Latvia

Latvia er en liten, åpen og eksportrettet økonomi.

Fremdeles er det blant EUs fattigste land. Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger (kjøpekraftjustert) tilsvarte 70 prosent av gjennomsnittet i EU27 i 2020 – 4. sist blant EU-landene. Dette er kraftig opp siden 53 prosent i 2009, men innhentingen har gått langsommere de senere årene.

Latvia er fortsatt blant de fattigste i unionen. Kun Hellas, Kroatia og Bulgaria har en lavere prosent. Også i absolutt størrelse er den latviske økonomien fjerde sist – kun større enn land med betydelig mindre befolkning (Estland, Kypros og Malta), og langt opp til øvrige EU-land.

Latvia gikk over til euro i 2014, etter tidligere å ha brukt den nasjonale valutaen lats (flertall: lati).

I sin 2020-vurdering, beskriver EU-kommisjonens landets økonomiske situasjon som robust, tross lavere investeringsnivå. Reformer skal ligge godt an i løypa, men en vesentlig betenkning er at utviklingen ikke kommer hele befolkningen til gode – les høy sosial ulikhet, både mellom ulike grupper og geografisk.

Latvia får videre skryt for å være blant de flinkeste til å tilpasse seg EU og å nærme seg rikere medlemsland på en rekke områder, men skårer dårligere på mer langsiktig investering i humankapital og innovasjon.

Latvias BNP har returnert til positiv vekst og landet er nå igjen en av de raskest voksende økonomiene i EU, betraktelig over EU-snittet alle årene fra 2011 til 2019 med unntak av 2014.

Fra 2015 til 2019 lå veksten på mellom 2,1 og 4 prosent per år, 2,5 prosent sistnevnte år. I koronaåret 2020 krympet imidlertid BNP tilsvarende -3,6 prosent.

Særlig økt investering har drevet framgangen. Fortsatt økning i det private forbruket, og økt eksport, er også medvirkende faktorer.

Landet har balansert de offentlige finansene godt de senere år og har relativt liten statsgjeld – en risikabel gjeld for en såpass liten økonomi. Tredje kvartal 2021 var den lativske statsgjelden som andel av BNP den 7. laveste blant EU-landene. I rene tall var statsgjelda på 36,7 prosent av BNP i fjerde kvartal 2019.

Koronakrisa slo imidlertid negativt ut. Statsgjelda fikk en topp på 45,4 prosent i fjerde kvartal 2020, deretter svakt nedadgående igjen. Også den offentlige budsjettbalansen gikk kraftig i rødt (nærmere -10 prosent av BNP) i 2021.

EU-kommisjonen (november 2021) forventer en raskt opptur etter -3,6 prosents BNP-nedtur i 2020: +4,7, +5,0 og +4,0 prosents BNP-vekst for årene 2021–2023.

Inflasjon

Inflasjonen har vært noenlunde lav etter at den svingte kraftig under og etter finanskrisa, med en inflasjonsrate på 15,3 prosent i 2008. Dette ble etterfulgt av en deflasjon i 2010, -1,2 prosent, før inflasjonen spratt opp i 4,2 prosent i 2011.

Fra 2012 til og med 2019 holdt den seg først rundt 0 de første euro-årene (Latvia byttet ut sin nasjonale myntenhet lats med euro 1. januar 2014), før den la seg på mellom 2,6 og 2,9 prosent per år. 2020 gikk den helt ned til 0,1 prosent, før den steg til 3,2 prosent i 2021.

EU-kommisjonen anslår inflasjonen vil holde seg til henholdsvis 3,6 og 0,8 prosent i 2022 og 2023.

Utenlandske investeringer

Latvia har tiltrukket seg økende utenlandske investeringer etter at landet ble EU-medlem. Fra 2005 til 2019 mer enn doblet de utenlandske investeringer som andel av BNP («stock») seg, fra 29 til 52,8 prosent. I 2020 økte den desto mer, til 61,3 prosent, delvis grunnet svekket BNP, men også godt i pluss i absolutte tall. Dette er riktignok fremdeles lavere enn EU-snittet på 74,7 prosent i 2020.

Parallell god vekst i BNP må selvsagt også tas med i betraktningen – i dollar har investeringspotten mer enn tredoblet seg i samme periode, til 20,5 milliarder dollar i 2020.

Nye investeringer kom særlig til i 2007–2008 og 2013–2014, samt i 2020.

Latviske næringsliv- og finansfolk har også i økende grad investert i øvrige land siden 2012, en andel av BNP på 7,7 prosent i 2020.

Latvias særlige utfordringer når det kommer til investeringer er den store skyggeøkonomien, en ineffektiv offentlig administrasjon og den minkende arbeidsstyrken.

Utvikling 1991–2008

Etter å ha oppnådd selvstendighet i 1991 hadde Latvia store problemer med omstillingen fra planøkonomi til markedsøkonomi. Både produksjon og levestandard falt dramatisk de første årene.

Det var først på midten av 1990-tallet at den latviske økonomien skjøt fart, mye på grunn av privatisering og mer effektivt lovverk. Veksten ble kraftig dempet av den økonomiske krisen i Russland i 1998.

Fra 1999 til 2007 opplevde landet en betydelig økonomisk framgang, med vekstrate på over 10 prosent i året. I løpet av denne perioden bygget det seg samtidig opp stor ubalanse i økonomien, blant annet i form av store budsjettunderskudd som følge av offentlig overforbruk.

Kriseårene fra 2008

Latvia var det EU-landet som ble hardest rammet av finanskrisen i 2008. Store offentlige underskudd og privat gjeld tilsvarende 130 prosent av BNP gjorde Latvia svært utsatt, og kollapsen i finansmarkedene høsten 2008 fikk alvorlige konsekvenser.

Etter at landets nest største bank kollapset, falt BNP kraftig i siste kvartal 2008. Inflasjonen endte på 15,3 prosent. Året 2009 endte med en ytterligere sammentrekning tilsvarende -14,3 prosent av BNP.

Latvia fikk store kriselån gjennom IMF, EU og de nordiske landene.

Regjeringen vedtok i juni 2009 store budsjettendringer for å møte IMFs krav, noe som blant annet innebar store kutt i offentlige utgifter. Statsansattes lønninger ble blant annet redusert med 20 prosent og pensjonister fikk sine månedlige utbetalte beløp redusert med 10 prosent. Spesielt lærere fikk store kutt i lønningene, helt opp mot 40–50 prosent.

IMF/EU-programmet ble avsluttet i desember 2011, etter en sterk reduksjon i budsjettunderskuddet.

Latvias eksport har økt jevnt og trutt. For varer har den og tredoblet seg i verdi siden 2005 (til 16,2 milliarder dollar i 2020), for tjenester har den doblet seg (til 5 milliarder dollar i 2020).

Også i koronaåret 2020 økte eksportverdien, for varer med 3,2 prosent målt mot året før.

Grunnet avhengighet av import har likevel Latvia kjempet mot kraftige handelsunderskudd. Pilene peker i riktig retning. Fra nær -15 prosent som andel av BNP i 2005, karret landet seg endelig opp i +1,1 prosent av BNP i 2020. Innen varer var det fremdeles underskudd, men tjenestehandelen sikret at summen gikk i pluss.

Nærområdet – de baltiske landene og Russland – spiller en stor rolle for Latvias handel. I verdi er den mest utbredt (2019) med følgende land.

• Eksport: Litauen, Estland, Russland, Tyskland og Sverige.
• Import: Russland, Litauen, Tyskland, Polen og Estland.

Når det gjelder varer er følgende mest utbredte kategorier:

• Eksport: Trevarer, kommunikasjonsutstyr, alkohol, medikamenter og raffinert petroleum.
• Import: Raffinert petroleum, biler, kommunikasjonsutstyr, medikamenter og luftfartøy.

Latvia og Norge

Handelen mellom Norge og Latvia har vært sterkt økende, men med tre ganger så mye eksport fra Latvia som fra Norge fram til og med 2020.

I 2021 satte handelen mellom de to landene rekord begge veier. Vi importerte varer fra Latvia for 3,8 milliarder kroner, og eksport for 1,8 milliarder kroner.

Det norske markedet utgjør rundt 2,34 prosent av Latvias eksport og 0,47 prosent av importen.

Fisk, petroleumsprodukter, maskiner og metallvarer er våre viktigste eksportvarer til Latvia, mens blant annet trevarer, klær og tekstiler, brennstoff og kjemikalier går motsatt vei.

EØS-midlene

Norge støtter utviklings- og investeringsprosjekter i Latvia gjennom EØS-finansieringsordningene. I perioden for 2014–2021, er Latvia bevilget 102,1 millioner euro .

Pengene skal gå til forskning, innovasjon og næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter, reformer innfor kriminalomsorgen, bekjempelse av økonomisk kriminalitet, klima- og miljøtiltak og sivilt samfunn.

Latvia baserer store deler av produksjonen sin på tømmer og trevarer, maskiner, tekstiler og matvarer.

Service er likevel også her den største næringsgruppen, med en relativt liten industri, både målt i sysselsetting og BNP-andel. Landbruket har en relativt stor sysselsettingsandel.

Vår sammenstilling av 2020-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (verdi):

Industrien har vært noe i tilbakegang som andel av BNP, mens primærnæringene ser ut til å stabilisere seg og på papiret vokste fra 2019 til 2020.

Landbruk og industri er relativt mannsdominert, mens service er kvinnedominert (82,5 prosent av sysselsatte kvinner jobber her).

To forhold påvirker det latviske arbeidsmarkedets makrotall: En utsatt økonomi med tidvis høy arbeidsledighet og en aldrende og krympende befolkning. Siden år 2000 har sistnevnte sunket med nær 500 000 personer , det vil si en femtedel.

Årsaken til tempoet i befolkningsnedgangen er i hovedsak emigrasjon. Dette byr på store utfordringer som følge av mindre tilgang til arbeidskraft. EU-kommisjonen ser imidlertid for seg at det raskt økende lønnsnivået kan bremse utvandringen, og slik ha en positiv effekt.

I tredje kvartal 2021 var 822 000 personer (20–64 år) i jobb i Latvia. Antallet har sunket med rundt 10 prosent siden årene før finanskrisa.

Sysselsettingsraten (20–64 år) var i 2020 på 76,9 prosent – 9. høyest i EU og godt over måltallet fra EU-kommisjonen på 73 prosent. Kjønnsforskjellene er svært små: 78,8 prosent blant menn og 75,0 prosent blant kvinner (6. høyest i EU). Kjønnsforskjellen her er nesten bare en tredjedel av EU-snittet.

Arbeidsledighet

Latvia hadde relativt lav arbeidsledighet under den økonomiske fremgangsperioden på 2000-tallet. I årene fra 2009 til 2014 lå imidlertid andelen over 10 prosent, med en topp på hele 19,5 prosent i 2010 – nest høyest i EU, etter Spania, dette året og det doble av EU-snittet.

Videre fram til og med 2019 falt imidlertid ledigheten taktfast, ned til 6,3 prosent, 0,4 prosentpoeng under EU-snittet. EU-kommisjonen anslo – rett før koronakrisa – at ledigheten ville fortsette å falle grunnet en god vekst og en krympende arbeidsstyrke. Koronaåret 2020 så imidlertid et hopp opp til 8,1 prosent – 6. høyest i EU.

Spesielt ungdomsledigheten har blitt sterk redusert de siste årene. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 20,8 prosent i 2010, tredje høyest i EU, men ble halvert til 10,3 prosent i 2019. Nivået lå da 2,4 prosentpoeng under EU-snittet. I 2020 økte den noe, til 11,9 prosent.

Lønn og lønnsutvikling

Siden EU-medlemskapet har latviske lønninger hatt en kraftig økning – mer enn dobling fra 2004 til 2019 – riktignok med en midlertidig tilbakegang i 2009–2011. Også produktivitetsveksten har vært god, riktignok i langt lavere takt.

Veksten de første årene var tosifret, med en topp på 23,3 prosent fra 2006 til 2007, mens lønna sank med 10 prosent fra 2008 til 2009. Siden 2012 har den årlige reallønna vokst med 3,9 prosent eller mer, med vekst på hele 6,3 prosent fra 2018 til 2019.

Det er likevel fremdeles et stykke igjen til det gode selskap. I 2019 var den gjennomsnittlige bruttolønna (pris- og kjøpekraftjustert) på 28 500 dollar, tilsvarende rundt 25 600 euro eller 250 000 norske kroner. Dette er blant EUs laveste lønninger, og tilsvarer rundt 70 prosent av EU-snittet.

Lønnsutviklingen er i tillegg skjevfordelt, med store sosiale og regionale forskjeller. 26 prosent tjente mindre enn to tredjedeler av medianlønna i 2014.

Andelen i befolkningen som har risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon lå i 2019 på 27,3 prosent , kun bedre enn Hellas, Romania og Bulgaria. Denne andelen har like fullt vist kraftig tilbakegang, fra en topp på 40,1 prosent i 2011. EU-snittet var på 21,6 prosent.

Den lovpålagte minstelønna settes av myndighetene. Den ble fra januar 2021 satt til 500 euro (brutto), opp fra 430 euro per måned i 2020, etter å ha vært uendret siden januar 2018. Den har altså blitt justert i relativt store byks. Et mindre tilfeldig system har blitt diskutert innført, blant annet ved en avtale i 2010, men er i skrivende stund ikke innført.

Rundt en femtedel av landets sysselsatte arbeider for minstelønn eller mindre.

Organisering står lavt i kurs i det latviske arbeidsmarkedet, og utbredelse av representasjon og partssamarbeid ligger på bunnivå i EU-sammenheng, sammen med Litauen og Polen.

Tross lovregulering som gir grønt lys for dette, er det langt mellom tillitsvalgte. Blant de største virksomhetene, med mer enn 250 ansatte, gjaldt dette i 2013 kun en tredjedel av virksomhetene.

Anslagsvis 11 prosent av latviske arbeidstakere er fagorganiserte (2018), det vil si 93 000 personer. Organiseringsgraden har vært synkende siden 1990-tallet, fra 46 prosent i 1992, og viser fremdeles nedgang.

Man kan danne fagforening om man er minst 50 personer. I mars 2020 var 223 fagforeninger registrert.

Blant arbeidsgiverne er anslagsvis 45–50 prosent organiserte (2018/2019), målt etter andelen sysselsatte i disse virksomhetene. Dette er like fullt preget av offentlig sektor; i privat sektor kan organisasjonsgraden være så lav som 10 prosent, men her er tallene usikre.

Tariffavtaledekningen er lav, men tallfestingen også her er usikker, ofte begrenset til undersøkelser kun i større virksomheter, og avhenger hva man teller med av partsinvolverte spørsmål (eksempelvis nasjonal minstelønn). Eurofound siterer tall mellom 7 og 27 prosent i 2017/2019.

Arbeidstakerne

Latvia har én stor, landsdekkende arbeidstakerorganisasjon, Free Trade Union Confederation of Latvia (LBAS), som nesten alle fagforeningene av en viss størrelse tilhører, og den eneste arbeidstakerorganisasjonen som deltar i trepartsforhandlinger. Den omfatter 20 fagforeninger/-forbund av varierende størrelse og talte til sammen 92 000 medlemmer i 2018.

Medlemstallets andel i arbeidsmarkedet er dermed nærmest identisk med organisasjonsgraden i landet. De øvrige selvstendige fagforeningene er altså små og kun å finne på virksomhetsnivå.

LBAS ble opprettet i 1990 og erstattet den tidligere sovjetiske fagforeningsstrukturen i landet. Dette er forskjellig fra de andre baltiske landene, der arbeidstakersiden er splittet opp i konkurrerende fagforeninger. Organisasjonen karakteriseres som politisk nøytral.

De største fagforeningene dekker utdanning- og helsearbeidere eller privatiserte statlige selskaper. I små og mellomstore bedrifter i Latvia er de ansatte som hovedregel ikke organiserte, og dekkes heller ikke av tariffavtaler.

Organisering står sterkest i offentlig sektor og blant kvinner (61 prosent av LBAS’ medlemmer).

Arbeidsgiverne

Arbeidsgiversiden i Latvia er ennå i oppbygningsfasen og er derfor relativt svak. Den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som har en nasjonal status overfor fagforeninger og myndigheter er Latvian Employers' Confederation (LDDK).

De ble opprettet i 1993 og sysselsetter ifølge dem selv 44 prosent av Latvias arbeidstakere, med mål om 50 prosents representasjon.

Det finnes i tillegg en del sterke bransjeorganisasjoner som framforhandler avtaler med fagforeningene. Bedriftsinteresser fremmes også av staten, blant annet gjennom departementet for små og mellomstore bedrifter.

Kollektive avtaler

Kollektive avtaler inneholder som regel et bredt spekter av saker, særlig fordi tariff og arbeidstid er godt regulert i nasjonal lovgivning. I 2015 var 1268 kollektive avtaler registrert som dekket 120 000 arbeidstakere.

Hovedvekten av avtalene inngås på virksomhetsnivå. Det er forsøkt å innføre kollektive forhandlinger på regionalt- og bransjenivå, men uten særlig suksess. 16. august 2017 ble det imidlertid gjort lovendringer i arbeidsretten med det formål å oppmuntre til kollektive forhandlinger. Blant annet kan nå bedrifter, og grupper av bedrifter, forhandle frem kollektive avtaler (tidligere kunne bare arbeidsgiverorganisasjoner og deres foreninger gjøre dette).

Lovendringene skulle også styrke rollen til tariffavtalene, blant annet gjennom den nye bestemmelsen om at dersom verken arbeidskontrakt eller tariffavtale presiserer annet, så inngår det ikke noen pause i arbeidstiden.

Man har også innført en rett blant arbeidsgivere til å trekke fra utgifter til mat som er avtalebestemt på skatten.

Det viktigste trepartsorganet i Latvia er Nasjonalt råd for trepartssamarbeid (NTSP). Rådet diskuterer lovforslag og temaer som sosial sikkerhet, statsbudsjett, økonomisk og regional utvikling, helse og arbeid. Rådet diskuterer også den nasjonale minstelønnen.

Latvia har hatt en sterk emigrasjon etter EU-inntredenen. Styrken er likevel svekket det siste tiåret, fra et toppunkt på nær 40 000 årlige utflyttere i 2010, til under 15 000 i 2019.

I 2020 var det totalt 260 000 latviere i arbeidsfør alder (15–64 år) som vanligvis oppholdt seg i et annet EU-/EØS-land. Dette er en kraftig nedskalering siden et nivå på 380 000 i 2009.

I 2020 var det like mange – 260 000 – ikke-latviske statsborgere registrert bosatt i Latvia. Tallet har sunket gradvis.

En betydelig andel av ikke-statsborgerne er etniske russere som ikke automatisk fikk statsborgerskap etter landets selvstendig, og per definisjon er statsløse. Tre fjerdedeler av denne gruppen – som «brutto» utgjør rundt en fjerdepart av befolkningen i Latvia – har imidlertid søkt og fått statsborgerskap. Spørsmålet om denne statsløse gruppen er politisk betent, men også krympende gjennom nye generasjonsskifter.

Latviere i Norge

Norge har vært et populært mål for mange latviere, men utgjør ingen stor gruppe i Norge eller som andel av latviske arbeidsmigranter. I 2020 var 6936 laviere (20–66 år) registrert bosatt her. Antallet har jevnt over steget hvert år. I 2009 var tallet 1594 personer.

Godt over halvparten 4400 personer – har vært bosatt her i syv år eller mer.

Gruppen består av langt flere menn – rundt 50 prosent flere enn latviske kvinner.

Latvia hentet navnet sitt fra én av flere folkegrupper som bodde her på 1200-tallet, lettgallerne («latgalians»). Oversettingene og vokalene har variert, slik at landet også har blitt kalt variasjoner av «Lettland», og gjøres fremdeles det på eksempelvis svensk og tysk. Det kan også være forvirrende at «Livland/Livonia» var en politisk enhet i deler av dagens Latvia.

Landets historie er i stor grad sammenfiltret med dagens naboland og dermed historien til hele Baltikum-området. Historisk sett innebærer dette liten grad av autonomi, fanget mellom særlig russisk, skandinavisk og tysk maktinnflytelse.

Dagens Latvia ble grunnet den siste istiden relativt sent bebodd, rundt 9000 år før vår tidsregning, mens de baltiske stammene som skulle danne grunnlaget for landets utvikling ankom rundt 2000 år fvt.

Elvesystemene inn mot dagens Russland, Svartehavet og Konstantinopel (Istanbul) var viktige handelsveier for lokale baltiske stammer, blant annet for eksport av rav til Sør-Europa. Dette var også en viktig fartsvei for vikingene, da særlig de svenske, som hadde mye kontakt med området.

Fram til 1200-tallet besto fremdeles området av et lappverk av stammeområder. Innføring av kristendommen hadde dessuten møtte mye motstand, noe som ga ryggdekning for brutal maktbruk med pavens velsignelse («de baltiske korstogene») i tysk og skandinavisk regi.

Mye av Latvias historie ble knyttet til Riga. Byen ble formelt stiftet av tyskere, et slags bispedømme med støtte av en nyopprettet tempelridder-orden som ble del av Den tyske orden. Byen ble en viktig del av Hansaforbundet og ble etter hvert kjernen i et område som dekker både dagens Estland og Latvia – Livland (Terra Mariana).

Den sørvestlige delen av dagens Latvia var også del av Livland, men ble på 1500-tallet en egen enhet (Kurland), som fulgte en litt annen historisk linje enn det som vedble å hete Livland med nye grenser.

Riga var i en kort periode selvstendig på 1500-tallet, før den ble del av Det polsk-litauiske riket fram til 1629. Svenskene overtok så byen fram til 1710, før russerne overtok byen så vel som hele dagens Lativa – med varighet helt fram til den russiske revolusjon. Den tysk-baltiske overklassen nøt likevel en viss kulturell og økonomisk frihet.

Utover 1800-tallet, under press av russifisering, økte den latvisk-orienterte nasjonalismen.

Et revolusjonsforsøk i 1905 var rettet både mot russerne og tyskerbalternes privilegier og undertrykkelse.

Tyskland inntok byen i 1917, men med tap i 1. verdenskrig ble dette kortvarig.

Sovjetrusserne invaderte i 1918, og erklærte landet som en sovjetrepublikk, men en rekke grupperinger satte seg til motverge. En samling av latviske og polske styrker drev den sovjetiske hæren tilbake i 1920. Fredsforhandlinger endte med at Latvia ble en selvstendig republikk, etter hvert med også en viss anerkjennelse internasjonalt.

Mellomkrigstiden var preget av kulturell og økonomisk vekst, men politiske uroligheter. Etter et statskupp i 1934 ble Latvia et diktatur. Dette var fremdeles et faktum da Sovjet, med støtte i Molotov-Ribbentrop-pakten, i en kombinasjon av politiske og militære trusler, inntok landet i 1940.

Nazi-Tyskland invaderte de batliske landene i 1941, før Sovjet tok tilbake eierskap i 1944/45. Begge regimene sto for brutal undertrykkelse og henrettelser av ulike grupper. Et stort antall mennesker ble også deportert eller fengslet etter krigens slutt.

Sotvjetrepublikken Latvia ble siktet ut som et velegnet sted for satsinger på høyteknologisk og spesialisert industri. Dette var en medvirkende årsak til at mange etniske russere flyttet hit, slik at andelen etniske latviere etter hvert dalte ned mot halvparten, en utvikling som fremdeles bidrar til å forme latvisk politikk.

Forut for Sovjetunionens fall økte kravet om ny selvstendighet for Latvia og de øvrige baltiske landene. På 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten, august 1989, dannet de en menneske-kjede mellom de tre hovedstedene for å markere sitt krav. Året etter ble dette først forsøkt politisk formalisert i retning selvstendighet.

Sovjetisk enhet ble forsøkt opprettholdt med makt, men ble hindret av store demonstrasjoner og kuppforsøket strandet.

Oppløpet var komplisert, men 21. august 1991 erklærte Latvia sin endelige uavhengighet, noe som ble anerkjent av Sovjetunionen 6. september.

En stor andel av de etnisk russisk innflytterne i befolkningen fikk ikke, tross løfter, fullt latvisk statsborgerskap. En stor andel av befolkningen har siden ikke hatt statsborgerskap eller stemmerett.

Problematikken har vært en vedvarende verkebyll. En egen prosess for å kunne oppnå statsborgerskap er etablert og benyttet av nærmere 150 000 personer, der man kan oppnå statsborgerskap gjennom en egen prosess, men fremdeles er så mange som 11 prosent av befolkningen uten statsborgerskap.

Rett etter frigjøringen ble Latvia medlem av FN. Deretter Det internasjonale pengefondet i 1992, og søknadsland til Nato og inngikk en frihandelsavtale med EU i 1994. Reelle forhandlinger om EU-medlemskap startet i 1999 og Nato-medlemskap kom på plass i 2004.