Spania grenser til Portugal i vest og Frankrike og Andorra i nord. I sør grenser landet til britisk-kontrollerte Gibraltar. I Nord-Afrika har Spania overherredømme over to langt på vei autonome by-enklaver/-ekslaver med grense mot Marokko: Ceuta og Melilla. Marokko bestrider kravet.

To spanske øygrupper har også relativt stor befolkning – Kanariøyene i Atlanterhavet og Balearene i Middelhavet. Landet har stor geografisk variasjon og store klimatiske skiller fra sør til nord og lavland til høyland. Store deler er fjellendt, både i nord (Pyreneene) og sentrale og sørlige områder.

Jordbruket er like fullt omfattende, med halve totalarealet anslått som (mulig) jordbruksland. Kun Frankrike har et mer omfattende landbruk i EU-familien. Spania er eksempelvis verdens største produsent av oliven. Fiske og sjømat har også tradisjonelt stått sterkt, av geografiske årsaker.

Navnet «Spania» har ukjent bakgrunn, men ble tidlig brukt som en betegnelse for hele den iberiske halvøy (inkludert dagens Portugal).

Spansk (eller kastiljansk for å skille fra øvrige iberiske dialekter/språk) er det fjerde største verdensspråket etter engelsk, mandarin og hindi og snakkes av i overkant av en halv milliard mennesker. Spansk er offisielt språk i 21 land, og som morsmål er spansk verdens nest største språk. Det er et italisk og «ibero-romansk» språk i den romanske språkfamilien, beslektet med fransk, italiensk og rumensk. Regionene Catalonia, Galicia og Baskerland i Spania har egne skrift- og undervisningsspråk i tillegg til spansk.

Årsaken til den store utbredelsen av spansk er tiden som kolonimakt (ca. 1500–1800-tallet). Spania skapte et av verdenshistoriens største imperier, med kontroll over den vestre halvdelen av Sør-Amerika, hele Mellom-Amerika og en stor andel av de karibiske øyene, sørlige halvdel av Nord-Amerika, store områder i Midtvesten og Filippinene.

Båndene særlig til Latin-Amerika er fremdeles sterke, om enn kompliserte grunnet koloniseringens brutalitet. Spania er den største investoren i Latin-Amerika etter USA.

Spania er et parlamentarisk-demokratisk og semiføderalt monarki. Monarken er statsoverhodet, mens den utøvende makten ligger hos regjeringen ledet av landets statsminister. «Cortes», landets nasjonalforsamling, består av to kamre, et deputertkammer og et senat. Landets høyeste domstol er høyesterett, «Tribunal Supremo». Kong Felipe 6., sønn av Juan Carlos, ble innsatt som monark i 2014.

Landets internasjonale relasjoner ble i hovedsak utbygget etter diktator Francisco Francos død i 1975. Overgangen til demokrati, kjent som «La Transición», var en periode preget av store politiske reformer og debatter om landets politiske framtid, og partier fra både venstre- og høyresiden begynte å operere mer åpent.

I 2011 ble Mariano Rajoy Brey valgt til Spanias statsminister. Han representerte høyrepartiet Partido Popular (PP). I parlamentsvalget som fulgte i 2015, konkurrerte fire partier med stor valgoppslutning. De fire besto av de to etablerte partiene, sosialistene (PSOE) og høyrepartiet (PP), og to nyere partier, venstreradikale Podemos og det mer sentrumsorienterte Ciudadanos. Selv om høyrepartiet totalt fikk flest stemmer og mandater, var ikke resultatet tilstrekkelig til å danne ny flertallsregjering alene. Rajoy ble sittende fram til 2018, da han måtte gå av grunnet mistillit etter en omfattende korrupsjonssak. Landets nåværende statsminister, Pedro Sánches, representerer sosialistene. Han ble gjenvalgt i 2023.

Siden 1978 har Spania vært inndelt i 17 regioner med egne regionale parlament, pluss de to by-enklavene som ligger i Nord-Afrika. Grunnloven gir regionene relativt stort selvstyre målt mot de fleste EU-land. Hvor omfattende selvstyret er, varierer. Katalonia, Baskerland og Galicia har spesiell status, med egne språk og rettigheter. Eksempelvis har Baskerland og Katalonia egne politistyrker. Selvstyre for enkelte regioner har tidvis vært et hett tema, først og fremst i de to nevnte regionene.

Regionene er igjen inndelt i 50 provinser. Disse består igjen samlet sett av over 8100 kommuner. Katalonia har flere nivåer.

Den spanske økonomien er utadrettet, med relativt høyt omfang av investeringer utenlands. Store og etablerte firma innen bioteknologi, farmasi, grønn teknologi samt bankvesen er internasjonalt orientert. Produkter fra transportmiddelindustrien og jordbruket utgjør landets fremste eksportartikler. Turistnæringen er også av stor betydning.

Spania har hatt betydelig økonomisk vekst etter at landet ble medlem av EU, men også store svingninger. I starten av medlemskapet gjennomgikk landet en omfattende omstilling. Jernutvinning og skipsfartsindustri, som tidligere var viktige deler av økonomien, ble trappet ned for å satse på områder med bedre fremtidsutsikter, som transport og turisme. På 1990-tallet sank inflasjonen og bankrenten, og arbeidsledigheten sank kraftig fra 25 prosent i 1995 til 8 prosent i 2005. Landet opplevde en jevn og kraftig vekst på begynnelsen av 2000-tallet, med en gjennomsnittlig årlig stigning på 3,5 prosent.

Bruttonasjonalproduktet (BNP) var i 2024 på nær 1600 milliarder euro. Det er omtrent tre ganger større enn den norske økonomien. BNP (real) per innbygger var i 2024 27 800 euro (17. plass i EU). Kjøpekraftjustert BNP per innbygger var 36 300 euro (19. plass i EU). Sammen med Portugal og Hellas er Spania det eneste «vesteuropeiske» EU-landet som skårer såpass dårlig. At landet lå over EU-snittet i 2008, forteller en del om både Spanias problemer i årene etterpå og hvordan mange nye medlemsland har halt innpå i mellomtiden.

Spania er et av de EU-landene som ble hardest rammet av finanskrisa. I andre halvdel av 2008 gikk landet inn i en kraftig resesjon – den kraftigste etter demokratiets innføring. Utløsende faktorer var høye oljepriser og krise i boligmarkedet. Realveksten var i 2009 −3,8 prosent, +0,2 prosent i 2010, før det igjen i 2011, 2012 og 2013 endte med en negativ vekst på mellom −0,8 og −3,0 prosent. Budsjettunderskuddene var også betydelige i denne perioden, på 11 prosent i 2010 og 9,4 i de to neste årene. I 2012 ga EU et lån på inntil 100 milliarder euro som en redningspakke til den kriserammede bank- og finanssektoren.

Regjeringen gjennomførte innstramningstiltak og strukturelle reformer for å gjenvinne budsjettbalansen og konkuranseevnen, samt tilliten, hos partnerne i eurosonen og i finansmarkedene. Den spanske økonomien kom så i bedring fra 2013. Spania klarte å redusere underskuddet på statsbudsjettet i den påfølgende perioden, som følge av bedre makroøkonomiske forhold og begrensede offentlige utgifter.

Den økonomiske realveksten fra 2009 til og med 2019 var i gjennomsnitt på 0,66 prosent per år, EUs sjette svakeste. Siden 2014 har like fullt landet hatt en årlig vekst på i gjennomsnitt 2,6 prosent. BNPs realverdi økte med 2,0 prosent i 2019.

Spania ble rent epidemisk hardt rammet av covid-19-epidemien og var tidlig en av de første så vel som verste områdene for smitte og relaterte dødsfall. Utviklingen fra august til september og inn i nyåret 2021 var mindre dramatisk. Per februar 2021 hadde landet registrert 3,2 millioner smittetilfeller og nær 70 000 dødsfall. I 2022 var antallet dødsfall grunnet koronaviruset om lag 120 000.

Koronakrisa visket ut store deler av den økonomiske fremgangen Spania hadde hatt i årene før. Fallet i BNP i 2020 endte på −10,9 prosent. Dette er tilnærmet lik sjokket som de mest utsatte landene – de baltiske statene – opplevde under finanskrisa i 2009, og noen hakk verre enn eksempelvis Frankrike og Italias tilbakegang i 2020 (7,4 og 8,9 prosent). Statsgjelden hadde tredje kvartal 2020 økt til 114 prosent av BNP. I sin gjennomgang i februar 2020 påpekte EU-kommisjonen det høye gjeldsnivået, både offentlig og privat, som en stor underliggende svakhet. Fjerde kvartal 2019 var førstnevnte på 97,5 prosent av BNP – sjette høyest i EU. Den private gjelden var i 2019 på 105 prosent av husholdningenes netto disponible inntekt, ifølge OECD.

Realvekst i BNP har i perioden 2022–2024 vært på henholdsvis 6,4 prosent, 2,5 prosent og 3,5 prosent. Den økonomiske veksten har ifølge EU-kommisjonens gjennomgang fra 2025 vært drevet av økt turisme, arbeidsinnvandring og reallønnsvekst som igjen har bidratt til økt privat forbruk. Det er forventet vekst også i årene fremover, men rapporten peker i tillegg på utfordringer knyttet til lave investeringer (særlig i boligmarkedet) og fortsatt høy arbeidsledighet i europeisk sammenheng.

Inflasjon

Spania skiftet fra pesetas til euro fra og med euroens begynnelse i 1999. Siden finanskrisa (2009) har inflasjonen i Spania unngått å bli dramatisk, men har ofte vippet over i deflasjon. Fra 2010 til 2013 lå inflasjonen på mellom 1,5 og 3,0 prosent, før tre år med svak deflasjon. 2017 endte med et hopp opp til 2,0 prosent, som så gradvis sank mot null (0,8 prosent i 2019). 2020 endte med en svak deflasjon på −0,3 prosent. I perioden 2021–2023 var inflasjonen på henholdsvis 3,0 prosent i 2021, med en topp på 8,3 prosent i 2022, i hovedsak drevet av økte energipriser (drivstoff og elektrisitet), som særlig slo ut i høyere matvarepriser. Inflasjonen avtok deretter til 3,4 prosent i 2023, før den falt videre til 2,9 prosent i 2024 og 2,7 prosent i 2025.

Da Spania ble medlem av EU, ble økonomien liberalisert og landet opplevde en massiv tilstrømning av utenlandske investorer. I årene før finanskrisa utgjorde nye utenlandske direkteinnvesteringer i landet nesten 5 prosent av BNP. I 2009 falt dette til 0,7 prosent. Spania har imidlertid jobbet hardt med å øke andelen utenlandske investeringer.

Økende produktivitet, lavere lønninger og inflasjon har forbedret investormarkedet i landet. Spania har gjennomført mange reformer (arbeidsliv, utdanning, skatt osv.) som er rettet mot å bedre forholdene for investorer. I 2013 utgjorde nye investeringer 3,2 prosent av BNP, en bedring fra de foregående årene. Dette sank i 2014 og 2015 til omtrent 2 prosent av BNP.

Tilstrømningen av nye investeringer økte sterkt fra 2015 til og med 2018 (45 milliarder dollar), men sank til 12,4 milliarder i 2019 («flows», FN – se også OECD). Veksten i beholdning («stock») vedble imidlertid og endte på 750 milliarder dollar i 2019. Det tilsvarte 54 prosent av BNP dette året – 14 prosentpoeng over nivået i 2007.

Spania har et høyt nivå på investeringer i andre land – en beholdning på totalt 600 milliarder dollar i 2019 eller 44 prosent av BNP.

Spania eksporterte i 2024 varer og tjenester for om lag 600 milliarder euro. Landet har dermed den sjuende største eksportverdien i EU, like bak Sveits. Landet var i 2022 verdens største eksportør av olivenolje, svinekjøtt, sitrus og agurk.

Landets viktigste handelspartnere er Frankrike, Tyskland, Italia, Storbritannia og USA. 71 prosent av eksporten var i 2023 til Europa og Sentral-Asia. Landet har dermed en relativt stor handelsvirksomhet utenfor EU, blant annet med 6,2 prosent av sin eksport til Nord-Afrika og Midtøsten, i første rekke Marokko.

Viktigste varer inn og ut av landet, i verdi:

• Eksport: biler, raffinert petroleum, deler til kjøretøy og medikamenter
• Import: ubehandlet petroleum (råolje), biler, medikamenter, deler til kjøretøy og petroleumsgass

Norge og Spania 

Handelen med Norge er relativt omfattende sett fra et norsk perspektiv og har vært relativt stabil over tid. Spansk eksport til Norge har økt over tid, og verdien var nær tredoblet i perioden 2012–2020. Norge har i en årrekke hatt et handelsoverskudd overfor Spania, men dette har blitt betydelig redusert de senere årene. I 2024 eksporterte Norge varer til Spania for om lag 25,5 milliarder kroner, mens importen fra Spania var på rundt 23,5 milliarder kroner, tilsvarende et handelsoverskudd på om lag 2 milliarder kroner.

Norges eksport til Spania består hovedsakelig av energiprodukter (råolje og naturgass) og fisk, mens Norge importerer biler, maskiner, kjemiske produkter, landbruksprodukter og vin fra Spania.

Ifølge Statistisk sentralbyrå og omtale i Finansavisen (2020) eide rundt 27 000 norske skatteytere eiendom i Spania, med en samlet ligningsverdi på om lag 11 milliarder kroner.

Ifølge Statens pensjonsfond utland (SPU) sin database All Investments hadde Norges Bank Investment Management (NBIM) i juni 2025 til sammen 109 investeringer i Spania, med en samlet verdi på 259 milliarder kroner. Av dette var rundt 150 milliarder investert i aksjer og om lag 100 milliarder i rentepapirer, mens investeringer i fornybar energi og eiendom utgjorde nær 4 milliarder hver.

Blant de største norske firmaene som har etablert seg i Spania, er Equinor, Norsk Hydro, Yara, Elkem, Det Norske Veritas, Kongsberg, Fred. Olsen, Lerøy, Mowi (tidligere Marine Harvest) og Jotun.

Spania har en moderat industriandel kombinert med en stor tjenestesektor. Industri står i 2023 for rundt 16,1 prosent av verdiskapingen, under EU-snittet (20,2 prosent). Offentlig-finansierte tjenester utgjør 17,2 prosent, også noe under EU-snittet (18,3 prosent). Varehandel er den viktigste øvrige næringen og står for 13,1 prosent av verdiskapingen, over EU-snittet (11,2 prosent). Overnatting og servering utgjør 6,3 prosent av verdiskapingen, betydelig høyere enn EU-snittet (2,8 prosent) og har tatt seg opp til lignende nivå som før pandemien.

Industri er forstått som samlet verdiskaping i utvinning, industri samt energi- og vannforsyning.

Offentlig-finansierte tjenester er forstått som offentlig administrasjon, utdanning og helse- og omsorgstjenester.

(Kilde: Eurostat)

Ved inngangen til 2024 var sysselsettingen i Spania på et høyt nivå, med om lag 21,8 millioner personer i jobb. Dette tilsvarte en sysselsettingsrate på rundt 71 prosent. Sysselsettingsraten økte videre til 72,4 prosent i tredje kvartal 2025. Dette tallet viser også en tydelig og langvarig bedring i arbeidsmarkedet etter finanskrisa, perioden med høy ledighet på 2010-tallet og covid-19-perioden. Selv om sysselsettingsraten fortsatt ligger under EU-gjennomsnittet, er utviklingen tydelig oppadgående, noe som gjør det nasjonale målet om 76 prosent sysselsetting innen 2030 oppnåelig.

I 2013, som markerte et lavpunkt etter finanskrisa, var antallet sysselsatte i Spania nede i under 17 millioner med en sysselsettingsrate på 58,6 prosent. Deretter fulgte en gradvis forbedring. Ved inngangen til 2020, rett før pandemien, var rundt 19 millioner personer i jobb, med en sysselsettingsrate på 68 prosent.

Det er ganske store kjønnsforskjeller. I 2024 var sysselsettingsandelen blant kvinner 66,5 prosent og blant menn 76,3 prosent.

Sysselsettingsveksten de siste årene henger, ifølge EU-kommisjonen, blant annet sammen med økt arbeidsinnvandring fra Latin-Amerika og arbeidsmarkedsreformer, inkludert forenkling og standardisering av arbeidskontrakter. Turistnæringen har også tatt seg opp igjen etter koronapandemien.

Arbeidsledighet

Det spanske arbeidsmarkedet har bedret seg de siste årene, men arbeidsledigheten er fortsatt høy i europeisk sammenheng. Arbeidsledigheten har falt jevnt de siste årene og lå i 2024 på 11,4 prosent, ned fra 13 prosent i 2022.

Spania har over lang tid hatt høy arbeidsledighet. Allerede på slutten av 1990-tallet lå ledigheten på mellom 15 og 21 prosent (15–74 år, sesongjustert). Først midt på 2000-tallet falt den til et ensifret nivå, til 8,0 prosent i 2007. Finanskrisa førte til en kraftig økning igjen, og ledigheten toppet seg på 26,3 prosent i 2013 – på det tidspunktet den høyeste i EU. I 2020, under koronapandemien, var det en topp på 15,5 prosent, mens arbeidsledigheten i årene etter har sunket gradvis. Fra 2022 til 2024 var den på henholdsvis 13 prosent, 12,2 prosent og 11,4 prosent. Arbeidsledigheten er forventet å gå ned til om lag 10 prosent i 2026.

Tross en viss fremgang har landet vedvarende problemer med arbeidsledighet generelt og langtidsledige og unge spesielt, ifølge EU-kommisjonens gjennomgang i februar 2020 og i juni 2025.

Arbeidsledighet blant unge er fortsatt et betydelig samfunnsproblem. I 2024 var 12 prosent av unge mellom 15 og 29 år hverken i arbeid, utdanning eller opplæring (NEET), en klar nedgang fra 2013, men fortsatt høyt i EU-sammenheng.

Lønn og lønnsutvikling

Det spanske nasjonale statistikkbyrået (INE) publiserer lønnsstatistikk med to års etterslep. I 2023 var gjennomsnittlig årslønn 28 050 euro per arbeidstaker, en økning på 4,1 prosent fra året før. Ifølge OECD har lønnsveksten i Spania fortsatt å ligge bak prisveksten.

Før koronakrisa, i februar 2020, anslo EU-kommisjonen at lønnsveksten, som hadde vært relativt kraftig, nådde et toppunkt i 2019 (+2,1 prosent) og ville flate ut, men holde seg over inflasjonen i 2020 og 2021.

Månedlig minimumslønn var i januar 2025 1381 euro, en økning på 4,4 prosent fra januar 2024.

Minstelønna har ikke like mye å si som i mange andre land. Spania har en omfattende bruk av allmenngjøring av tariffavtaler, slik at over 80 prosent av arbeidstakerne skal være dekket av tariff-bestemmelser.

Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 2268 euro i 2025.

Særlig i kriseårene frem mot den økonomiske bunnen i 2013 hadde Spania et svært høyt antall personer som forlot landet. I 2013 var det 530 000 personer, mer enn det dobbelte enn neste land på lista, Tyskland, dette året. Siden falt tallet til knappe 300 000 emigranter i 2019, men har deretter økt igjen, og i 2023 var det om lag 600 000 som forlot landet.

Ser man på hvor mange som hovedsakelig oppholder seg i et annet EU-land, har tallene økt mer jevnt og lå i 2024 på om lag 500 000 personer – «bare» åttende flest blant EU-landene, tross Spanias befolkningsstørrelse.

Tross en midlertidig nedgang i de vanskeligste økonomiske tidene har Spania vært et yndet mål for mange migranter. I 2024 var 6,5 millioner personer uten spansk statsborgerskap registrert bosatt i landet. Kun Tyskland hadde flere.

Grunnet sin geografi og historie, samt språket, har Spania mange migranter fra utenfor Schengen-området. Ulovlig immigrasjon regnes også for å være omfattende, noe som har resultert i flere amnestier opp igjennom årene. I 2024 ble det vedtatt at Spania skal gi amnesti til 300 000 illegale immigranter hvert år de neste tre årene.

En egen problemstilling for Spania (og indirekte EU) er at det som eneste europeiske land formelt har overherredømme over landområder på det afrikanske kontinentet, i form av de ellers selvstyrte byene Ceuta og Melilla. Grensene rundt byene – som formelt også er en grense til Schengen og EU – har gjerne blitt sett som EUs grensepolitikk satt helt på spissen. De er bevoktet med høye gjerder og sikkerhetsstyrker. Kanariøyene er en annen fluktrute for migranter inn i Europa. EU har gjort en rekke tiltak for å redusere migrasjonen via disse spanske landområdene.

Det eksisterer trepartssamarbeid i Spania både på nasjonalt og regionalt nivå. Det viktigste trepartsorganet er det spanske økonomiske og sosiale rådet (Consejo Económico y Social de España). Det er et rådgivende organ opprettet i 1991 som avgir rapporter til regjeringen før lover vedtas. I tillegg undersøker det ulike temaer på eget initiativ. I de fleste regioner finnes det et trepartsråd for økonomi og sosiale spørsmål med lignende funksjoner og sammensetning som det nasjonale. I noen regioner har imidlertid disse organene opphørt på grunn av manglende finansiering.

Arbeidstakersiden

Ifølge OECD var organisasjonsgraden blant arbeidstakere på 12,5 prosent i 2023. Dette er relativt lavt etter vesteuropeisk standard, men høyere enn mange av EUs nyere medlemsland.

Det har vært svingninger i organisasjonsgraden, som i dag er like høy som den var på 1980-tallet. Andelen var i vekst frem til 2009, opptil 18,3 prosent, men har siden vært synkende.

De to klart viktigste arbeidstakerorganisasjonene er

• CCOO (Comisiones Obreras / Workers' Commissions)
• UGT (Unión General de Trabajadores / Workers' General Union)

Disse organisasjonene hadde begge i overkant av 900 000 medlemmer hver og var de eneste som ble regnet som nasjonalt representative i 2016.

CCOO oppsto på 1960-tallet med bånd til landets kommunistiske parti, som ledd i organisert motstand mot Franco-regimet. UGT ble opprettet så langt tilbake som i 1888 og har hatt nære bånd til PSOE, et sosialdemokratisk parti. Begge organisasjonene har imidlertid blitt mer politisk nøytrale i moderne tid. Begge er medlemmer i ETUC (European Trade Union Confederation).

Øvrige arbeidstakerorganisasjoner som har en viss dekningsgrad nasjonalt og/eller regionalt, med medlemstall fra 2016:

• CSI-CSIF (Central Sindical Independiente y de Funcionarios): 295 000
• USO (Unión Sindical Obrera): 115 000
• ELA-STV (Euskal Langileen Alkartasuna / Basque Workers Solidarity): 100 000 medlemmer
• CGT (Confederación General del Trabajo / General Confederation of Labor): 60 000
• CIG (Confederación Intersindical Galega): 40 000

ELA-STV og USO er medlemmer i ETUC (European Trade Union Confederation).

Spania også har et system hvor representative delegater velges gjennom arbeidsplassen, både i privat og offentlig sektor, uavhengig av fagorganisering.

På tross av den lave organisasjonsgraden kan det se ut til at fagforeningene har god støtte. De fleste store og mellomstore bedrifter holder valg til en komité som skal representere arbeiderne, og deltakelsen her er svært høy. 67 prosent av delegatene som velges, er tilknyttet de to største arbeidstakerorganisasjonene (2018).

Arbeidsgiverne

Blant arbeidsgiverne mangler vi nyere tall, men i 2013 ble det anslått at 75 prosent av de sysselsatte jobber i virksomheter som har medlemskap i en arbeidsgiverforening. Siden mange virksomheter er av mindre størrelse, er andelen organiserte virksomheter lavere – anslått i 2016 til 26 prosent generelt og 67 prosent av virksomheter med mer enn 500 ansatte.

På arbeidsgiversiden er de viktigste organisasjonene:

• CEOE (Confederación Española de Organizaciones Empresariales / Spanish Confederation of Employer Organisations): Hovedsammenslutning opprettet i 1977 og representerer arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor. Det innebærer 2 millioner virksomheter og frilansere som er assosiert via mer enn 4500 grasrotorganisasjoner som igjen er samlet i 225 bransjeforbund eller lignende mellomorganisasjoner, inkludert offentlig lederskap i landets regioner og provinser.
• CEPYME (Confederación Española de la Pequeña y Mediana Empresa / Spanish Confederation of Small and Medium-Sized Enterprises): Også opprettet i 1977 og medlem av CEOE. Som navnet peker på, er organisasjonen rettet mot mindre bedrifter og selvsysselsatte.

Kollektive forhandlinger

Kollektive forhandlinger foregår på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Tariffavtalene er rettslig bindende og kan overvåkes av arbeidsmarkedsmyndighetene. Siden begynnelsen av 2000-tallet har tverrsektorielle avtaler gitt en generell ramme for alle tariffavtaler. Disse avtalene fastsetter retningslinjer for blant annet lønn som ikke er juridisk bindende, men som partene i arbeidslivet forplikter seg til å følge på ulike nivåer.

Tariffavtaledekningen er svært høy – målt til 92,1 prosent i 2024. Dette skyldes utbredt bruk av allmenngjøring av tariffavtaler. Landet nærmer seg med andre ord modellen til Frankrike med lav organisasjonsgrad og høy tariffavtaledekning.