av saksforholdene og ikke minst behovet for, og utformingen av, et minstelønn-direktiv.

 

 

Publikasjonsår: 2020-2022



Relaterte nyheter

  • Relaterte seminarer


    Hvor vi er

    Besøksadresse: Borggata 2B,
    Grønland, Oslo.
    Kart

    Fafo Østforum

    Prosjektleder og web-redaktør:
    Anne Mette Ødegård

    Prosjektmedarbeidere:
    Alf Tore Bergsli, Johanne Stenseth Huseby og Tina Østberg

    Kontakt redaksjonen: Epost

    logo fafo 194x64

    Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
    Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
    Daglig leder: Tone Fløtten

    Copyright © 2022 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie