Offentlige anskaffelser

Offentlige anskaffelser

Hvordan kan det offentlige bidra til likeverdig konkurranse og ryddige arbeidsforhold i et stadig åpnere marked? Det åpenbare svaret er å stille krav til de som leverer varer og tjenester til staten, kommunene og offentlige foretak. Offentlige innkjøp økte fra 523 milliarder kroner i 2017 til 564 milliarder kroner i 2018 – noe som tilsvarer 16 prosent av BNP. Bygg og anlegg utgjør en tredjedel av anskaffelsene.

I 2017 kom en ny lov om offentlige anskaffelser, med tilhørende forskrifter. I det nye regelverket stilles det krav om:

Bakgrunnen for den nye loven er at EU i 2014 vedtok tre nye direktiver om offentlige anskaffelser; anskaffelsesdirektivet, forsyningsdirektivet og konsesjonskontraktdirektivet.

Hensikten med de nye direktivene er å forenkle, øke fleksibiliteten og ikke minst utvide mulighetene til å ta samfunnshensyn ved offentlige anskaffelser.

Krav om konkurranse og til lønns- og arbeidsvilkår

Lov om offentlige anskaffelser fastslår at oppdragsgiver skal opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet (§ 4). Arbeidsrettslige vilkår framheves nå som et like viktig prinsipp, ifølge en dom fra EU-domstolen fra 2020.

Her hjemme er forskrift om arbeids- og lønnsvilkår i offentlige kontrakter den viktigste regulatoren. Arbeidstakere som utfører tjenester og bygge- og anleggsarbeider for offentlige oppdragsgivere, skal ikke ha dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av gjeldende allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtaler. Forskriften er en implementering av ILO-konvensjon 94, som ble vedtatt i 1949.

Oppdragsgiver skal stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelt underleverandører, har lønn etter gjeldende allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtaler, jf. forskriftens § 5.

I kontrakten kan oppdragsgiver kreve at leverandørene eller eventuelt underleverandører, på forespørsel må dokumentere at kravene er oppfylt, jf. § 6. Oppdragsgiver skal også gjennomføre nødvendig kontroll for å sikre at kravene til lønns- og arbeidsvilkår overholdes, jf. § 7.

Fra 1. juli 2013 fikk Arbeidstilsynet ansvar med å føre tilsyn med at offentlige oppdragsgivere følger forpliktelsene sine etter forskriften.

Leverandørledd og lærlinger

Endringer i loven om offentlige anskaffelser ga departementet hjemmel til å fastsette forskriftsregler om begrensning i antallet ledd i leverandørkjeden.

Fra 1. januar 2017 er det innført to nye bestemmelser:

Flere lokale «modeller»

I løpet av de siste årene har flere kommuner og fylker utviklet egne modeller for å bekjempe useriøsitet og kriminalitet hos leverandørene, eksempelvis Telemarksmodellen og Oslomodellen.

ESA (EFTAs overvåkningsorgan) innledet sommeren 2020 en formell saksbehandling av lovligheten av den norske bestemmelsen om maksimalt to underleverandører.

Det er i første rekke Oslomodellen og Skiensmodellen som skal undersøkes nærmere

Stortingsmelding om «smartere innkjøp»

I 2019 kom det en stortingsmelding om offentlige anskaffelser: Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser (Meld.St.22 (2018-2019)). Den foreslår ingen endringer i regelverket, men handler om hvordan man i større grad kan profesjonalisere innkjøpene.

Mer om offentlige anskaffelser:

 

Internasjonalt regelverkLukk

Internasjonalt regelverk

Gjennom EØS-regelverket og WTO-avtalen for offentlige anskaffelser er det innført felles regler for alle offentlige anskaffelser. Formålet med et felles regelverk er å samordne fremgangsmåten for offentlige anskaffelser, og sikre likebehandling mellom lokale og utenlandske leverandører.

EØS-avtalen setter strenge rammer for offentlig sektor, både når det gjelder organisering og drift.

Norge må følge EUs anbudsregler for offentlige innkjøp. Anskaffelsesreglene kommer til anvendelse på offentlige oppdragsgiveres tildeling av kontrakt på leveranser av varer, tjenester og bygg og anlegg, og disse er underlagt ulike terskelverdier og regler.

Ved tildelinger er hovedregelen at det billigste eller det økonomisk mest fordelaktige tilbudet skal velges. Grunnleggende krav er konkurranse, ikke-diskriminering, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og god forretningsskikk.