Landrapporter

Landrapporter

I Fafo Østforums landrapporter gis det fakta og tall om EUs medlemsland fra Sentral- og Øst-Europa. I tillegg har vi tatt med Hellas, Italia, Portugal og Spania. Rapportene tar for seg økonomi, næringsstruktur, arbeidsmarked og partene i arbeidslivet.

Landrapportene ble revidert sommeren 2018.

 

SBulgaria Bulgaria  Lukk

SBulgaria Bulgaria

Oppdatert juni 2018

Folketall (2017)1

7,1 millioner

BNP per innbygger (2017)2 7 100 euro
Realvekst BNP (2017, foreløpig tall)3 3,8 prosent
Arbeidsledighet (2017)4 6,3 prosent
Organisasjonsgrad5 ca. 20 prosent
Tariffavtaledekning5 ca. 30 prosent

Bulgaria ble EU-medlem 1. januar 2007, samtidig med Romania. Landet har 7,1 millioner innbyggere, og er til sammenlikning noe mer folkerikt enn Danmark. Bulgaria ligger på vestsiden av Svartehavet, sør for Romania og nord for Tyrkia og Hellas.

kart bulgaria

Det var lenge diskusjon om Bulgarias og Romanias inntreden i EU skulle utsettes på grunn av problemer med blant annet korrupsjon, organisert kriminalitet og et dårlig rettssystem. Da landenes medlemskap likevel ble godkjent, ble det stilt strenge krav. Landene må jevnlig rapportere inn til EU om hvor langt de er kommet i å bekjempe korrupsjon. Bulgaria må også holde EU-kommisjonen oppdatert om framgang i kampen mot organisert kriminalitet.

De gamle EU- og EØS-landene hadde mulighet til å innføre begrensninger på arbeidsinnvandring fra Bulgaria og Romania i inntil syv år, noe også Norge benyttet seg av. Fra 1. januar 2007 innførte Norge overgangsordninger for arbeidsinnvandrere fra Bulgaria og Romania. Disse ble avviklet i 2012.

Økonomi

Bulgaria er EUs fattigste land. BNP per innbygger, regulert for kjøpekraft, tilsvarte i 2017 kun 49 prosent av gjennomsnittet i EU. Økonomien er imidlertid i stabil vekst, og har en vekstrate på 3,8 prosent i 2017. Veksten er over gjennomsnittet i EU.

Etter kommunismens fall i 1989 gikk Bulgarias økonomi inn i en dyp krise, delvis fordi det sovjetiske markedet falt bort. Bruttonasjonalprodukt falt med 40 prosent, og det var først i 1994 at landet igjen kunne vise til positiv økonomisk vekst. Den bulgarske økonomien kollapset på nytt i 1996 på grunn av manglende og feilslåtte økonomiske reformer. I 1997 utformet bulgarske myndigheter en ny reformpakke i samarbeid med IMF og Verdensbanken, der særlig privatisering av tidligere statlige selskaper var sentralt. Dette bidro til å stabilisere økonomien.

På 2000-tallet hadde Bulgaria høy makroøkonomisk stabilitet, synkende arbeidsledighet og en årlig økonomisk vekst langt over gjennomsnittet i EU. Fra 2004 til 2008 var den gjennomsnittlige veksten mer en 6 prosent. Bulgaria viste seg da som en av de mest stabile økonomiene i EU.

Finanskrisen i 2008 rammet Bulgaria hardt og førte til at BNP falt med 5 prosent i 2009. Veksten tok likevel raskt til igjen, og Bulgaria hadde 0,7 prosent vekst i 2010 og 2 prosent vekst i 2011, hovedsakelig på grunn av økt eksport. Fra 2011 til 2015 har veksten ligget rundt 1 prosent. I 2015 opplevde Bulgaria en økning i vekstraten til 3 prosent. Dette skjedde mest sannsynlig som følge av at penger fra EUs strukturfond hadde en positiv virkning på økonomien, i tillegg til økt eksport. Per 2017, drives veksten i større grad av innenlandsk etterspørsel som følge av økt privat forbruk og positiv investeringsvekst.

Bulgaria har de laveste kostnadene for arbeidskraft i EU, og har et relativt lavt skattenivå. Korrupsjon, mangel på et velfungerende rettsapparat og offentlig innsyn i statlige organisasjoner har likevel ført til at utenlandske investorer lenge har holdt seg unna. Fra 2004 økte interessen derimot betydelig, og Bulgaria var blant de EU-landene som tiltrakk seg høyest andel utenlandske direkte investeringer (FDI). I 2006 og 2007 var andelen nye investeringer av BNP henholdsvis 23,5 og 28,5 prosent, noe som var langt over gjennomsnittet i EU. Fra 2008 førte finanskrisen til en kraftig nedgang i nye investeringer. Nye utenlandske direkteinvesteringer har sunket jevnt siden krisen og var på 3,6 prosent av BNP i 2015. Den bulgarske regjeringen satte i 2015 i gang flere tiltak for å øke innvesteringen i landet basert på EU-kommisjonens analyse av landets utfordringer for økt investering. Disse tiltakene inkluderer å senke byråkratiet, korrupsjonen og ustabiliteten i lovgivningen, som sammen skaper et ustabilt og ugjennomsiktig system. Man har til tross for dette sett en negativ trend i andelen utenlandske direkteinvesteringer siden 2015 og inn i 2017. Den totale investeringen i landet har også gått tydelig ned de siste årene, men man har sett en oppgang i 2017.

I 2014 viste det Bulgarske bankvesen store svakheter da den fjerde største banken fikk store likviditetsproblemer og ble satt under administrasjon av sentralbanken etter en «bank run» (at mange tar ut pengene sine samtidig). Dette førte til langt mindre tiltro til bulgarsk bankvesen og finanssystemet generelt, og skremte ifølge EU-kommisjonen vekk investorer. Det har imidlertid blitt satt i gang tiltak som har bedret likviditeten og profitabiliteten til banksektoren, og befolkningens tiltro til banksektoren har økt, noe som har stabilisert situasjonen. Sektoren regnes likevel fremdeles som noe ustabil, og med tydelig forbedringspotensial. For at Bulgaria skal kunne bli en del av eurosonen er en robust finanssektor essensiell.

Det er flere norske investorer i Bulgaria. Blant annet kjøpte Telenor i 2013 opp den bulgarske mobiloperatøren Globul for 717 millioner euro.

EU er Bulgarias viktigste handelspartner, etterfulgt av Tyrkia, Russland, Serbia og Makedonia. Viktige eksportvarer er mineraler, kjemiske produkter, klær og elektronisk maskineri. Særlig som følge av at bulgarske varer er blitt mer konkurransedyktige, har man sett at markedsandelen av eksport har økt. Importen har likevel hatt en enda mer markant økning enn eksporten som følge av høy innenlandsk etterspørsel. Handelen mellom Norge og Bulgaria er liten, men har økt jevnt de siste årene. I 2015 hadde norsk eksport til Bulgaria en verdi på 184 millioner kroner, mens importen var verdt 580 millioner kroner.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. I perioden for 2014-2021 er Bulgaria bevilget 210,1 millioner euro, og er med det ordningens fjerde største mottaksland. På regjeringens nettside kommer det frem at pengene blant annet skal gå til reformer i justissektoren for å øke effektiviteten og bekjempe korrupsjon i domstoler, politi og kriminalomsorg, asyl- og migrasjonssamarbeid, næringsutvikling og innovasjon, fornybar energi og bekjempelse av fattigdom med særlig vekt på romfolk.

Den bulgarske valutaen, lev (BGN), er bundet til euro. 100 lev var per juni 2018 verdt 486,32 norske kroner. Inflasjonen (HICP) i Bulgaria var per 2017 på 1,2 prosent etter tre år med deflasjon. Inflasjonen skyldes blant annet økt innenlandsk etterspørsel og høyere energi- og råvarepriser. Det er ventet at inflasjonen vil ligge på 1,4 prosent i 2018 og 1,5 prosent i 2019, ifølge EU-kommisjonen.

Næringsstruktur

Bulgarias viktigste næringer er utvinning av mineraler og produksjon av elektrisitet og gass. Dessuten produserer Bulgaria mye mat- og drikkevarer og tobakk. I følge Innovasjon Norge er fornybar energi, bilindustrien, elektronikk og helse og helseturisme blant de næringene som er i vekst i Bulgaria. I 2017 stod jordbruket for 4,3 prosent av BNP, industrien står for 28 prosent, mens tjenesteytende næringer står for 67,7 prosent. De nevnte sektorene sysselsatte respektive 6,8 prosent, 26,6 prosent og 66,6 prosent av arbeidsstyrken per 2016.

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten gikk kraftig ned i takt med den økonomiske veksten i landet, fra 20 prosent i 2000 til under 5 prosent i 2008. Ifølge EU-kommisjonen var økt fleksibilitet på arbeidsmarkedet en viktig årsak. Krisen i 2008 medførte økt arbeidsledighet, særlig blant unge og ufaglærte. I 2010 steg ledigheten til over 10 prosent, før den økte til 13 prosent i 2013. I 2015 sank imidlertid ledigheten igjen til under 10 prosent, og i 2017 var ledigheten helt nede i 6,3 prosent. Arbeidsledigheten blant unge har også sunket - fra 21,6 prosent i 2015, til 13,5 prosent i 2017. Andelen unge som verken er i arbeid eller under utdanning, og som ikke er i kontakt med arbeidsformidlingen, er likevel fortsatt høy. I tillegg er det, fra EU-kommisjonens side, bekymring over den lave kvaliteten på utdannelse- og opplæringssystemet, og dens manglende relevans for arbeidsmarkedet.

I 2013 var det 232 400 bulgarske statsborgere som arbeidet i andre EU-land. Dette utgjør 7,9 prosent av de sysselsatte i landet, noe som var godt over gjennomsnittet i EU på det tidspunktet. I 2017 forlot 18 000 bulgarske statsborgere i arbeidsdyktig alder Bulgaria. Utvandringen bidrar til å skape mangel på arbeidskraft i landet. Bulgarske arbeidere har tradisjonelt reist til Østerrike og Tyskland, men har i de senere årene begynt å arbeide i Italia og Spania. Antallet bulgarske arbeidere i Spania og Italia har blitt lavere etter krisen, men mange fortsetter å reise dit for å arbeide på tross av de økonomiske problemene. 

Bulgaria har det laveste lønnsnivået i EU, med en total lønnskostnad på kun 4,9 euro i timen i 2017. Til sammenlikning er gjennomsnittlig lønnskostnad pr. time i EU-landene 26,8 euro. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 1119 BGN (572 EUR) i juni 2018, ifølge landets statistikkbyrå. Bulgaria har lovfestet minstelønn. Denne har økt kraftig fra slutten av 1990-tallet, også i forhold til den sterke økningen i det gjennomsnittlige lønnsnivået. I 1997 utgjorde minstelønnen 26,5 prosent av gjennomsnittlig lønn, mens den i 2014 utgjorde 40,5 prosent av gjennomsnittslønnen. Nasjonal minstelønn var 261 euro i måneden i 2018, noe som er blant de aller laveste minstelønnssatsene i Europa.

Arbeidslivets parter

Omtrent 20 prosent av Bulgarias arbeidstakere antas å være fagorganiserte. Andelen har sunket dramatisk – ikke bare fra kommunisttiden da den var nær 100 prosent, men også siden slutten 1990-tallet da den var rundt 40 prosent. De totale tallene over fagorganiserte fortsetter å falle, men prosentandelen økte fra 17,5 prosent til 22 fra perioden 2007-2008 til 2011-2012. Dette skyldtes i hovedsak synkende sysselsetting. Nyere data er ikke tilgjengelig. På arbeidstakersiden er det to store sammenslutninger: Confederation of Independent Trade Unions of Bulgaria (CITUB), som med sine rundt 276 000 medlemmer er den største, og Confederation of Labour Podkrepa (CL Podkrepa) som organiserer ca. 88 000 arbeidere. CITUB ble dannet da den statlige fagforeningsbevegelsen ble reformert etter kommunismens fall, mens CL Podkrepa sprang ut av opposisjonsbevegelsen. Samarbeidet mellom de to organisasjonene er likevel relativt godt, og begge organisasjonene deltar i de nasjonale organene for trepartssamarbeid.

På arbeidsgiversiden var 14 prosent av selskapene i landet med i en arbeidsgiverorganisasjon i 2012. Det er fem nasjonalt representative arbeidsgiverorganisasjoner i Bulgaria. Den største målt i antall medlemmer er Bulgarian Chamber of Commerce and Industry (BCCI). Bulgarian Industrial Capital Association (BICA) er den organisasjonen som dekker flest økonomiske sektorer. I tillegg finnes organisasjonen Bulgarian Industrial Association (BIA), Union for Private Economic Enterprise (UPEE) og Confederation of Employers and Industrialists in Bulgaria (CEIBG). Sistnevnte er den eneste som ikke er en del av globale og Europeiske strukturer for sosial dialog.

Bulgarias system for kollektive forhandlinger har gjennomgått en desentraliseringsprosess siden 1989, og den desentraliserte tendensen ble forsterket under finanskrisen. Kollektive forhandlinger foregår hovedsakelig på bedriftsnivå. Siden 2010-11 har likevel betydningen av bransjeavtaler økt, etter at det ble innført en klausul om at bransjeavtaler kan allmenngjøres til alle bedrifter i bransjen. Dette gjorde det Bulgarske Arbeids- og Sosialdepartementet i samarbeid med partene i arbeidslivet med en rekke avtaler som for eksempel vannforsyningsbransjen, gruvedrift, og treforedling og møbler. Allmenngjøring er likevel ikke veldig utbredt. Derfor er kun omtrent 30 prosent av arbeidstakerne anslått å være dekket av tariffavtaler.

Partene i arbeidslivet samarbeider på nasjonalt nivå gjennom det nasjonale rådet for trepartssamarbeid NCTC. Gjennom sosial dialog i NCTC setter regjeringen minstelønn og diskuterer saker relatert til arbeid, sosial sikkerhet og befolkningens livskvalitet.

Bulgaria: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Bulgaria (Utenriksdepartementet)

estonia l  EstlandLukk

 estonia l Estland

Oppdatert juni 2018

Folketall (2017)1 1,3 millioner
BNP per innbygger (2017)2 17 500 euro
Realvekst BNP (2017)3 4,9 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2018, sesongjustert)4 6,1 prosent
Organisasjonsgrad5 ca. 10 prosent
Tariffavtaledekning5 33 prosent

Estland er med sine 1,3 millioner innbyggere det minste av de baltiske landene og det fjerde minste EU-landet. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 67 prosent ja. Estlands medlemskap i både NATO og EU fra våren 2004 la grunnlaget for landets videre vestlige integrasjonsprosess: Schengen i 2007, OECD i 2010 og eurosonen i 2011.

estonia map

Økonomi

Estland er relativt velstående sammenliknet med Sentral-Europa og resten av Baltikum. Regulert for kjøpekraft tilsvarte Estlands BNP per innbygger 77 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 utviklet Estland seg raskt til en velfungerende markedsøkonomi. Landet var blant de raskest voksende økonomiene i Øst-Europa på 2000-tallet, med en årlig økonomisk vekst på mellom 7 og 11 prosent fra 2000 til 2007. Dette skyldtes særlig en stabil valuta, omfattende reformer og privatisering, samt gode forhold for handel og investeringer. Regjeringen har ført en stram finanspolitikk, med balanserte budsjetter og den laveste statsgjelden i EU.

Finanskrisen i 2008 rammet Estland hardt, og sendte landet inn i en kraftig resesjon. Både økonomisk aktivitet og handelen med utlandet sank kraftig, og BNP falt med hele 14,3 prosent i 2009. Den estiske økonomien tok seg derimot raskt opp igjen, med vekst på 2,3 prosent i 2010 og 7,6 prosent i 2011, hovedsakelig drevet av økt eksport. Dette har sammenheng med at den estiske økonomien er nært knyttet til de nordiske landene, som har vært skjermet fra den siste økonomiske nedgangen i eurosonen. Veksten avtok imidlertid i de følgende årene, særlig på grunn av dårlige tider i Finland og Russland. I 2013 vokste BNP kun med 1,6 prosent og tok seg noe opp i 2014 med en vekst på 2,1 prosent. I 2015 sank imidlertid vekstraten igjen til 1,1 prosent grunnet svak etterspørsel og lite innvesteringer fra utlandet, på tross av EU-kommisjonen projeksjoner om økende vekst. I 2016 og 2017 har man derimot sett en økning igjen med respektive 2,1 prosent og 4,9 prosent. Veksten har hovedsakelig vært drevet av innenlandsk etterspørsel og EU-finansierte investeringer, men også som et resultat av sterk utenlandsk etterspørsel som har stimulert til økt eksport og industriell produksjon. EU-kommisjonen anslår at veksten vil avta noe, og ende opp på rundt 3 prosent i 2018 og 2019. Årsaken til forventet lavere vekst er at oppsvinget som fulgte de EU-finansierte investeringene vil avta.

Utenlandske innvesteringer spiller en viktig rolle i estisk økonomi. Landet har et meget liberalt økonomisk regime med lavt skatte- og avgiftsnivå, og nesten ingen toll. Landet regnes derfor som svært bedriftsvennlig og mange utenlandske bedrifter har investert og etablert seg i landet. Andelen nye utenlandske direkteinvesteringer (FDI) sank betydelig i kjølvannet av finanskrisen. I 2011 tilsvarte nye utenlandske direkteinvesteringer kun 1,5 prosent av BNP, etter å ha utgjort godt over 10 prosent før krisen. Situasjonen har imidlertid bedret seg de siste årene. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte nesten 100 prosent av BNP i 2015, noe som er høyt etter europeisk standard. Nye direkteinnvesteringer utgjorde i 2014 6 prosent av BNP. I 2015 var imidlertid prosentandelen nye direkteinnvesteringer -0,8 prosent av BNP, et uvanlig lavt nivå for Estland.

Norge er den 11. største utenlandske investoren i Estland. I 1017 utgjorde norske investeringer, med en verdi på 398,3 millioner euro, 2,1 prosent av den totale verdien av investeringer gjort i Estland.

Estlands økonomi er liten og åpen, noe som gjør den avhengig av utenlandsk etterspørsel og egen konkurransedyktighet. Utenrikshandelen står for om lag 80 prosent av BNP, noe som tilsvarer ca. det dobbelte av hva som er gjennomsnittet i EU. Estlands viktigste handelspartnere er Finland, Sverige, Russland, Latvia, Litauen og Tyskland.

Landets eksport til Norge hadde en verdi av 511,7 millioner euro i 2017. Estlands import av norske varer utgjorde 92,3 millioner euro. Norge eksporterer hovedsakelig transportmidler, maskiner og annet mekanisk utstyr til Estland, mens tømmer, treprodukter, tekstiler og elektrisk utstyr går den andre veien.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Estland mottok i perioden 2009-2014, støtte på 48,6 millioner euro. I perioden for 2014-2021, er Estland bevilget 68 millioner euro. Midlene brukes på prosjekter som skal bidra til næringslivs- og innovasjonssamarbeid, forskningssamarbeid, tilpasning til klimaendringer, lokal utvikling og bekjempelse av fattigdom, i tillegg til integrering av den russiskspråklige minoriteten.

Estland innførte euro 1. januar 2011, etter at den planlagte innføringen i 2007 ble utsatt på grunn av høy inflasjon. Inflasjonen sank fra 10 prosent i 2008 til 0,2 prosent i 2009 som en effekt finanskrisa. I 2011 var inflasjonen igjen på 5,1 prosent etter at den estiske økonomien tok seg opp igjen etter krisen. I 2015 var inflasjonen 0,1 prosent på grunn av fall i energiprisene som en effekt av billigere olje. Grunnet høyere forbruksskatt og økende priser på mat og energi globalt, har inflasjonen nådd 3,7 i 2017. Dette er over gjennomsnittet i eurosonen. I følge Europakommisjonen er inflasjonen antatt å synke til rundt 3 prosent i 2018 og 2019.

Næringsstruktur

Tradisjonelt har skogsdrift, treforedling og produksjon av tekstiler og matvarer vært Estlands viktigste næringer. I dag er det særlig elektronikk og telekommunikasjon som driver økonomien. Tall fra 2017 viser at jordbruket sysselsetter 3,1 prosent av befolkningen, industrien sysselsetter 20,2 prosent, og servicenæringen sysselsetter 76,7 prosent. De samme næringene står henholdsvis for 3,4 prosent, 27,8 prosent og 68,8 prosent av BNP i 2017.

Arbeidsmarked

Estland hadde i 2008 en arbeidsledighet på kun 4,1 prosent, den fjerde laveste i EU. Finanskrisen førte til en dramatisk økning i ledigheten som var oppe i 16,7 prosent i 2010. Ledigheten har falt jevnt i takt med den økonomiske fremgangen, og er i første kvartal av 2018 på 6,1 prosent. Det er imidlertid forventet at den vil øke noe i de kommende årene som følge av Work Ability- reformen. Reformen har som formål å hjelpe folk med redusert arbeidsevne inn i arbeidsmarkedet. Deltakelsen i arbeidslivet er relativt høy i Estland. For gruppen mellom 20 og 64 år, var den på 78,7 prosent i 2017.

I 2013 var det 27 300 estlandske statsborgere som arbeidet i andre EU-land. Dette utgjør 4,4 prosent av sysselsettingen i landet, noe som er litt mer enn gjennomsnittet i EU. Netto migrasjon i alt har siden 2008 vært negativ. Det er færre som utvandrer fra Estland enn fra de andre baltiske landene. Estiske arbeidere drar hovedsakelig til Finland.

Estland opplevde svært sterk lønnsvekst på 2000-tallet, på mellom 8 og 16 prosent per år fra 2000 til 2008. Etter krisen har lønnsveksten blitt noe lavere, den var omtrent null de første årene etter krisen, men Estland opplever nå høyere lønnsvekst enn de fleste andre EU-land. I 2016 var gjennomsnittlig månedslønn på 1146 euro, noe som tilsvarte en økning på 7,6 prosent sammenlignet med 2015. I 2017 var lønnsveksten på 6,9. EU-kommisjonen anser høy vekst som en risiko for svekkelse av landets konkurranseevne.

I følge landets statistikkbyrå nasjonal minstelønn på 430 euro per måned i 2016, en økning på mer enn 100 euro siden 2013. I 2018 er den økt til 500 euro. Minstelønnen i Estland har tradisjonelt utgjort en svært liten andel av snittlønnen i landet, men med den raske veksten i minstelønnen i de siste årene, utgjør den per 2018 ca. 40 prosent.

Arbeidslivets parter

Om lag 10 prosent av estiske arbeidstakere er organiserte. Organisasjonsgradene er blant de laveste i Europa. Antallet organiserte falt dramatisk i 1990-årene, men synes nå å være relativt stabil. Den største arbeidstakerorganisasjonen i Estland er EAKL, som ble stiftet i 1990. Organisasjonen hadde ca. 21 211 medlemmer i 2016, en nedgang fra ca. 30 000 medlemmer i 2012. EAKL er en søsterorganisasjon av LO og organiserer hovedsakelig industriarbeidere. Den nest viktigste arbeidstakerorganisasjonen er Sambandet av estiske arbeidstakerorganisasjoner (TALO), som brøt ut fra EAKL i 1992, og består av akademikere. TALO har hatt omtrent 3 000 medlemmer siden 2011 og frem til 2016, en nedgang fra 11 700 medlemmer i 2010.

På arbeidsgiversiden er Estisk Arbeidsgiversammenslutning (ETTK) den viktigste aktøren. ETTK omfatter bedrifter i privat sektor og er medlem i de internasjonale arbeidsgiverorganisasjonene IOE og UNICE. Estisk Arbeidsgiversammenslutning er den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som deltar i trepartssamarbeid på nasjonalt nivå. Den største arbeidsgiverorganisasjonen i Estland, Estisk handels- og industrisammenslutning (EKTE), deltar ikke i lønnsforhandlinger, men arbeider med å utvikle entreprenørskap. En undersøkelse gjort av det estiske statistikkbyrået viser at fagforeninger er mest vanlig i virksomheter med mer enn 250 ansatte. Vesentlige deler av økonomien, særlig innen finans, bygg og anlegg og de fleste små bedrifter, har i praksis ingen fagforeningsrepresentasjon.

Kollektive forhandlinger er svært desentraliserte og foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå, både i privat og offentlig sektor. Lønnsnivået blir som regel fastsatt på bedriftsnivå, med unntak av innenfor helse og transport der lønn fastsettes på bransjenivå. Minstelønnen blir satt på nasjonalt nivå i samarbeid mellom ETTK og EAKL. Kulturarbeideres minstelønn blir også forhandlet på nasjonalt nivå mellom TALO og Kulturdepartementet. Omtrent en tredel av arbeidstakerne er dekket av tariffavtaler.

Det er etablert sosial dialog mellom partene på nasjonalt nivå, gjennom trepartssamarbeid, men dette er fremdeles ikke godt institusjonalisert i Estland. Partene i arbeidslivet har de siste årene ofte uttrykt misnøye med at de ikke blir inkludert i de politiske beslutningsprosessene.

Estonia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Estland (Utenriksdepartementet)

flagg hellas  HellasLukk

flagg hellas  Hellas

 
Oppdatert juni 2018

Folketall (2017)1 10,77 millioner
BNP per innbygger (2017)2 16 600 euro
Realvekst BNP (2017, foreløpig tall)3 1,4 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2018, sesongjustert)4 20,5 prosent
Organisasjonsgrad5 ca. 25 prosent
Tariffavtaledekning5 Ukjent,
men antas å være lav

Hellas har vært EU-medlem siden 1. januar 1981. Landet er også medlem av eurosonen, Schengenområdet og NATO. Landet har 10,77 millioner innbyggere og grenser i nordvest til Albania, i nord til Makedonia og Bulgaria, og i øst til Tyrkia.

kart hellas

Økonomi

I 1960- og 70-årene var Hellas’ vekstrate blant de høyeste i Europa og økonomien opererte med solide budsjettoverskudd, særlig før militærjuntaen ble kastet i 1974. Fra 1981 gikk regjeringen over til å operere med høye budsjettunderskudd for å finansiere landets store militærutgifter, pensjoner og andre velferdsgoder. Fra 1993 har den greske gjeld-til-BNP ratioen alltid vært mer enn 94 prosent. Staten finansierte lånene ved å devaluere den nasjonale valutaen drakmen.

I 2001 gikk Hellas inn i eurosonen. Hellas var fra 2000 til 2007 en av de raskest voksende økonomiene i eurosonen, med en årlig vekst på ca. 4 prosent. Dette skyltes særlig økte investeringer og oppgradering av infrastruktur i forbindelse med OL i Aten i 2004. Staten fortsatte likevel å operere med store budsjettunderskudd og offentlige utgifter økte raskt. Det greske skatteinnkrevingssystemet er spesielt dårlig, og statens skatteinntekter var langt fra store nok til å dekke statens utgifter.

I 2009 gikk landet inn i dyp økonomisk resesjon som følge av den internasjonale finanskrisen og myndighetenes manglende evne til å takle økende budsjettunderskudd. Budsjettunderskuddene er anslått til å ha vært 15,7 prosent av BNP i 2009 og gjeld-til-BNP ratioen var samme året 127 prosent. Gjeld-til-BNP ratioen økt deretter raskt til 146 prosent i 2010 og 171 prosent i 2011. Dårlig offentlig økonomi, mangel på reformer og unøyaktigheter i den økonomiske rapporteringen fikk internasjonale kredittvurderingsbyråer i slutten av 2009 og 2010 til å nedgradere Hellas’ kredittverdighet til lavest mulig vurdering. Dette førte landet inn i en dypere økonomisk krise. Krisen har ført til høy arbeidsledighet, synkende realinntekt, og negativ økonomisk vekst.

Landet opplevde negativ økonomisk vekst i seks sammenhengende år. Den største negative veksten var -8,9 prosent i 2011. BNP per innbygger gikk fra å være 93 prosent av EU gjennomsnittet før krisen til å bli 73 prosent i 2014.

Hellas har siden 2010 holdt økonomien flytende ved hjelp av kriselån fra «långivertroikaen» EU, ESB og IMF. Som forutsetning for lånene har Hellas forpliktet seg til en stram budsjettpolitikk med nedskjæringer i lønninger og velferdsordninger i tillegg til gjennomføring av reformer i økonomien og i offentlig sektor. Takket være budsjettoverskudd i 2013 og 2014 (ikke inkludert gjeldsnedbetalinger), sammen med synkende arbeidsledighet (ned ett prosentpoeng fra 2013 til 2014) og svak positiv økonomisk vekst (0,7 prosent i 2014) kom Hellas i april 2014 tilbake på det internasjonale lånemarkedet og utlyste statsobligasjoner med femårs løpetid.

I januar 2015 førte et ekstraordinært parlamentsvalg til at venstrepartiet Syriza dannet regjering. Partiet uttrykte ønsker om å komme bort fra lånepakkene og deres vilkår, altså å vende bort fra kuttpolitikken, og heller reforhandle avtalen med långiverne. I løpet av vinteren og våren pågikk det forhandlinger mellom den greske regjeringen og «troikaen». I juni 2015 brøt forhandlingene sammen, og statsminister Alexis Tsipras tillyste folkeavstemning om låneavtalen med EU. Søndag 5. juli stemte drøyt 61 prosent nei til låneavtalen. Forhandlingene ble likevel gjenopptatt og i august 2015 ble partene enige om vilkårene for en ny lånepakke på 86 milliarder euro fordelt over 3 år.

Hellas økonomi har etter dette stabilisert seg noe. I 2017 var den økonomiske veksten 1,4 prosent, og EU-kommisjonen forventer at veksten vil fortsette med angivelig 1,9 prosent i 2018 og 2,3 prosent i 2019. Uferdige økonomiske reformer, misligholdte lån, et stort svart marked og en pågående usikkerhet rundt landets videre politiske dreining vil imidlertid fortsatt være bremsende for den greske økonomiens vekst.

Før finanskrisen (2008-2009) lå andelen utenlandske direkteinvesteringer (FDI) av BNP på i underkant av 15 prosent. Etter krisen har dette sunket noe og andelen var i 2013 9,7 prosent. Nye utenlandske direkteinvesteringer har siden 2004 aldri utgjort over 2 prosent av BNP, og etter krisen har det ligget under 1 prosent. I 2013 utgjorde for første gang etter krisen nye utenlandske innvesteringer i Hellas over 1 prosent, men dette sank igjen til 0,7 prosent i 2014 og -0,1 prosent i 2015, noe som reflekterer den manglende internasjonale tiltroen til den greske økonomien.

Hellas viktigste handelspartnere er blant annet Tyskland, Italia, Kina, Kypros og Russland. Gresk eksport til Norge hadde i 2017 en verdi på 684 millioner kroner, en økning fra 2015 da beløpet var 535 NOK. Gresk import av norske varer utgjorde 1,1 milliard NOK i 2017, en nedgang fra 2015 da beløpet var 1,386 milliard NOK. Norsk eksport til Hellas består hovedsakelig av gass, fisk og kjemikalier. Gresk eksport til Norge er i hovedsak elektronikk, fermenterte melkeprodukter, farmasøytiske produkter, frukt og grønnsaker.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid. I perioden for 2014-2021, er Hellas bevilget 116,7 millioner euro. Midlene bidrar blant annet til tiltak for å beskytte asylsøkeres rettigheter, forbedre asylmottakene med særlig vekt på mindreårige asylsøkere, hjelpe de fattige, hjemløse og utsatte gruppene i Aten, øke bevisstheten rundt viktige samfunnsspørsmål og gjøre frivillige organisasjoner bedre i stand til å delta i den politiske beslutningsprosessen. Klima og miljø i tillegg til styrket næringsutvikling, er også satsningsområder.

Hellas innførte euro i 2001. Fra 2013 til 2015 opplevde landet en mild deflasjon. Deflasjonsraten var i 2015 på 1,1 prosent. De siste årene har forholdene imidlertid endret seg med en inflasjon på 0 prosent i 2016, etterfulgt av inflasjon på 1,1 prosent i 2017.

Næringsstruktur

Servicesektoren er den viktigste næringen i Hellas. Det står for omtrent 80 prosent av landets BNP og 72,4 prosent av landets sysselsetting. Industri står for 16 prosent av BNP og 15 prosent av sysselsettingen, og jordbruk står for 4 prosent av BNP men sysselsetter hele 12,6 prosent. En av de viktigste næringene er turisme. Den greske handelsflåten er også sentral for landets økonomi.

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten i Hellas har over lang tid vært svært høy. Før finanskrisen (2008-2009) var arbeidsledigheten på 7,8 prosent, en betydelig nedgang fra omtrent 10 prosent på starten av 2000-tallet. Etter finanskrisen økte arbeidsledigheten raskt, og i 2013 var arbeidsledigheten på hele 27,5 prosent. I 2014 sank arbeidsledigheten for første gang siden krisen, ned til 26,5 prosent, og i første kvartal i 2018 var ledigheten redusert til 20,5 prosent. Til sammenligning ligger gjennomsnittet i EU på 7,6 prosent i 2017. Arbeidsledigheten Hellas er spesielt stor blant unge. Data fra 2016 viser at 47,3 prosent unge er arbeidsledige, og at arbeidsledigheten generelt er større blant kvinner enn menn. I følge prognoser fra EU-kommisjonen vil arbeidsledigheten synke videre, og det anslås at den årlige ledigheten vil være under 20 prosent innen 2019.

Arbeidsutvandringen fra Hellas doblet seg i perioden 2007 til 2011 som en effekt av finanskrisen. I 2013 var det 236 000 greske statsborgere som arbeidet i andre EU-land. Dette utgjorde 6,5 prosent av sysselsettingen i landet.

Hellas hadde raskt lønnsvekst før finanskrisen. Mellom 1999 og 2007 vokste for eksempel offentlige lønninger med 50 prosent. Siden 2009 har gjennomsnittlig årsinntekt sunket betydelig, og ligger på 17 336 euro i 2017 ifølge OECD. EU-kommisjonen antar imidlertid at de greske lønningene vil øke forsiktig. Minstelønnen i landet ligger på 683,76 euro i måneden.

Arbeidslivets parter

Finanskrisen og det påfølgende kriselånet har ført til store endringer i gresk partssamarbeid. Arbeidstakerne har mistet mange av sine tidligere rettigheter. Kuttene i økonomien har dessuten gått hardt utover greske arbeidstakere, noe som har ført til enda mer misnøye.

Det er to arbeidstakerforbund i Hellas, en for arbeidere i privat sektor (Greek General Confederation of Labour, GSEE) og en for arbeidere i offentlig sektor (Confederation of Public Servants, ADEDY). Samarbeidet mellom de organisasjonene er veldig godt. Det finnes ikke offisielle tall på organiseringsgraden, men det anslås å være omtrent 25 prosent. GSEE er det eneste arbeidstakerforbundet som er anerkjent på nasjonalt nivå.

På arbeidsgiversiden er det fire organisasjoner. Hellenic Federation of Enterprises (SEV) representerer i hovedsak store selskaper uavhengig av sektor, Hellenic Confederation of Professionals, Craftsmen and Merchants (GSEVEE) representerer i hovedsak små og mellomstore bedrifter i industrien, og Hellenic Confederation of Commerce and Entrepreneurship (ESEE) representerer små og mellomstore bedrifter i handelssektoren. I 2013 ble en ny arbeidsgiverorganisasjon som representerer turistnæringen, Association of Greek Tourism Enterprises (SETE), anerkjent av det greske arbeidsdepartementet.

Trepartssamarbeidet i Hellas har tradisjonelt vært velutbygd. Trepartsorganet Det greske økonomiske og sosiale rådet (OKE), gir råd til regjeringen på ulike temaer, og konsulteres før det innføres lover som gjelder brede sosioøkonomiske forhold i landet. Som en effekt av avtalen med Troikaen har Hellas endret prosedyrene sine for bestemmelse av minstelønn. Tidligere var arbeidslivets parter med på å fastsette den nasjonale minstelønnen, men etter 2010 gjør myndighetene dette alene.

Det har vært store endringer i systemet for kollektive forhandlinger etter finanskrisen. Hovedtendensene er rask desentralisering og færre reguleringer. Fra 1992 til 2010 var gresk arbeidsliv i stor grad regulert av kollektive avtaler på sektor- og nasjonalt nivå og allmenngjøring kunne brukes når mer enn 50 prosent av arbeiderne i sektoren var dekket. Systemet var hierarkisk der bransjene ikke kunne sette lavere lønnssatser enn minstelønnen på nasjonalt nivå, og bedriftene ikke kunne sette lavere lønn en det som var bestemt på bransjenivå.

Fra 2010 har systemet blitt mer desentralisert og kollektive avtaler på bedriftsnivå har blitt mer utbredt. Antallet avtaler gjort på bedriftsnivå har steget fra 227 i 2010 til 318 i 2016, ifølge tall fra Eurofound. Systemet var tidligere slik at den beste avtalen for arbeideren var gjeldende. Nå har avtalene på bedriftsnivå forrang, slik at det kan settes lavere lønn for visse bedrifter. Dette har ført til mye lavere lønninger i privat sektor. Systemet for allmenngjøring har også blitt avskaffet. Fra 2012 er det også satt inn begrensninger på lengden på avtaler. Avtalene kan maks være gyldige i 3 år, og etter denne perioden må den gamle avtalen fornyes eller ny avtale fremforhandles innen tre måneder. Disse endringene har møtt stor motstand blant landets fagforeninger. Fagforeningene har reagert på dette ved å henvende seg til nasjonale og internasjonale domstoler med klager om at dette bryter med den kollektive autonomiteten og fagforeningsfriheten. Endringene har ført til en klar nedgang i prosentandelen som er dekket av tariffavtaler.

Greece: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Hellas (Utenriksdepartementet)

flagg italia  ItaliaLukk

flagg italia Italia

Oppdatert juli 2018

Folketall (2017)1 60,6 millioner
BNP per innbygger (2017)2 26 300 euro
Realvekst BNP (2017)3 1,5 prosent
Arbeidsledighet (desember 2017)4 10,8 prosent
Organisasjonsgrad (2016)5 34,4 prosent
Tariffavtaledekning5 80 prosent

Italia har 60,6 millioner innbyggere og er med det et av EUs mest folkerike land. Landet er også den niende største økonomien i verden målt i BNP, og den tredje største i eurosonen. Italia har vært EU-medlem siden det europeiske samarbeidets begynnelse i 1958, og er også med i eurosonen, Schengen og NATO. Landet grenser til Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia i nord.

kart italia

Økonomi

Gjenoppbyggingen og den industrielle utviklingen i Italia etter andre verdenskrig foregikk i et raskt tempo. På 70-tallet opplevde Italia en økonomisk krise med inflasjon, lønnskamp i industrien og politisk uro. I 1980-årene klarte landet å redusere inflasjonstakten og underskuddene i utenriksøkonomien, og mot slutten av 80-tallet rykket Italia opp på femteplass i G7-gruppen.

Staten har tradisjonelt hatt betydelig kontroll over økonomien, særlig gjennom store statlige industriselskap innenfor nøkkelsektorer. Fra år 2000 begynte myndighetene omfattende privatisering av statlige selskap.

Landet har lenge vært en sterk pådriver for europeisk økonomisk samarbeid og politisk integrasjon, og Italia ble medlem av eurosonen i 1999. Imidlertid sitter nå Lega og Femstjernersbevegelsen, to EU-skeptiske partier, med regjeringsmakten etter valget i mars 2018. Det har derfor blitt stilt spørsmål ved Italia sin fremtid som pådriver for det europeiske samarbeidet.

Finanskrisen rammet Italias økonomi hardt. Italia hadde negativ vekst på 5,5 i 2009, noe som er over gjennomsnittet i Europa. Landet hadde imidlertid svak positiv vekst i de to årene som fulgte. Fra 2012 til 2014 var økonomien igjen i resesjon. Italia har også hatt problemer med høy statsgjeld. Gjelden økte jevnt og trutt etter 2007 og toppet seg i 2015 med en gjeld-til-BNP ratio på 132,7 prosent. Dette kommer av høye budsjettunderskudd som skyldes en kombinasjon av lav vekst, høye offentlige utgifter og at systemet for skatteinnkreving ikke har vært godt nok. Det anslås at det forekommer årlig skatteunndragelser tilsvarende 7 prosent av BNP. I siste kvartal av 2017, ligger gjelden på 131,8 prosent. Europakommisjonen regner med at veksten i BNP vil kunne føre til en forsiktig reduksjon i gjelden til 130,8 prosent i 2018, og 130,9 prosent i 2019. ECBs støtte til italienske bankers oppkjøp av italienske statsobligasjoner i 2011-12 har bidratt til at Italias økonomi har holdt seg flytende. Italia har ikke vært nødt til å motta kriselån slik som Hellas og Portugal.

Krisen har ført til at Italias kredittverdighet er blitt nedgradert betraktelig. I 2017 ble landet nedgradert til kategorien «BBB» av Fitch og DBRS.

Italia sin økonomi har imidlertid blitt styrket noe. I 2015 opplevde Italia igjen svak vekst, på 0,8 prosent, og i 2017 er den oppe på 1,5. Veksten er antatt å synke til 1,2 i 2019. Økt etterspørsel og mer gunstig finansklima har ført til økt investering. Italias BNP er likevel fortsatt lavere enn før finanskrisen, og økonomien vokser saktere enn tilsvarende land i eurosonen. Landet sliter fremdeles med strukturelle problemer og høy statsgjeld som gjør landet sårbart for finansiell uro. 

Italia er preget av store forskjeller mellom nord og sør. Nord er industrielt utviklet, i tillegg til at det er dominert av private selskaper, mens sør er noe mindre utviklet, økonomien er mer landbruksbasert og offentlig sektor har en mer fremtredende rolle. Sør-Italia står for kun 22,6 prosent av landets produksjon. Imidlertid kan det se ut til at regionens fremtid ser noe lysere ut. EU-kommisjonen viser til at produksjonen i sør vokste noe raskere enn i nord i perioden 2015-2016. 

Målt i forhold til BNP er ikke Italia blant de landene i EU som tiltrekker seg mest utenlandske investeringer. Andelen utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har historisk vært lav i forhold til liknende land, og den har falt ytterligere siden krisen. Kapitalanskaffelse fra FDI var 65 prosent lavere i 2016 enn i 2007. Til tross for dette lå inngående utenlandske direkteinvesteringer i 2015 på 18,6 prosent og i 2017 på 21,4 prosent av BNP. Andelen inngående FDI av BNP har altså økt noe de siste årene. Italias utfordringer når det kommer til innvesteringer er landets høye skatter, sårbare banker og en ineffektiv offentlig administrasjon og rettsvesen.

Statens pensjonsfond – utland er en stor investor i Italia med aksjer og obligasjoner til en verdi av 121 milliarder kroner. Flere norske selskaper er representert i Italia, eksempelvis Yara.

Italia baserer i stor grad sin økonomi på eksport. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, Frankrike, Kina og USA. De viktigste eksportvarene er maskiner, apparater, kjøretøy, klær, sko, lærvarer og jordbruksprodukter.

Italia var i 2017 Norges trettende største eksportmarked og på en tiendeplass blant de landene Norge importerer varer fra. Norge importerte i 2017 varer fra Italia med en verdi av 20,8 milliarder kroner, en økning fra 2015 da tallet var 18,4 milliarder kroner. Italiensk import av norske varer i 2017 utgjorde 11,3 milliarder kroner, en økning fra 2015 da tallet var 7,4 milliarder kroner. Norsk eksport til Italia har altså vokst betydelig de siste årene - verdien av eksporterte varer økt med 3,9 milliarder fra 2015 til 2017. Gass er den varen som Norge selger mest av til Italia. I 2015 tilsvarte den eksporterte gassens verdi om lag 65 prosent av den totale eksportverdien til landet. Fisk og olje er også store eksportartikler. Fra Italia importerer Norge blant annet maskiner, kjøretøy, kjemiske produkter, klær, metaller, matvarer og vin.

Italia har benyttet euro siden begynnelsen i 1999. I 2015 var inflasjonsraten på 0,1 prosent på grunn av synkende energipriser. I 2017 var inflasjonen på 1,3 prosent, og den er forventet å øke til 1,5 i 2019. EU-kommisjonen peker på økt innenlands etterspørsel og moderate lønnsøkninger som årsaker til dette.

Næringsstruktur

Tall fra 2017 viser at servicenæringen står for ca. 74 prosent av BNP, industrien står for 24 prosent, mens landbruk kun står for to prosent. De samme sektorene sysselsatte henholdsvis 68 prosent, 28 prosent og fire prosent av arbeidsstyrken i 2011. Særlig turisme er en veldig viktig næring i Italia.

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten i Italia økte jevnt etter krisen i 2008-2009, men har sunket noe de siste årene. I 2007 var ledigheten på 6,1 prosent, og steg til 12,7 prosent i 2014. Ledigheten ble redusert noe i løpet av 2015, og i siste kvartal i 2015 var ledigheten nede i 11,6 prosent. I desember 2017 var den på 10,8 prosent. Som følge av reformer og økonomisk oppgang, har sysselsettingsnivået nådd før-krise-nivå med 62,7 prosent for aldersgruppen 20-64 år. Prognosene sier at sysselsettingsgraden vil fortsette å øke, men at arbeidsledigheten kun vil synke til 10,5 prosent i 2019.

Arbeidsledigheten i Italia er preget av regionale forskjeller og forskjeller mellom kjønnene. Ledigheten er betydelig høyere i sør enn nord, mye fordi brorparten av BNP skapes i nord. Den nordlige regionen, Trentino-Alto Adige, har en sysselsettingsgrad på 71,9 prosent, sammenlignet med den sørlige regionen, Calabria, der kun 40,6 prosent er i arbeid. Når det gjelder kjønn og sysselsettingsgrad, så er kun 52,6 prosent av kvinner er i arbeid, mens 73 prosent av menn er i arbeid (målt tredje kvartal av 2017). Dette er uvanlig store forskjeller sammenlignet med resten av EU.

Ungdomsledigheten i Italia er blant de høyeste i Europa, til tross for at den har sunket fra 43,6 prosent i 2014 til 32,2 prosent i desember 2017. Som en del av EUs ungdomsgaranti har det blitt gjennomført pilotprosjekter, og det har vært flere forsøk på å få uregistrert ungdom til å registrere seg som arbeidssøkende og få bedrifter i privat sektor til å tilby flere praksisplasser. I 2018 introduserte Italia også nye skatteregler med den hensikt å gi arbeidsgiver insentiver til å ansette yngre arbeidstakere.

I 2013 var det 677 300 italienske statsborgere som arbeidet i et annet EU-land. Dette utgjorde 3 prosent av den totale sysselsettingen i landet. I absolutte tall er derfor Italia et av de landene med mest arbeidsutvandring (bare slått av Polen og Romania), men sett i forhold til folketallet er Italia under gjennomsnittet i Europa. Antallet arbeidsutvandrere har likevel økt betraktelig siden før krisen. 

Antallet italienere som flytter til andre EU-land, øker for hvert år. Siden 2006 har man sett en økning på 60 prosent. I 2009 var antallet som emigrerte i yrkesaktiv alder (20-64 år) på 62 000, mens det i 2015 var 108 000 som emigrerte. I tillegg viser tall at 15 prosent flere utdannede og erfarne arbeidstakere forlot Italia i 2015, sammenlignet med året før. Italia er likevel det 4. mest vanlige stedet å immigrere til blant EU-borgere. Landet har imidlertid blitt mindre populært som destinasjon for europeere de siste årene.

Gjennomsnittlig lønnsnivå i Italia er lavt etter europeisk målestokk. Årlig nettoinntekt for italienere lå på 16 043 euro i 2015, mens den lå på 17 311 i EU generelt samme året. I offentlig sektor økte imidlertid lønningene i 2017 for første gang siden 2011. Italia har ikke lovfestet minstelønn, men minstelønn blir fastsatt i tariffavtaler.

Arbeidslivets parter

Tall fra 2016 viser en organisasjonsgrad på 34,4 prosent. Dette er en betydelig nedgang siden 1980 da organisasjonsgraden omtrent lå på 50 prosent. Antallet organiserte er likevel fremdeles relativt høyt i forhold til antallet i andre EU-land. Det er tre organisasjoner som dominerer på arbeidstakersiden er CGIL (La Confederazione Generale Italiana del Lavoro), CISL (Confederazione Italiana Sindacati Lavoratori) og UIL (L'Unione Italiana del Lavoro). De ulike organisasjonene har tradisjonelt representert ulike politiske orienteringer. CGIL har vært linket til partiene på venstresiden, CISL har tilhørt sentrum og venstre, og UIL var tidligere knyttet til ikke-kommunistene. Disse forbindelsene har imidlertid mistet sin betydning.

På tross av ulike politiske orienteringer har arbeidstakerorganisasjonene ofte dannet en felles front. Dette har til tider likevel slått sprekker, for eksempel i 2009 når CGILs ikke skrev under en reformavtale. Nye avtaler ble imidlertid skrevet under i 2011 og 2014 og det er mye som tyder på at arbeidstakerorganisasjonene igjen har blitt en samlet front.

På arbeidsgiversiden er den viktigeste organisasjonen Confindustria, som har medlemmer fra alle industrielle sektorer og mange fra servicesektoren. Det finnes også mange mindre arbeidsgiverorganisasjoner som blant annet Confapi for mindre private selskap, Confcomerrcio og Confesercenti for servicenæringer, og Confagricoltura for større landbruksbedrifter.

Systemet for forhandlinger bygger på en trepartsavtale fra 1993, som også ble supplert med en ny avtale i 2009. Denne avtalen ble ikke skrevet under av CGIL. At en avtale om et nytt forhandlingssystem ikke omfatter den største arbeidstakerorganisasjonen har blitt sett på som et tegn på et system i krise. De siste årene har det også vært mindre nasjonalt trepartssamarbeid. Reformer av pensjonssystemet og arbeidsmarkedet i 2011 og 2012 ble for eksempel innført uten dialog med partene i arbeidslivet.

Systemet for kollektive forhandlinger i Italia omfatter to nivåer. Det finnes bransjeavtaler som er framforhandlet av partene på nasjonalt nivå. I tillegg finnes det desentraliserte avtaler på regionalt nivå eller bedriftsnivå. Sistnevnte er først og fremst i større virksomheter nord i landet. Slike avtaler er blant mange sett på som svært fordelaktige fordi de åpner for mer fleksible avtaler som er tilpasset de lokale forholdene. Tendensen i Italia de siste årene har vært å øke andelen slike avtaler på bekostning av bransjeavtalene. Det er uenighet blant de ulike arbeidstakerorganisasjonene om hvorvidt desentraliserte forhandlinger burde brukes mer eller mindre, og det er CGILs motstand mot desentralisering og tro på at nasjonale forhold burde være standardiserte som fikk organisasjonen til å nekte å skrive under reformavtalen i 2009. Man har ikke allmenngjøring av tariffavtaler i Italia.

Tross omstruktureringer og reformer er Italia likevel i stor grad preget av nasjonale sektoravtaler. EU-kommisjonen ser dette som problematisk ettersom det kan føre til en manglende sammenheng mellom lønninger og lokale økonomiske forhold – og slik påvirke bedrifters konkurranseevne. Lønn fastsettes som hovedregel gjennom kollektive forhandlinger på bransjenivå. Per 2017 er det slik at bransjeavtaler skal beskytte det reelle lønnsnivået på nasjonalt nivå, mens prestasjon- og produktivitetsrelaterte lønninger skal settes på det desentraliserte nivået (bedrift eller region), som kan fravike fra de landsomfattende avtalene. Dette skal føre til bedre sammenheng mellom produktivitet og lønninger, slik at det mindre produktive sør ikke må ha et like høyt lønnsnivå som nord. Tariffavtaler omfatter i praksis alle ansatte uavhengig om arbeidsgiveren er bundet av avtalen. Avtaledekningen i Italia er derfor svært høy. Dekningsgraden ligger på rundt 80 prosent.

\Italy: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Italia (Utenriksdepartementet)

croatia l  KroatiaLukk

croatia l Kroatia

Oppdatert juni 2018

Folketall (2017)1

4,2 millioner

BNP per innbygger (2017)2

11 800 euro             

Realvekst BNP (2017)3 2,9 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2018, sesongjustert)4 9,5 prosent
Organisasjonsgrad5 Ukjent, men antas å være ca. 17 prosent
Tariffavtaledekning5 Ukjent, men antas å være ca. 53 prosent

Kroatia er en del av det tidligere Jugoslavia og ligger på østsiden av Adriaterhavet, med grense til EU-landene Slovenia og Ungarn i nord.

croatia map

Kroatia ble medlem av NATO i april 2009, EU i juli 2013 og EØS i april 2014. Kroatia søkte om EU-medlemskap i 2003 og var i forhandlinger fra 2005 til 2011. I folkeavstemningen i 2012 stemte 66 prosent av befolkningen for EU-medlemskap.

Økonomi

Kroatia er blant de mest velstående landene i det tidligere Jugoslavia. BNP per innbygger tilsvarte 61 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017.

Den kroatiske økonomien var tradisjonelt basert på jordbruk, men etter 2. verdenskrig skjøt industrialiseringen fart. Kroatia var en av de mest velstående republikkene i det daværende Jugoslavia, mye takket være turistnæringen. Krigen som fulgte etter Kroatias løsrivelse fra Jugoslavia i 1991 var en økonomisk katastrofe. Folk ble drevet på flukt, økonomisk infrastruktur ble ødelagt og det jugoslaviske markedet falt bort. Først i 2000 viste økonomien igjen positiv utvikling, mye på grunn av strukturelle reformer og økt turisme.

Mellom 2000 og 2007 hadde den kroatiske økonomien en stødig vekstrate på mellom fire og seks prosent i året. Veksten var drevet av innvesteringer. I samme periode var inflasjonen lav og den kroatiske valutaen, kuna, holdt seg stabil.

Finanskrisen i 2008 rammet Kroatia hardt, og sendte landet inn i en kraftig resesjon. Etter seks år med negativ vekstrate, vokste Kroatias økonomi med 1,6 prosent i 2015 takket være økt innenlandsk etterspørsel og til en viss grad utenlandske investeringer. Landet er nå på sitt fjerde år med økonomisk oppgang, og EU-kommisjonen omtaler veksten som robust. Realveksten i BNP var i 2017 på 2,9 prosent. Innenlandsk etterspørsel, og særlig privat forbruk, er den viktigste drivkraften til denne utviklingen. Det er ventet at veksten vil sakke noe, og nå 2,8 i 2018 og 2,7 i 2019. EU-kommisjonen anslår at BNP i 2019 vil nå nivået fra før krisen. Kroatia står imidlertid fortsatt overfor visse utfordringer. Landet har til tross for betydelig nedgang de siste årene, fortsatt høy arbeidsledighet i tillegg til betydelig privat og offentlig gjeld. Korrupsjon og et noe ugunstig forretningsklima, er også med på å gjøre økonomien sårbar.

Kroatia har i de siste årene hatt problemer med å tiltrekke seg utenlandske investeringer, mye på grunn av uklar lovgivning, korrupsjon og favorisering av nasjonale selskaper. Økonomien er åpen for utenlandske innvesteringer og eierskap innen energi, eiendom, finans og transport. Utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte i 2015 56,1 prosent av landets BNP. Nye direkteinvesteringer i Kroatia tilsvarte 6,7 prosent av BNP i 2014. Dette tilsvarer nesten nivået før krisen på 6,8 prosent i 2008, og er en markant økning fra 1,7 prosent året før. I 2015 var dette sunket til 0,3 prosent igjen, og økningen i 2014 var mest sannsynlig kun en midlertidig effekt av EU medlemskap.

Kroatia importerer mer enn de eksporterer. Deres fremste handelspartnere er Italia, Bosnia og Herzegovina, Tyskland og Slovenia. De viktigste eksportvarene er transportutstyr, tekstiler, kjemikaler og matvarer. De viktigeste importproduktene er maskiner, transportutstyr, ulike fabrikkproduserte varer og mineralske brennstoffer.

Norges handel med Kroatia er relativt liten. Kroatias eksport til Norge i 2017 hadde en verdi på 537 millioner kroner, mens Kroatias import av norske varer hadde en verdi tilsvarende 280 millioner kroner.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Kroatia har mottatt EØS-midler siden de ble medlem av EU i 2013. I perioden for 2014-2021 er Kroatia bevilget 103,4 millioner euro. Midlene skal blant annet gå til innovasjon og næringsutvikling, utdanning og lokal utvikling, justisreformer, fornybar energi og klimatiltak, sivilsamfunn, og samarbeid mellom arbeidslivets parter og myndighete .

Landets valuta er kroatiske kuna (HRK), og per juli 2018 var 100 HRK = 128,67 NOK. Etter tre år med stagnerende eller negativ prisutvikling, har landet opplevd en inflasjon på 1,3 prosent i 2017. EU-kommisjonen peker på stigende energipriser og lønnsnivå som årsaker til denne utviklingen.

Næringsstruktur

Turisme har de siste årene blitt en svært viktig næring i Kroatia. Andre viktige næringer er produksjon av maskiner og transportmidler, kjemikalier og tekstiler. I Kroatia (per 2017) stod industrien for 26,5 prosent av BNP og 27,6 prosent av sysselsettingen, mens tjenesteytende næringer (inkludert turistnæringen) utgjorde 69,5 prosent av BNP og 70,4 prosent av sysselsettingen. Landbruket stod for kun 4 prosent av BNP og sysselsatte kun 1,9 prosent.

Arbeidsmarked

Det lave antallet yrkesaktive, er et alvorlig problem i Kroatia. Sysselsettingsgraden i tredje kvartal 2017, var på 65,6 prosent – en av de laveste i EU. Arbeidsledigheten gikk noe ned på 2000-tallet, før den steg på grunn av finanskrisen og har deretter holdt seg stabilt høy. I første kvartal av 2016 var 15,1 prosent av arbeidsstyrken uten jobb. I første kvartal av 2018 er ledigheten imidlertid sunket til 9,5 prosent. Ledigheten er forventet å synke ytterligere, men i et saktere tempo. Store regionale forskjeller på arbeidsmarkedet og stor arbeidsledighet blant unge og kvinner, er også utfordringer Kroatia står overfor. Croatian Youth Guarantee har imidlertid vist lovende resultater med arbeidsformidling for unge i 2016/2017.

IMF ser strukturelle reformer og mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet som viktig for å håndtere den lave yrkesaktiviteten på. Å styrke utdanning og yrkesfaglig opplæring, i tillegg til å øke tilgangen på tjenester som barnepass, trekkes også frem som viktig.

I 2013 var det 214 900 kroatiske statsborgere som arbeidet i andre EU land. Dette utgjorde 15,5 prosent av den totale sysselsettingen i landet. Før 2008 var det flere som innvandret til Kroatia enn som utvandret. Dette snudde etter finanskrisen.

Kroatias gjennomsnittlig månedslønn var 8420 kuna (ca. 1143 euro) i april 2018 i følge landets statistikkbyrå. Landet har lovfestet minstelønn, og denne ble mot slutten av 2017 økt med 5 prosent til 456 euro. Dette tilsvarer 42,9 prosent av landets gjennomsnittslønn.

Arbeidslivets parter

Fagbevegelsen i Kroatia er svært fragmentert. Det kreves kun 10 personer for å sette opp en fagforening og det er registrert rundt 600 ulike fagforeninger, de fleste på bedriftsnivå. Arbeidstakerorganisasjonene er relativt svake grunnet svake bånd mellom organisasjonene og medlemsbasen. Det er fire nasjonalt representative arbeidstakerorganisasjoner i Kroatia, og alle fire har hatt en liten nedgang i medlemmer siden 2015. Union of Autonomous Trade Unions of Croatia (UATUC/SSSH) er i 2015 den største med sine 105 000 medlemmer fra alle sektorer. Independent Croatian Trade Unions (NHS) er nest størst med 100 000 medlemmer, også fra de fleste sektorer. Matica har 55 000 medlemmer og organiserer primært arbeidere i offentlig sektor. Den fjerde av de nasjonalt representative arbeidstakerorganisasjonene er Croatian Trade Union Association (HUS) som har 48 000 medlemmer som primært arbeider i industrien og privat sektor. Før 2012 var det få krav for å være nasjonalt representative, og da hadde flere organisasjoner rett på å delta i trepartssamarbeidet. Dette har blitt strammet inn, noe som fører til langt mindre fragmentering.

På arbeidsgiversiden er Croatian Employers' Association (CEA/HUP) den klart største organisasjonen. CEA ble dannet i 1993, og har  6 000 medlemmer (per 2015). CEA er den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som er representert i trepartssamarbeid og tarifforhandlinger på nasjonalt nivå. I tillegg tar CEAs bransjeorganisasjoner del i forhandlinger på sektornivå.

Partssamarbeidet i Kroatia har tradisjonelt vært preget av manglende tillit, men myndighetene har gjort store skritt for å bedre samarbeidet.

Kollektive forhalinger i Kroatia er for det meste desentralisert i privat sektor, og sentralisert i offentlig sektor . Den sosiale dialogen er ansett for å være bedre utviklet på bedriftsnivå enn på bransjenivå. Tariffavtaledekningen ligger på omtrent 55 prosent, og dekningen anslås å ha sunket med ca. 8 prosent siden begynnelsen av krisen i 2009.

Kroatia har trepartssamarbeid på nasjonalt nivå, bransjenivå og lokalt nivå. På nasjonalt nivå ble Economic Social Council (ESC) opprettet i 1994. Dette organet har en rådgivende funksjon, og tar blant annet for seg saker knyttet til lønn, skatt, sosial politikk, utdanning og arbeid.

Croatia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Kroatia (Utenriksdepartementet)

latvia l  LatviaLukk

 

latvia l Latvia

Oppdatert juli 2018

Folketall (2017)1

1,95 millioner

BNP per innbygger (2017)2

13 900 euro             

Realvekst BNP (2017)3 4,5 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2018, sesongjustert)4 7,9 prosent
Organisasjonsgrad5 12,6 prosent
Tariffavtaledekning5 13 prosent

Latvia er med sine 1,95 millioner innbyggere blant de minste landene i EU. Landet ble både NATO- og EU-medlem i 2004. Kun 52 prosent stemte ja ved folkeavstemningen om å gå inn i EU. Bare på Malta var oppslutningen om EU-medlemskap dårligere. EU-skepsisen skyldes i stor grad den store russiske minoriteten i Latvia som heller vil ha samarbeid mot øst.

latvia map

Økonomi

Latvia er en liten, åpen økonomi med høy eksport. BNP per innbygger tilsvarte 67 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017. Det er en økning fra 64 prosent i 2014, men Latvia er fortsatt blant de fattigste i unionen. Bare Hellas, Romania, Bulgaria og Kroatia har en lavere prosent.

Etter å ha oppnådd selvstendighet i 1991 hadde Latvia store problemer med omstillingen fra planøkonomi til markedsøkonomi. Både produksjon og levestandard falt dramatisk de første årene. Det var først på midten av 1990-tallet at den latviske økonomien skjøt fart, mye på grunn av privatisering og mer effektivt lovverk. Veksten ble kraftig dempet av den økonomiske krisen i Russland i 1998.

Fra 1999 til 2007 opplevde landet en betydelig økonomisk framgang, med vekstrate på over 10 prosent i året. I løpet av denne perioden bygget det seg samtidig opp stor ubalanse i økonomien, blant annet i form av store budsjettunderskudd som følge av offentlig overforbruk.

Latvia var det EU-landet som ble hardest rammet av finanskrisen i 2008. Store offentlige underskudd og privat gjeld tilsvarende 130 prosent av BNP gjorde Latvia svært utsatt, og kollapsen i finansmarkedene høsten 2008 fikk alvorlige konsekvenser. Etter at landets nest største bank kollapset, falt BNP med 10 prosent i siste kvartal 2008 og med ytterligere 19 prosent i 2009. Latvia fikk store kriselån gjennom IMF, EU og de nordiske landene.

Regjeringen vedtok i juni 2009 store budsjettendringer for å møte IMFs krav, noe som blant annet innebar store kutt i offentlige utgifter. Statsansattes lønninger ble blant annet redusert med 20 prosent og pensjonister fikk sine månedlige utbetalte beløp redusert med 10 prosent. Spesielt lærere fikk store kutt i lønningene, helt opp mot 40–50 prosent. IMF/EU-programmet ble avsluttet i desember 2011, etter en sterk reduksjon i budsjettunderskuddet.

Latvias BNP har returnert til positiv vekst og landet er nå igjen en av de raskest voksende økonomiene i EU. I 2011 og 2012 var den årlige veksten på rundt 5 prosent. I 2015 var den mer beskjeden på 2,7 prosent grunnet utviklingen i Russland. I 2017 steg veksten igjen til 4,5 prosent. Særlig økt investering har drevet denne fremgangen. Fortsatt økning i det private forbruket, og økt eksport, er også medvirkende faktorer. EU-kommisjonen forventer en videre vekst, imidlertid med et noe lavere tempo, på rundt 3,5 prosent i 2018 og 3,2 prosent i 2019.

Latvia har tiltrukket seg økende utenlandske investeringer etter at landet ble EU-medlem. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Latvia tilsvarte i 2017 54 prosent av BNP. I 2011 tilsvarte nye utenlandske direkteinvesteringer 5,1 prosent av BNP. Dette har imidlertid sunket noe, og siden 2013 har det tilsvart under 3 prosent av BNP. Latvias særlige utfordringer når det kommer til investeringer er den store skyggeøkonomien, en ineffektiv offentlig administrasjon og den minkende arbeidsstyrken.

Latvia handler i hovedsak med Tyskland, Russland, Estland og Litauen. Handelen mellom Norge og Latvia er økende. I 2015 importerte vi varer fra Latvia for 2,8 milliarder kroner. Eksporten av norske varer til Latvia utgjorde omtrent 904 millioner kroner i samme periode. Fisk, petroleumsprodukter, maskiner og metallvarer er våre viktigste eksportvarer til Latvia, mens blant annet trevarer, klær og tekstiler, brennstoff og kjemikalier går motsatt vei.

Norge støtter utviklings- og investeringsprosjekter i Latvia gjennom EØS-finansieringsordningene. I perioden for 2014-2021, er Latvia bevilget 102,1 millioner euro. Ifølge regjeringen sin hjemmeside, går pengene til forskning, innovasjon og næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter, reformer innfor kriminalomsorgen, bekjempelse av økonomisk kriminalitet, klima- og miljøtiltak og sivilt samfunn.

Latvia byttet ut sin nasjonale myntenhet Lats med euro 1. januar 2014. I 2015 var inflasjonen 0,2 prosent, mens den i 2017 var oppe på 2,9 prosent som følge av høyere energi- og matvarepriser. Høyere pris på energi og matvarer vil antagelig ha kortvarig virkning, men som følge av lønnsvekst og høyere forbruksskatt anslår EU-kommisjonen at inflasjonen vil holde seg rundt 3 prosent i 2018 og 2019.

Næringsstruktur

Latvia baserer store deler av produksjonen sin på tre og trevarer, maskiner, tekstiler og matvarer. Servicenæringene sysselsetter flest (68,1 prosent av arbeidsstyrken), og står for 75,2 prosent av BNP. Ca. en fjerdedel av arbeidsstyrken er i industrien, og næringen står for 21,6 prosent av BNP. Jordbruket sysselsetter 7,7 prosent, men står for kun 3,2 prosent av BNP.

Arbeidsmarked

Latvia hadde lav arbeidsledighet under den økonomiske fremgangsperioden på 2000-tallet, men opplevde at ledigheten steg til over 20 prosent som følge av finanskrisen. Arbeidsledigheten har gått ned etter at den økonomiske veksten har tatt seg opp igjen, og var på 7,9 prosent i første kvartal av 2018. Til sammenligning var ledigheten 9,9 prosent i desember 2014. EU- kommisjonen anslår at arbeidsledigheten vil fortsette å synke videre ned til 7,3 i 2019. Spesielt ungdomsledigheten har blitt sterk redusert de siste årene fra 36,2 prosent i 2010 til 16,3 prosent i 2015, men i 2017 er tallet fortsatt høyt (16,2 prosent), og for å fortsette denne utviklingen anbefaler kommisjonen å utvikle bedre systemer for opplæring og utdanning og øke antallet lærlingplasser.

Den totale tilgangen på arbeidskraft i Latvia har i flere år blitt mindre. Mellom 2002 og 2012 sank den totale befolkningen med 13 prosent. I perioden 2008 til 2016 har befolkningen i yrkesaktiv alder sunket med om lag to prosent i året. Årsaken til befolkningsnedgangen er i hovedsak emigrasjon. Dette byr på store utfordringer som følge av mindre tilgang til arbeidskraft. EU-kommisjonen ser imidlertid for seg at det raskt økende lønnsnivået kan bremse utvandringen, og slik ha en positiv effekt.

Frem til 2008 var gjennomsnittlige lønninger i Latvia sterkt økende, med en realvekst på mellom 10 og 20 prosent i året fra 2004 til 2008. Gjennomsnittlig lønn falt derimot betydelig i 2009 og 2010. I de siste årene har det blitt registret økning på 9,3 prosent i 2014 og 8,7 prosent i første kvartal av 2017, noe som er veldig høyt i Europeisk sammenheng. Gjennomsnittlig brutto månedslønn i 2017 var 926 euro ifølge Latvias statistikkbyrå. Minstelønnen i Latvia økte betraktelig fra 2006 til 2009, fra 129 euro per måned i 2006 til 254 euro i 2009. I 2010 ble imidlertid partene i arbeidslivet enige om å stoppe økningen i minstelønnen, og isteden innføre et system der minstelønnen skulle knyttes til den makroøkonomiske situasjonen og statens budsjett. I 2014 og 2015 økte likevel minstelønnen drastisk fra 285 euro i 2013 til 360 i 2015. I 2018 er minstelønnen 430 euro i måneden. Lønnskostnadene i Latvia er blant Europas laveste, på 8,1 euro i timen i 2017.

Arbeidslivets parter

Omtrent 13 prosent av latviske arbeidstakere er fagorganiserte. Organiseringsgraden har vært synkende siden 1990-tallet, fra 46 prosent i 1992.

Latvia har én stor, landsdekkende arbeidstakerorganisasjon, Free Trade Union Confederation of Latvia (LBAS), som nesten alle fagforeningene tilhører. Dette er den eneste arbeidstakerorganisasjonen som deltar i trepartsforhandlinger. LBAS ble opprettet i 1990 og erstattet den tidligere sovjetiske fagforeningsstrukturen i landet. Dette er forskjellig fra de andre baltiske landene, der arbeidstakersiden er splittet opp i konkurrerende fagforeninger. LBAS omfatter 21 fagforeninger av varierende størrelse og teller til sammen 95 000 medlemmer i 2015. De største fagforeningene dekker utdanning- og helsearbeidere eller privatiserte statlige selskaper. I små og mellomstore bedrifter i Latvia er de ansatte som hovedregel ikke organiserte, og dekkes heller ikke av tariffavtaler.

Arbeidsgiversiden i Latvia er ennå i oppbygningsfasen og er derfor relativt svak. Den sterkeste arbeidsgiverorganisasjonen, Latvian Employers' Confederation (LDDK), fungerer som hovedpartner for partssamarbeid med fagforeningene. LDDK melder at medlemskapet deres øker år for år, og LDDK medlemmer sysselsetter 44 prosent av Latvias arbeidstakere i 2017. Det finnes i tillegg en del sterke bransjeorganisasjoner som framforhandler avtaler med fagforeningene. Bedriftsinteresser fremmes også av staten, blant annet gjennom departementet for små og mellomstore bedrifter.

Kollektive avtaler inneholder som regel et bredt spekter av saker, særlig fordi tariff og arbeidstid er godt regulert i nasjonal lovgivning. Omtrent 13 prosent av latviske arbeidstakere dekket av tariffavtaler. Dekningen varierer mellom ulike yrker, og er langt høyere i offentlig enn i privat sektor. Hovedvekten av avtalene inngås på virksomhetsnivå. Det er forsøkt å innføre kollektive forhandlinger på regionalt- og bransjenivå, men uten særlig suksess. 16. august 2017 ble det imidlertid gjort lovendringer i arbeidsretten med det formål å oppmuntre til kollektive forhandlinger. Blant annet kan nå bedrifter, og grupper av bedrifter, forhandle frem kollektive avtaler (tidligere kunne bare arbeidsgiverorganisasjoner og deres foreninger gjøre dette). Lovendringene skulle også styrke rollen til tariffavtalene, blant annet gjennom den nye bestemmelsen om at dersom verken arbeidskontrakt eller tariffavtale presiserer annet, så inngår det ikke noen pause i arbeidstiden.

Det viktigste trepartsorganet i Latvia er Nasjonalt råd for trepartssamarbeid (NTSP). Rådet diskuterer lovforslag og temaer som sosial sikkerhet, statsbudsjett, økonomisk og regional utvikling, helse og arbeid. Rådet diskuterer også den nasjonale minstelønnen.

Latvia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Latvia (Utenriksdepartementet)

lithuania l  LitauenLukk

lithuania l Litauen

Oppdatert juni 2018

Folketall (2017)1

2,85 millioner

BNP per innbygger (2017)2

14 800 euro             

Realvekst BNP (2017)3 3,8 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2018, sesongjustert)4 6,4 prosent
Organisasjonsgrad (2015)5 7,9 prosent
Tariffavtaledekning5 15-20 prosent

Litauen er med sine 2,85 millioner innbyggere det mest folkerike av de baltiske landene. Litauen oppnådde både EU- og NATO-medlemskap i 2004. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 91 prosent ja, og med unntak av Slovakia var Litauen dermed landet der ja-siden fikk høyest oppslutning.

lithuania map

Litauen er det nest største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge, etter Polen. I fjerde kvartal av 2017 var det 25 153 sysselsatte litauere i Norge.

Økonomi

Litauens brutto nasjonalprodukt per innbygger tilsvarte 78 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017. Tallet var 75 prosent i 2014. Landet er dermed omtrent like velstående som Slovakia, og litt rikere enn nabolandet Polen.

Etter å ha blitt selvstendig i 1991 gjennomførte Litauen en rekke reformer for å legge om til markedsøkonomi. Særlig viktig i denne perioden var en overgang fra økonomisk avhengighet av Russland til økt handel med Europa. Denne omstillingen har i stor grad vært vellykket, selv om Russland fortsatt er en svært viktig handelspartner.

Litauen opplevde rask økonomisk vekst på 1990-tallet, selv om økonomien ble satt noe tilbake av den økonomiske krisen i Russland i 1998. På 2000-tallet opplevde Litauen en betydelig økonomisk vekst, og landets BNP økte med omtrent 7,5 prosent årlig fra 2000 til 2008.

Finanskrisen i 2008 rammet de baltiske landene hardt. Nabolandet Latvia ble aller hardest rammet, men også i Litauen sank BNP med nesten 15 prosent i 2009. Litauens regjering gjennomførte hurtig vidtrekkende økonomiske reformer, blant annet med sikte på å tiltrekke seg utenlandske investeringer og fremme eksporten. Litauen kom seg raskt ut av resesjonen, med en økonomisk vekst på 1,6 prosent i 2010 og 6,1 prosent i 2011. Denne veksten har ført til at Litauens BNP nå er høyere enn før krisen. I 2015 var veksten noe lavere igjen, på 1,6 prosent. Den noe lavere veksten skyldes at krisen i Russland minket eksporten. I 2017 opplever landet igjen et økonomisk oppsving med en vekst i BNP på 3,8 prosent som følge av betydelig økt eksport og private investeringer. EU-kommisjonen anslår at veksten vil modereres noe i 2018 og 2019 og ligge på respektive 2,9 prosent og 2,6 prosent.

Litauen regnes som et bedriftsvennlig land og tiltrakk seg relativt store utenlandske investeringer da landet ble EU-medlem. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Litauen tilsvarte 35,5 prosent av BNP i 2017. I 2015 tilsvarte nye utenlandske direkteinvesteringer 1,5 prosent av BNP, noe som var en svak oppgang fra året før men relativt lavt sett i forhold til før-krise nivået. Korrupsjon er et problem, men rangeringen som nr. 38 i verden på Transparency Internationals korrupsjonsindeks (2017) er ikke spesielt svak i østeuropeisk sammenheng.

Norsk næringsliv er synlig til stede i Litauen, og mer enn 250 norske investorer driver forretningsvirksomhet i landet. Blant disse er Gjensidige, Visma og Kitron.

Litauens viktigste handelspartnere er Tyskland, Russland, Latvia, og Polen. Landets viktigste eksportvarer er blant annet tekstiler, kjemiske produkter, brennstoff og maskiner. De viktigste importvarene er olje- og gassprodukter, maskiner, kjemikaler og transportmidler.

Handelen mellom Norge og Litauen har økt kraftig de siste årene og er fremdeles i vekst. I 2017 eksporterte Norge varer til Litauen til en verdi av 6,2 milliarder, en økning på 2,4 milliarder fra 2015, og importerte varer til en verdi av 7,4 milliarder, en økning på 1,2 milliarder fra 2015. De to landene har omfattende samhandel innenfor skipsindustrien. I tillegg eksporterer Litauen tre og trevarer, klær, metall og maskiner til Norge, mens gass, fisk og maskiner går den andre veien.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. I perioden for 2014-2021, er Litauen bevilget 117,6 millioner euro. Blant innsatsområdene er justissektoren med vekt på kriminalomsorg og bekjempelse av organisert kriminalitet, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, utdanning, forskning, næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter, klimatiltak og forebygging av miljøkatastrofer.

Litauen ble en del av Eurosonen fra 1.januar 2015. I 2015 opplevde Litauen en deflasjon på 0,7 prosent på grunn av fallende energi- og matvarepriser. I 2017 var inflasjonen imidlertid på 3,7 prosent som følge av at økt minstelønn og knapphet på arbeidskraft førte til dyrere tjenester, og dermed inflasjon. Det er forventet at inflasjonen vil falle til 2,9 i 2018 og 2,6 i 2019.

Næringsstruktur

Litauen har en velutviklet industri som blant annet produserer kjemikalier, maskiner og bygningsmaterialer, i tillegg til mer tradisjonelle næringer som treforedling og tekstil- og matvareproduksjon. Landet har også opplevd sterk vekst innenfor informasjonsteknologi og elektronikk. Jordbruket stod for 3,3 prosent av BNP i 2017, industrien for 28,5 prosent, og tjenesteytende næringer stod for 68,3 prosent. De ulike næringene stod for respektive 9,1 prosent, 25,2 prosent og 65,8 prosent av sysselsettingen i 2015.

Arbeidsmarked

Før finanskrisen hadde Litauen en arbeidsledighet betydelig under gjennomsnittet i EU. Som følge av krisen, økte den dramatisk til 17,8 prosent i 2010. I første kvartal av 2018, er ledigheten imidlertid under gjennomsnittet igjen, med 6,4 prosent. Sysselsettingsgraden viser også tegn til at Litauen har kommet seg etter krisen. I 2017 er 76 prosent i arbeid, sammenlignet med gjennomsnittet i EU som ligger på 72,2 prosent. EU-kommisjonen anslår at arbeidsledigheten i Litauen vil fortsette å synke de nærmeste årene.

Ungdomsledigheten i Litauen har vært blant Europas høyeste etter krisen, og en stor utfordring for landet. Til tross for dette har man sett en drastisk nedgang i andelen unge arbeidsledige de siste årene. Andelen har sunket fra 35,7 prosent i 2010 til 13,2 i 2017 (langt under gjennomsnittet i EU på 16,8 prosent). Litauen er et av de landene der det har vært gjennomført pilotprosjekter som en del av ungdomsgarantien.

EU-kommisjonen peker på det store fallet i antallet personer i yrkesaktiv alder som et av Litauens største problem. Litauen har hatt svært høy arbeidsmigrasjon siden uavhengigheten i 1990, og utvandringen har fortsatt etter krisen. Litauen er et av de tre landene i EU med mest utvandring. Befolkningen minsker også som følge av naturlig negativ tilvekst. I 2012 var det 158 100 litauere som arbeidet i et annet EU land. Dette utgjorde 12,2 prosent av total sysselsetting i landet. Bare i 2015 emigrerte 29 000 statsborgere i yrkesaktiv alder, dette tilsvarer 1,67 prosent av befolkningen. Litauen er det nest største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge, etter Polen. EU-kommisjonen anslår at befolkningen kan komme til å synke med 30 prosent, til om lag 2 millioner, innen 2047. I møte med arbeidsmarkedets utfordringer, anbefaler kommisjonen å bedre kvaliteten på utdannelsen og opplæringen som tilbys, i tillegg til å gjøre den mer relevant for arbeidsmarkedet.

Litauen hadde en ekstrem økning i lønnsnivået i perioden før finanskrisen - hele 10-20 prosent per år fra 2004 til 2008. Økningen var særlig stor innenfor bygg og anlegg, helse, industri og handel. Som følge av finanskrisen ble det først en stagnasjon, og i 2009 en reduksjon i lønningene. De er nå på vei opp igjen med en lønnsvekst på 4,5 prosent i 2014, og 8,5 prosent i 2017. EU-kommisjonen peker på de demografiske trendene og emigrasjon som årsaker til den store veksten de siste årene. I 2017 var gjennomsnittlig brutto månedslønn 840 euro. Minstelønnen i Litauen ble satt opp til 400 euro i 2018. Siden slutten av 90-tallet har minstelønnen tilsvart rundt 40 prosent av gjennomsnittslønnen, og økt i takt med vanlige lønninger frem til finanskrisen. Fra 2008 til 2012 ble den derimot frosset, men den har økt årlig siden 2012. I 2017 tilsvarte minstelønnen (som da var på 380 euro) 45,24 prosent av gjennomsnittlig lønn, noe som er en høy andel sammenlignet med de fleste andre land i Øst-Europa.

Arbeidslivets parter

Organisasjonsgraden i Litauen er lav – i underkant av åtte prosent – og kun ca. 92 000 arbeidstakere er fagorganiserte. Fagbevegelsen i Litauen har tidligere vært oppsplittet og lite effektiv. Først i 2002 fikk arbeidstakersiden en viss tyngde, da Litauens to største fagforeninger fusjonerte. Resultatet ble Lithuanian Trade Union Confederation (LPSK), en organisasjon med 50 000 medlemmer (2016). To andre fagforeninger av betydning er Lithuanian Labour Federation (LDF) og Solidarumas (LPS). Alle disse tre fagforeningene organiserer medlemmer både fra privat og offentlig sektor, og det er først og fremst politisk ståsted som skiller dem.

Litauen har to store arbeidsgiverorganisasjoner: Lithuanian Confederation of Industrialists (LPK) og Lithuanian Business Employers' Confederation (LDK). LPK representerer særlig store virksomheter, mens LDK i hovedsak organiserer Litauens små og mellomstore bedrifter. Til sammen er omtrent 20 prosent av alle bedrifter medlem av en arbeidsgiverorganisasjon.

Kollektive forhandlinger foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå. I 2017 ble imidlertid lønnsbetingelser for første gang definert i en landsdekkende tariffavtale. Både utdannings- og helsesektoren er nå dekket av egne kollektive avtaler med lønnssatser. Eurofounds undersøkelse i 2013 tilsier at 20 prosent av ansatte i Litauen er dekket av tariffavtaler. Andre eksperter anslår imidlertid at det kan være noe lavere, mellom 15 og 20 prosent. Allmenngjøring er mulig fra 2003, men har aldri blitt brukt i praksis.

På nasjonalt nivå foregår samarbeidet hovedsakelig gjennom trepartssamarbeid. Trepartsorganet LRTT drøfter arbeidstid, arbeidslovgivning, sosiale reformer og pensjoner. I tillegg foreslår de minstelønnssatser for myndighetene. Fagforeningene har bare marginal innflytelse på disse spørsmålene gjennom trepartsorganet, både fordi arbeidsgiverne står sterkt og fordi det litauiske trepartsorganet kun har en rådgivende funksjon. Fagbevegelsen har derfor etterlyst mer utstrakt bruk av samarbeid med arbeidsgiversiden (topartssamarbeid).

I 2017 ble en ny arbeidslivslov gjeldende. Det er ennå for tidlig å vurdere effekten av den, men det er klart at den vil ha innvirkning på mange områder. Loven setter blant annet regler for representasjon i det nasjonale trepartssamarbeidsorganet. To nye arbeidstakerorganisasjoner og to nye arbeidsgiverorganisasjoner er blitt invitert til å delta i LRTT. Det er også blitt satt krav om at bedrifter med gjennomsnittlig 20 ansatte eller fler må etablere råd for tillitsvalgte arbeidstakere (med mindre mer enn en tredjedel av de ansatte er med i en fungerende fagforening). 2017 markerte også en endring når det gjelder rollen til partene i arbeidslivet. Den nye regjeringen, i tillegg til flere medlemmer av parlamentet, erklærte deres støtte til at partene skal inkluderes mer i politikkutformingsprosessen.

Lithuania: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Litauen (Utenriksdepartementet)

poland l  PolenLukk

poland l Polen

 Oppdatert juni 2018

Folketall (2017)1

37,97 millioner

BNP per innbygger (2017)2


12 100 euro             

Realvekst BNP (2017)3 4,6 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2018, sesongjustert)4 4 prosent
Organisasjonsgrad (2015)5 11 prosent
Tariffavtaledekning (2012)5

ca. 15 prosent

Polen er med sine nær 38 millioner innbyggere det største av de nye EU-landene og det sjette største av samtlige 28 EU-land. Ved folkeavstemningen om EU i juni 2003 stemte 77 prosent ja til medlemskap.

poland map

Polen er det største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge.

Økonomi

Polen var det første landet i Sentral- og Øst-Europa som gikk over fra plan- til markedsøkonomi - en prosess som startet i slutten av 1989. Dette førte blant annet til en storstilt privatisering av industrien og av små og mellomstore bedrifter.

Polens økonomiske overgang har vært en suksesshistorie, og økonomien regnes i dag som stabil og markedsorientert. Medlemskapet i EU, med økt markedsadgang og tilgang til EUs strukturfond, har vært en vesentlig bidragsyter til den økonomiske veksten etter 2004. Den økonomiske veksten har likevel vært relativt beskjeden sammenliknet med flere av de andre nye medlemslandene. Polen er fortsatt blant de mindre velstående medlemslandene i EU. I 2017 tilsvarte BNP per innbygger 70 prosent av gjennomsnittet i EU.

Polen er derimot blant de EU-landene som kom seg best gjennom finanskrisen i 2008-09. Økonomien opplevde vekst på 2,8 prosent i 2009 da EU hadde en samlet negativ vekst på 4,3 prosent. Landet har vært i vekst siden finanskrisen selv om den har blitt noe bremset av dårligere tider i resten av EU.

Veksten i BNP var på 4,6 prosent i 2017. Polen er med det blant landene i EU med størst økonomisk vekst. Den økonomiske utviklingen har de siste 3-4 årene i stor grad vært drevet av innalandsk etterspørsel. EU-kommisjonen forventer videre vekst med 4,2 prosent i 2018 og 3,6 prosent i 2019.

Veksten har imidlertid blitt overskygget av høy statsgjeld og budsjettunderskudd, og i 2013 var statsgjelden på omtrent 56 prosent av BNP. Regjeringen har vært nødt til å innføre innstramninger på offentlige utgifter for at statsgjelden ikke skal øke ytterligere, og gjelden ligger på 54,1 prosent per 2016. Den antas at den vil stabiliseres rundt 53 prosent frem til 2019.

Polen har blitt et attraktivt investeringssted for utenlandske firmaer fra hele verden. Dette skyldes i stor grad Polens gunstige geografiske plassering, en indre samfunnsøkonomisk stabilitet og EU-medlemskapet. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Polen tilsvarte 37 prosent av BNP i tredje kvartal av 2018.

Statens Pensjonsfond - Utland hadde i 2017 investeringer på 23,2 milliarder kroner i Polen, en nedgang fra 28,6 milliarder kroner i 2016. I 2011 var verdien 9 milliarder kroner. Polen er Norges viktigste handelspartner i Øst-Europa. Polsk eksport til Norge utgjorde i 2017 23,04 milliarder kroner (2015: 18,6 milliarder). Polsk import av norske varer utgjorde i 2017 19,02 milliarder (2015: 16,2 milliarder). Fisk og skipsbygging er sentrale stikkord i forholdet mellom Polen og Norge, og det polske markedet er det største for norsk fisk i verden.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid. I perioden 2014-2021 mottar Polen 809,3 millioner euro, og er med det den største mottakeren av EØS-midler. Avtalen om EØS-midlene ble først inngått i desember 2017, ettersom forhandlingene tok lenger tid enn forventet. Forhandlingene ble trukket ut på grunn av en uenighet om hvem som skulle kontrollere midlene som var tiltenkt sivilsamfunnet. Den polske regjeringen ønsket selv å kontrollere disse pengene. Partene ble imidlertid til slutt enige om at støtten skulle bli fordelt av en uavhengig instans. EØS-midlene i Polen støtter blant annet grønn innovasjon og næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter, miljøtiltak, forskningssamarbeid mellom Norge og Polen, satsning på justissektoren, økt dialog og samarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere, i tillegg til kulturarv og kulturutveksling.

Landets valuta er zloty (PLN). I august 2018 var 100 PLN = 221,80 NOK. Valutabyttet fra zloty til euro var i utgangspunktet planlagt i 2008, men har vist seg å være en stor utfordring. Både medlemskap i ERM-II og innføringen av euro er nå utsatt på ubestemt tid som følge av eurokrisen. Polen tilfredsstiller heller ikke enda de nødvendige kravene for valutabyttet 

Inflasjonen (KPI) har vært negativ de to siste årene, men har steget til 2,1 prosent i 2017. Det er oppsvinget i energi- og matvarepriser som har drevet inflasjonen opp. Det er forventet at denne trenden vil fortsette, og at inflasjonen vil ligge på 2,5 prosent i 2018 og rett under 3 prosent i 2019.

Næringsstruktur

I etterkrigstiden var industri og bergverk de viktigste næringene i Polen. Dette har endret seg noe med overgangen til markedsøkonomi. Innovasjon Norge peker på fire områder med stort vekstpotensial: Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, miljøteknologi, bygg- og anleggssektoren og turisme.

Jordbruk har fortsatt stor betydning, og sysselsetter om lag 12 prosent av befolkningen. Dette er mer enn det dobbelte av gjennomsnittet i EU. Landbruket utgjør likevel kun 2,4 prosent av BNP. Rundt 30 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i industrien og omtrent 57 prosent i tjenestesektoren. Industrien og tjenestesektoren står for respektive 40,2 og 57,4 prosent av BNP.

Arbeidsmarked

Polen hadde problemer med tilpasninger på arbeidsmarkedet etter overgangen til markedsøkonomi, og slet lenge med høy arbeidsledighet. I 2006 var arbeidsledigheten på 14 prosent, noe som var høyt i europeisk sammenheng. Arbeidsmarkedet i Polen har derimot taklet finanskrisen relativt godt og per andre kvartal av 2018 var ledigheten helt nede på 3,8 prosent (I 2016 første kvartal: 6,5 %). Ungdomsledigheten har også sunket betraktelig fra 20,8 prosent i 2015 til 14,7 prosent i tredje kvartal av 2017. Dette er under gjennomsnittet i EU der ungdomsledigheten lå på 16,6 prosent samme året. Til tross for bedring på arbeidsmarkedet, står landet fortsatt overfor flere utfordringer. Polen har blant annet mangel på tilstrekkelig faglært arbeidskraft og enkelte grupper er betydelige mindre økonomisk aktive sammenlignet med tilsvarende grupper i de fleste andre EU-land. Dette gjelder blant annet kvinner, eldre, funksjonshemmede og lavt utdannede. EU-kommisjonen peker også på manglende fleksibilitet i arbeidsmarkedet som problematisk.

Arbeidsmigrasjon er utbredt. I 2013 var det registret i overkant av én million polske arbeidere i andre EU-land, og det utgjorde 12,7 prosent av den totale sysselsettingen. I 2015 reiste 123 000 polske statsborgere fra hjemlandet sitt. Polen er det landet med nest høyest arbeidsutvandring i EU i totale tall, etter Romania. I forhold til landets størrelse er det ikke blant landene med høyest arbeidsutvandring, men de ligger likevel godt over gjennomsnittet i EU. Til tross for at mange reiser ut av Polen for å arbeide, opplever landet også en sterk immigrasjon. Siden 2009 har antallet innreisende doblet seg. Antallet ukrainere som reiser til Polen for å arbeide, har særlig økt. EU-kommisjonen peker på immigrasjonen som viktig for å løse opp det stramme arbeidsmarkedet.

Polske arbeidere utgjør den klart største gruppen arbeidsinnvandrere i Norge.

Det gjennomsnittlige lønnsnivået i Polen steg i perioden 2006 til 2010, da mange europeiske land opplevde det motsatte. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var om lag 4622 PLN (ca. 1078 EUR) i begynnelsen av 2018, ifølge landets statistikkbyrå. Minstelønnen har steget i takt med økningen i det generelle lønnsnivået og var i 2018 på 480,20 euro per måned, noe som er en stor økning fra tidligere år. Polen har relativt lave lønnskostnader, 9,36 euro i timen i 2017, noe som er godt under gjennomsnittet for EU.

Arbeidslivets parter

Organisasjonsgraden i Polen er forholdsvis lav, anslagsvis 11 prosent. Antallet organiserte har sunket mye siden kommunisttiden som en effekt av privatisering og restrukturering av økonomien, og bare fra 2004 har antallet organiserte falt med om lag 10 prosentpoeng. Krav om representasjon hindrer også ansatte i mindre selskaper fra å kunne danne fagforeninger på bedriftsnivå. Fagorganisering er mest utbredt innen gruvedrift og industri, i tillegg til utdannings-, forsknings- og helsesektoren. Det er betydelig færre medlemmer i privat næringsliv enn i statlig eide bedrifter eller statlige institusjoner. Store arbeidsplasser har langt oftere fagforeningsrepresentasjon enn de mindre.

Polsk fagbevegelse er først og fremst kjent gjennom NSZZ Solidarność (Solidaritet), som ble stiftet i forbindelse med streiker i Gdansk i 1980, og dens tidligere leder Lech Walesa. Den andre store arbeidstakerorganisasjonen er det statlige fagforeningsforbundet OPZZ. I 2002 kom en tredje større fagorganisasjon til, Forum for fagforeninger (FZZ). Dette er de eneste arbeidstakerorganisasjonene som tilfredsstiller kravene om representativitet for å delta i Rådet for sosial dialog på nasjonalt nivå (RDS).

Polsk fagbevegelse er kjent for å være preget av store splittelser på grunn av ulik politisk bakgrunn (kommunistisk og anti-kommunistisk) og systemet har blitt beskrevet som kompetitiv pluralisme. Fagforeningsstrukturen er også generelt desentralisert, med svake bånd mellom lokale organisasjoner. Mange fagforeninger er ikke tilknyttet de nasjonale organisasjonene. Det er rundt 1,5 millioner fagorganiserte i Polen. Presise anslag er vanskelige, da medlemstallene ikke offentliggjøres.

Før 1991 fantes det ingen arbeidsgiverforeninger, men i dag er det fire hovedorganisasjoner som deltar i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå. Pracodawcy RP er den største, og anslås å dekke omtrent 10 000 bedrifter og 5 millioner arbeidere. Confederation Lewiatan er sammenslutningen for private arbeidsgivere, og de to resterende organisasjonene er BCC og ZRP.

Det er etablert trepartssamarbeid mellom partene på nasjonalt nivå, bransjenivå og regionalt nivå. Det institusjonelle rammeverket for trepartssamarbeid ble endret i 2015. Rådet for sosial dialog (RDS) erstattet da det gamle nasjonale trepartsorganet TK. Årsaken til dette var en krise i samarbeidet mellom partene, som resulterte i at de nasjonalt representerte arbeidstakerorganisasjonene valgte å trekke seg ut av TK. Fagforeningene ønsket å erstatte det gamle trepartsorganet til fordel for et mer innflytelsesrikt organ med mindre statlig dominans. Forhalinger førte frem til etableringen av RDS. RDS fastsetter blant annet den nasjonale minstelønnen og indikatorer for lønnsvekst i det offentlige og det private.

Samarbeidet mellom partene har generelt sett ikke utviklet seg like langt som i de vesteuropeiske landene, og tilliten mellom partene er begrenset. Det har foregått en omfattende desentraliseringsprosess av kollektive forhandlinger, avtaler sluttes derfor nesten utelukkende på bedriftsnivå, og antallet avtaler er synkende. I følge OECD er rundt 14,7 prosent av arbeidstakerne omfattet av tariffavtaler. Allmenngjøring av tariffavtaler er mulig dersom avtalene er inngått av flere arbeidsgivere. Ettersom avtaler med flere arbeidsgivere er svært uvanlige, finner allmengjøring derfor ikke sted i praksis. Der det ikke finnes fagforeninger fastsettes lønns- og arbeidsvilkår som regel ensidig av arbeidsgiver i henhold til lovverket og den nasjonale minstelønnen.

Poland: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Polen (Utenriksdepartementet)

flagg portugal  PortugalLukk

flagg portugal Portugal

 Oppdatert august 2018

Folketall (2018)1 10,29 millioner
BNP per innbygger (2017, foreløpig tall)2 18 700 euro
Realvekst BNP (2017, foreløpig tall)3 2,7 prosent
Arbeidsledighet (andre kvartal 2018, sesongjustert)4 7 prosent
Organisasjonsgrad (2012)5 ca. 19 prosent
Tariffavtaledekning (2015)5 ca. 72 prosent

Portugal ligger på vestsiden av den Iberiske halvøy og deler kun landegrense med Spania. I vest og sør grenser landet til Atlanterhavet. Portugal har vært EU medlem fra 1986, Schengenmedlem fra 1995 og medlem av eurosonen fra dens opprettelse i 1999.

kart portugal

Økonomi

Under Salazars diktatur var Portugals økonomi er preget av statens omfattende eierskap i næringslivet og et omfattende og tungrodd byråkrati. På 1970-tallet ble imidlertid økonomien lagt om og landet utviklet et mer moderne næringsliv med privatiserte selskaper. Etter at Portugal ble medlem av EU har landet omtrent hatt sammenhengende økonomisk vekst. Økonomien har blitt mer sammensatt og mer serviceorientert. Siden midten av 1990-tallet har myndighetene intensivert prosessen med å privatisere statseide selskaper for å gjøre økonomien enda mer konkurransedyktig. Veksten i Portugal var over gjennomsnittet i EU på 1990-tallet, men på 2000-tallet dabbet veksten noe av.

Portugal er et av eurolandene som ble hardest rammet av finanskrisen. Etter mange år med positiv økonomisk vekst, opplevde Portugal i 2009 negativ vekst på 3 prosent. På tross av vekst i 2010, var det negative tall i 2011, 2012 og 2013. Portugals budsjettunderskudd økte også kraftig etter krisen. I 2009 var underskuddet 9,8 prosent, og året etter var det 11,2 prosent.

Våren 2011 ba Portugal EU om et kriselån på 78 milliarder euro, noe som holdt økonomien flytende. Betingelsene for lånet fra «troikaen», EU, ESB og IMF, innebar omfattende strukturelle reformer og sparetiltak. Portugal har innfridd mange av kravene til «troikaen». I 2013 begynte en mild bedring av landets situasjon grunnet høyere innenlandsk etterspørsel. Landets BNP vokste med 0,9 prosent i 2014 og 1,5 i 2016. Den portugisiske økonomien opplever fortsatt et oppsving som følge av økt investering, eksport og privat forbruk. EU-kommisjonens anslår en vekst på 2,7 prosent i 2017, og en noe mindre framtidig vekst på 2,2 prosent i 2018 og 2,1 prosent i 2019.

Portugal har også begynt å redusere budsjettunderskuddet sitt. EU og IMF satte krav om 4 prosent av BNP. I 2015 var underskuddet nede på 4,4 prosent av BNP, og i 2018 er det antatt å holde seg på 1,4 prosent. Det lavere underskuddet de siste årene skyldes i hovedsak den økonomiske oppgangen, lavere rentesatser og effektiv kontroll på offentlige utgifter. EU-kommisjonen forventer et budsjettunderskudd på 1,2 i 2019. Gjeld-til-BNP ratioen anslås også å skulle synke, til 124 prosent i 2018 og 121,1 prosent i 2019.

Netto beholdning av utenlandske direkteinvesteringer som andel av BNP øker. I september 2017 var andelen på 34,7 prosent sammenlignet med 18,6 prosent mot slutten av 2011.

Årene like etter finanskrisen investerte Statens pensjonsfond – utland noe mindre i Portugal enn årene før krisen. I 2017 har investeringene imidlertid passert førkrisenivå, med 9,6 milliarder kroner. Dette understreker at Portugal igjen er i vekst og i gang med å gjenvinne tiltro fra investorer etter krisen.

Norsk næringsliv er involvert i Portugal gjennom samarbeid innen havsektoren, og da særlig marin bioteknologi og fornybar energi til havs.

Portugals viktigste handelspartnere er Spania, Frankrike og Tyskland. Landet er verdens fremste produsent av kork, sardiner og portvin, men eksportverdien overskygges av utstyr til kjøretøy, tekstiler og sko, maskiner og raffinert olje.

I 2017 importerte Norge varer fra Portugal for 2,48 milliarder kroner. Eksporten av norske varer utgjorde omtrent 4,98 milliarder i samme periode. Importen til Norge omfattet hovedsakelig maskinvarer, tekstilvarer og landbruksprodukter. Eksporten fra Norge består hovedsakelig av sjømat, fossilt brensel og metaller. Portugal er Norges 10. viktigste eksportmarked for fisk, og det største for klippfisk.

Portugal har mottatt pengestøtte fra Norge siden opprettelsen av EØS-ordningen i 1994. I perioden 2014-2021 er landet bevilget totalt 102,7 millioner euro. Pengene skal bidra til å fremme blå og grønn vekst, i tillegg til at de skal gå til prosjekter som omhandler likestilling, kultursamarbeid og sivilsamfunn.

Portugal innførte euro i 1999. Inflasjonsraten var i 2016 på 0,6 prosent, men har økt til 1,6 prosent i 2017 hovedsakelig som følge av energi- og bokostnader. EU-kommisjonen antar at inflasjonen vil stabiliseres rundt 1,5 prosent i nærmeste fremtid.

Næringsstruktur

Tjenesteytende næringer er dominerende i Portugal, og står for 75,7 prosent av BNP i 2017. Industrien står for 22,1 prosent samme året, mens jordbruket kun står for 2,2 prosent. Næringene sysselsatte respektive 67,5 prosent, 23,9 prosent og 8,6 prosent av arbeidsstyrken per 2014. Turistnæringen har hatt sterk vekst de siste årene.

Arbeidsmarked

Portugal har lenge slitt med høy arbeidsledighet, og den økte som følge av finanskrisen. Toppen på 16,4 prosent ble nådd i 2013. Staten har innført omfattende reformer for å senke ledigheten. Siden første kvartal av 2016, da den var på 12,2 prosent, har den sunket betydelig til 7 prosent i andre kvartal av 2018. Portugal har altså nådd et ledighetsnivå som er under eurosonens gjennomsnitt på 8,5 prosent (februar 2018). EU-kommisjonen ser likevel langtidsledighet som en utfordring for landet.

I tillegg til den generelle arbeidsledigheten, har Portugal spesielt slitt med høy ungdomsledighet som lenge har ligget over 30 prosent (32 prosent i 2015). Skritt har blitt tatt for å bedre dette, særlig gjennom EUs Ungdomsgaranti. Ledigheten har sunket noe, men er fortsatt høy med 22,8 prosent i fjerde kvartal av 2017.

Finanskrisen har ført til høy arbeidsutvandring, spesielt til Brasil. Flere portugisere har også reist innad i EU for å få arbeid. I 2013 var det 571 000 portugisiske statsborgere som arbeidet i et annet EU-land, noe som utgjorde 12,7 prosent av total sysselsetting i Portugal. 805 000 portugisere, i arbeidsdyktig alder, levde i 2016 i et annet land enn hjemlandet sitt. Portugisere er dermed sammen med italienere, polakker og rumenere, en av de største gruppene av statsborgere som bor i et annet EU-land enn sitt eget.

Gjennomsnittlig årslønn i Portugal var i 2017 på 17 041 euro, og minstelønnen er i 2018 på 676,67 euro. Portugal skiller seg ut fra andre land i Vest-Europa med betydelig lavere satser.

Arbeidslivets parter

Fagforeningen i Portugal har siden demokratiseringen vært karakterisert av konflikter og dype politiske forskjeller. CGTP-IN er den største av hovedorganisasjonene og representerer de fleste fagforeninger, særlig innenfor produksjon og offentlig sektor. Den ble opprettet etter revolusjonen i 1974, og har tradisjonelt hatt sterke forbindelser til kommunistpartiet. CGTP-IN er derfor preget av en sterk anti-kapitalistisk ideologi og har et konfliktfylt forhold til både arbeidsgivere og regjeringer. Den andre store organisasjonen er UGT som ble opprettet i 1978 som et alternativ til CGTP-INs politiske vridning. UGT er mer konsensus-orientert og pro-kapitalistisk. Den er noe mindre og har flest medlemmer fra servicesektoren, både privat og offentlig, og er særlig sterk innenfor bank og forsikringssektoren. Begge disse organisasjonene er representert i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå. Forholdet dem imellom har imidlertid blitt bedre med årene.

Arbeidsgiversiden består av fire nasjonalt representative organisasjoner. De to største er CIP og CCP, i tillegg finnes CAP, organisasjonen for bønder, og CTP, organisasjonen for turistnæringen.

Kollektive forhandlinger i Portugal har tradisjonelt forgått på sektornivå, og har gjennom allmenngjøring dekket nesten alle arbeidstakere. Finanskrisa kombinert med et forsøk fra regjeringen på regulering av allmenngjøringen, førte til en kollaps av kollektive forhandlinger på alle nivå. Antallet avtaler på bransjenivå sank kraftig fra 141 avtaler som omfattet 1,3 millioner arbeidstakere i 2010 til bare 36 avtaler som omfattet 300 000 arbeidstakere i 2012. De nye restriktive reglene for allmenngjøring hadde fra regjeringens side den hensikt å desentralisere forhandlingsprosessen. Dette var lite effektivt. Kollektive forhandlinger foregår derfor fremdeles primært på bransjenivå i Portugal. Effekten har derfor heller vært en markant nedgang i dekningsgraden av tariffavtaler. I 2007 var dekningsgraden på 86 prosent, og per 2015 er den på 72,3 prosent. I 2017 ble det satt nye kriterier for allmenngjøring. De nye reglene hadde blant annet som formål å øke graden av kollektive forhandlinger igjen.

Trepartssamarbeidet i Portugal har tradisjonelt vært godt utbygd. Det nasjonale trepartsorganet, the Standing Committee for Social Consertation (CPCS), ble opprettet i 1984. CPCS spilte en sentral rolle når det blant annet gjaldt inntektspolitikk. Etter finanskrisen var trepartssamarbeidet mindre omfattende. Imidlertid kan det se ut til at partssamarbeidet har kommet seg noe de siste årene. I 2017 ble det blant annet signert nye avtaler som omhandlet minstelønn og arbeidsmarkedsreformer.

Portugal: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Portugal (Utenriksdepartementet)

romania l  RomaniaLukk

 romania l Romania

Oppdatert august 2018

Folketall (2018, foreløpig tall)1

19,5 millioner

BNP per innbygger (2017)2

9 600 euro             

Realvekst BNP (2017, foreløpig tall)3 6,9 prosent
Arbeidsledighet (andre kvartal 2018, sesongjustert)4 4,6 prosent
Organisasjonsgrad5 ca. 25 prosent
Tariffavtaledekning5

ca. 35 prosent

Romania ble EU-medlem 1. januar 2007, samtidig med Bulgaria. Landet har 19,5 millioner innbyggere og er dermed et av de mer folkerike EU-landene. Romania ligger på vestsiden av Svartehavet og grenser mot Moldova i øst, Ukraina i øst og nord, Ungarn i vest, Serbia i sørvest og Bulgaria i sør.

romania map

Romania er NATO- og EU-medlem, men ikke medlem av Schengen. Det var lenge diskusjon om Bulgaria og Romanias inntreden i EU skulle utsettes på grunn av problemer med blant annet korrupsjon, organisert kriminalitet og dårlig fungerende rettssystemer. Da landenes medlemskap likevel ble godkjent ble det stilt strenge krav. Landet må jevnlig rapportere inn til EU om hvor langt det er kommet i å bekjempe korrupsjon og i å skape en mer åpen og effektiv rettsprosess.

De gamle EU- og EØS-landene hadde mulighet til å innføre begrensninger på arbeidsinnvandring fra Bulgaria og Romania i inntil syv år, noe også Norge benyttet seg av. Fra 1. januar 2007 innførte Norge overgangsordninger for arbeidsinnvandrere fra Bulgaria og Romania, tilsvarende de som gjaldt fra 1. mai 2004 for åtte andre land fra Øst-Europa (EU8). Dette innebar blant annet krav om arbeids- og oppholdstillatelse. Overgangsordningene for EU8 ble avviklet i 2009, mens overgangsordningene for Bulgaria og Romania ble avviklet i 2012.

Økonomi

Romanias brutto nasjonalprodukt, regulert for kjøpekraft, tilsvarte i 2017 kun 63 prosent av gjennomsnittet i EU. Det gjør Romania til det tredje fattigste landet i EU, bare mer velstående enn Kroatia og nabolandet Bulgaria. Det er kun i de senere årene at den økonomiske fremgangen har bidratt til dannelsen av en større middelklasse og ført til en reduksjon av den relativt omfattende fattigdommen i landet.

Ceausescus kommunistregime falt i 1989, og det følgende tiåret var for Romanias del preget av økonomisk nedgang og ustabilitet. Gammeldags industri og mangel på strukturelle reformer hemmet i stor grad omstillingen fra en svært statsstyrt økonomi. Imidlertid snudde trenden i 2000, og den økonomiske veksten tok seg kraftig opp. Myndighetene gjennomførte omfattende reformer i næringslivet for å forberede medlemskapet i EU, og de fleste store selskapene i landet ble privatisert. På 2000-tallet opplevde derfor Romania en periode med lav arbeidsledighet og høy økonomisk vekst, drevet av sterk innenlands etterspørsel.

Fra tusenårsskiftet til 2009 var den årlige økonomiske veksten mellom 4,1 og 8,3 prosent. Finanskrisen rammet Romania hardt, og landet ble i mars 2009 det tredje landet til å motta kriselån fra IMF. BNP falt med over 7 prosent i 2009 og med 1,6 prosent i 2010. Etter å ha gjennomført strenge makroøkonomiske reformer opplevde landet svak positiv økonomisk vekst igjen fra 2011. I 2017 hadde Romania en vekst på hele 6,7 prosent (vekst i 2015: 3,8%). Veksten var i stor grad drevet av innenlandsk etterspørsel, og støttet av kutt på indirekte skatt og lønnsøkninger. EU-kommisjonen forventer at den sterke økonomiske veksten vil avta noe på grunn av lavere privat forbruk, som følge av inflasjon, og ligge på rundt 4,5 prosent i 2018 og 4,0 prosent i 2019. For fremtidig vekst, legger kommisjonen vekt på betydningen av å gjennomføre strukturelle reformer for å fremme investeringer.

Romania har tiltrukket seg store utenlandske investeringer. Før finanskrisen tilsvarte nye innvesteringer rundt 7 prosent av BNP per år. Nye investeringer sank imidlertid dramatisk på grunn av finanskrisen, og lå lenge på et nivå tilsvarende mellom 1 og 3 prosent av BNP. I 2016 har nye investeringer imidlertid steget til 4,5 prosent, og IMF anslår en videre økning. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte i 2015 42,2 prosent av BNP.

Romanias viktigste handelspartnere er Tyskland, Italia, Frankrike og Ungarn. Landet eksporterer i all hovedsak tekstiler og fottøy, metaller og metallprodukter, maskiner og utstyr, kjemiske produkter og landbruksprodukter. De viktigste importvarene er maskiner og utstyr, kjemiske produkter og metaller.

Romanias eksport til Norge hadde en verdi på omtrent 2,4 milliarder kroner i 2017 (i 2015:4 milliarder). Import av norske varer utgjorde 0,95 milliarder kroner i 2017 (i 2015: 1,1 milliard).

Norge bidrar til sosial og økonomisk utvikling i Europa gjennom EØS-finansieringsordningene. Romania er den nest største mottakeren, og er bevilget 502,5 millioner euro i perioden 2014-2021. Disse midlene skal blant annet gå til næringsutvikling, forskning, energi- og klimasamarbeid for å øke bruken av vindkraft, tiltak for å bedre romfolks levekår, justissamarbeid, helsesamarbeid for å bekjempe multiresistent tuberkulose, og støtte sivilsamfunnet.

I følge tiltredelsestraktaten skal Romania ha fått omkring 11 milliarder euro i støtte fra EU de første to årene.

Landets valuta er rumenske leu. Per august 2018 var 100 RON = 206,27 NOK. Romania ønsker å innføre euro, men dette har flere ganger blitt utsatt fordi landet ikke tilfredsstiller de nødvendige kriteriene. Målet for innføring av euro er satt til 1. januar 2019. Landet har i perioder hatt ekstremt høy inflasjon, med en topp på 154 prosent i 1997. Inflasjonen har imidlertid sunket jevnt de siste årene, og var i 2015 var inflasjonen negativ på -0,4 prosent på grunn av kutt i avgifter på mat og drikke og fallende oljepriser. I 2017 ble inflasjonen derimot positiv, og i mars 2018 var den på ca. 5 prosent.

Næringsstruktur

Romania var tidligere ett av landene som eksporterte mest klær og tekstiler til EU. Landet har dessuten stor produksjon av maskiner, biler og elektrisk utstyr, og jordbruksvarer som frukt og grønnsaker er også viktige eksportvarer. Tall fra CIA viser at landbruket i 2014 sysselsatte så mye som 28,3 prosent av arbeidstakerne, industrien sysselsatte 28,9 prosent, og tjenesteytende næringer sysselsatte 42,8 prosent. Imidlertid viser statistikk at jordbruket kun stod for 4,2 prosent av BNP i 2017, at industrien stod for 33,2 prosent og at tjenesteytende næringer stod for så mye som 64,4 prosent det samme året.

Arbeidsmarked

Sysselsettingen vokste i 2014 med én prosent. Det var den første årlige veksten siden finanskrisa. Som følge av sterk økonomisk vekst de siste årene, har sysselsettingsgraden gått opp, og arbeidsledigheten gått ned. Sysselsettingen var på 69 prosent i tredje kvartal av 2017, og ledigheten var helt nede på 4,5 prosent i juni 2018 (6,4 % ledighet i begynnelsen av 2016). Arbeidsledigheten er godt under EU-gjennomsnittet, og den har ikke vært så lav på over 20 år. Til tross for denne positive utviklingen, er det fortsatt store forskjeller mellom ulike grupper i samfunnet og deres tilgang til arbeidsmarkedet. Sysselsettingsraten er blant annet spesielt lav blant kvinner, unge, folk med funksjonshemninger og rom.

Arbeidsutvandringen i Romania er blant de høyeste i Europa. I 2013 arbeidet 1,3 millioner rumenere i andre EU-land, noe som utgjorde 14 prosent av total sysselsetting i landet. Flest rumenere er det i Italia, Spania og Tyskland. Den store arbeidsutvandringen har ført til ubalanse i arbeidsmarkedet. Tapet av leger og sykepleiere i landet har for eksempel blitt trukket frem som et spesielt stort problem. EU-kommisjonen anslår at om lag 24 000 leger og sykepleiere har forlatt landet i tidsrommet 2000 til 2017.

Lønnsnivået i Romania var blant de laveste i Europa, men har økt kraftig de siste årene, og EU-kommisjonen er noe bekymret for at denne veksten ikke er bærekraftig. Offentlige lønninger økte med om lag 70 prosent i perioden 2015 til 2017, og minstelønnen har hatt en økning på ca. 60 prosent siden 2015. Rundt 30 prosent av arbeidsstyrken i Romania mottok minstelønn i 2017, som da lå på 1450 RON (315 EUR) per måned. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 4494 RON (ca. 969 EUR) per mai 2018, ifølge landets statistikkbyrå. Til tross for denne utviklingen, er lønningene i Romania fortsatt lave sammenlignet med gjennomsnittet i EU.

Arbeidslivets parter

Etter kommunismens fall var Romania preget av privatiseringen av statseide selskaper. Dette førte til at mange sto i fare for å miste jobbene sine. Med denne bakgrunnen utviklet partssamarbeidet seg til å bli svært konfliktfylt. Systemet har imidlertid blitt mer konsensusorientert med årene.

Landet har fem store arbeidstakerorganisasjoner: CNSLR Fratia, BNS, CSDR, CNS Cartel Alfa og CSN Meridian. Organisasjonene har per 2015 og 2016 rundt 250 000 til 300 000 medlemmer hver. CNSLR Fratia og CNS Cartel Alfa organiserer hovedsakelig arbeidere innen det som tidligere var, og delvis fortsatt er, statlig virksomhet: blant annet maskinindustri, kjemisk industri, telekommunikasjon og annen offentlig tjenesteyting. Det er hovedsakelig politisk ståsted som skiller fagforeningene. Organisasjonsgraden har tidligere vært høy (90 prosent i 1990), men har vært fallende de siste årene. Loven fra 2011 som krever at de ansatte i en bedrift er minst 15 stykker for at de skal kunne danne en fagforening, fratar mange arbeidere muligheten til å organisere seg. Organisasjonsgraden anslås å være på rundt 25 prosent. 

Arbeidsgiversiden har tradisjonelt vært svak, ettersom Ceausescu etterlot seg en økonomi der bare en liten del var privat. Men etter hvert har privat sektor vokst, og private bedrifter har begynt å organisere seg for å fremme sine interesser. Arbeidsgiverorganisasjoner finnes nå i de aller fleste sektorer. Arbeidsgiversiden er svært fragmentert, med seks nasjonalt godkjente sammenslutninger i 2016. I 2008 ble det imidlertid opprettet en paraplyorganisasjon på arbeidsgiversiden – ACPR.

I de første årene etter 1989 fantes det ikke noe permanent utvalg for sosial dialog i Romania, og partene i arbeidslivet var i liten grad uavhengige. Dette gjaldt særlig arbeidsgiverne, som var representert av lederne i offentlige selskaper, som igjen var styrt av myndighetene. Først i 1997 ble det opprettet et trepartsråd for sosial dialog. Gjennom dette organet kan arbeidstakere og arbeidsgivere delta i utformingen av lovforslag som gjelder arbeidslivet. I praksis har imidlertid trepartsrådet kun en rådgivende rolle, og myndighetene er fortsatt den klart sterkeste aktøren. Trepartssamarbeid finner også sted på bransje- og regionsnivå, mens topartssamarbeid særlig er utviklet på bedriftsnivå.

I 2011 ble det gamle nasjonale trepartsrådet (CES) omgjort til et råd som inkluderer representanter fra sivilsamfunnet istedenfor myndighetene. Dette rådet skal konsulteres når det fremmes lovforslag knyttet til blant annet økonomi, skatt, arbeid og sosial- og helselovgivning. Det har blitt opprettet et nytt trepartsorgan (CNTDS) som konsulteres når det skal fastsettes minstelønn, eller for å analysere regjeringens programmer og strategier, og for å løse økonomiske- og sosiale tvister. Fagforeningene har flere ganger beskylt myndighetene for ikke regelmessig å rådføre seg med trepartsrådet, eller for ikke å forberede møtene tilstrekkelig, og slik hindre den sosiale dialogen. Trepartssamarbeid finner ikke bare sted nasjonalt, men også på bransjenivå og lokalt.

Systemet for kollektive avtaler i Romania ble vesentlig endret etter lovendringer i 2011, da forhandlinger på nasjonalt nivå ble avviklet. Minstelønnen og andre vilkår som gjaldt alle arbeidstakere ble tidligere fastsatt på nasjonalt nivå. Reglene for allmenngjøring ble også endret. En bransjeavtale vil kun allmenngjøres dersom over 50 prosent av bransjen er dekket av tariffavtalen. Sagt på en annen måte, må over halvparten av arbeidstakerne i bransjen være ansatt i en bedrift som er bundet av avtalen for at den skal kunne allmengjøres. Lovendringene har ført til at tariffavtaledekningen har sunket fra nesten 100 prosent i 2010 til 35 prosent i 2013. Etter endringene er bedriftsnivået derfor det viktigste, selv om antallet avtaler på dette nivået også er begrenset.

Romania: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Romania (Utenriksdepartementet)

slovakia l  SlovakiaLukk

slovakia l Slovakia

Oppdatert august 2018

Folketall (2018)1

5,4 millioner

BNP per innbygger (2017)2

15 600 euro             

Realvekst BNP (2017)3 3,4 prosent
Arbeidsledighet (andre kvartal 2018, sesongjustert)4 6,9 prosent
Organisasjonsgrad (2016)5 ca. 12 prosent
Tariffavtaledekning (2013)5

ca. 30 prosent

Slovakia grenser til Tsjekkia i nordvest, Polen i nord, Ukraina i øst, Ungarn i sør og Østerrike i sørvest. Landet ble en selvstendig stat da Tsjekkoslovakia ble oppløst i 1993, og har siden vært et stabilt demokrati med sterk økonomisk vekst. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 92 prosent ja. Slovakia var dermed det søkerlandet der folk var mest positive til medlemskap. Euro ble innført som Slovakias valuta 1. januar 2009.

slovakia map

Økonomi

Slovakias bruttonasjonalprodukt per innbygger tilsvarte 77 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017. Landet er dermed relativt rikt i østeuropeisk sammenheng, men noe mindre velstående enn nabolandet Tsjekkia.

Overgangen fra sentralstyrt økonomi til markedsøkonomi har vært vanskelig. Etter 40 år med kommuniststyre var landets industri ineffektiv og lite konkurransedyktig på det internasjonale markedet. Dessuten tiltrakk Slovakia seg få investeringer fra utlandet de første årene etter 1989, noe som forsinket den økonomiske utviklingen. På begynnelsen av 1990-tallet opplevde landet synkende BNP og svært høy arbeidsledighet.

Utviklingen bedret seg, selv om forandringene skjedde relativt sakte. Fra 1999, og særlig etter EU-medlemskapet i 2004, og fram til 2008 var det en stadig sterkere økonomisk vekst og økte utenlandske investeringer, spesielt i elektronikk- og bilindustrien.

Finanskrisen rammet den slovakiske økonomien relativt hardt, og førte til en nedgang i BNP på fem prosent i 2009, blant annet på grunn av mindre utenlandske investeringer. Slovakia var blant de EU-landene som kom seg raskest ut av resesjonen. Allerede i 2010 hadde landet en vekst på 5 prosent. Veksten var stabil, men noe lavere i årene som fulgte, og i 2013 var veksten nede på 1,5 prosent. I 2017 var veksten på 3,4 prosent som følge av økt privat forbruk og en sterk, positiv utvikling på arbeidsmarkedet. EU-kommisjonen anslår videre vekst på 4 prosent i 2018 og 4,2 prosent i 2019. I tillegg til faktorene som særlig drev veksten i 2017, vil både private og offentlige investeringer og utenlandsk etterspørsel, også være med på å drive økonomisk vekst i 2018 og 2019.

Utenlandske investeringer i Slovakia økte kraftig på 2000-tallet. Svært lave lønnskostnader, billig faglært arbeidskraft, lav bedriftsskatt og relativt liberal arbeidslivslovgivning har gjort landet populært å investere i. Finanskrisen førte til at investeringene gikk ned, men den felles europeiske valutaen har vist seg å skjerme økonomien i en periode preget av kapitalflukt. Nye utenlandske direkteinvesteringer tilsvarte i 2015 2,5 prosent av BNP, mens andelen i 2016 og 2017 økte til over 5 prosent. Særlig bilbransjen har vært populær å investere i. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Slovakia har imidlertid sunket fra å tilsvare 66,2 prosent av BNP i 2015 til å tilsvare 48 prosent av BNP i 2016.

Slovakias viktigste handelspartnere er Tyskland, Tsjekkia, Polen og Østerrike. Handelen med Norge er ikke veldig omfattende, men har økt de siste årene. I 2017 eksporterte Slovakia varer til Norge for 3,3 milliarder kroner, mens importen var på 312 millioner. Viktige eksportvarer er biler, maskiner, metallvarer og mineraler.

Slovakia mottar 113,1 millioner euro gjennom EØS-finansieringsmekanismene i perioden 2014-2021, hovedsakelig finansiert av Norge. Disse midlene støtter blant annet grønn innovasjon og næringsutvikling, klima- og miljøsamarbeid, bekjempelse av vold mot kvinner, tiltak for å bedre romfolks levekår og stryket grensekryssende samarbeid mellom Slovakia og Ukraina.

Euro ble innført som Slovakias valuta 1. januar 2009. Inflasjonen i landet var høy frem til 2004, men lå på et stabilt lavt nivå i årene etter det. I 2014 kollapset imidlertid inflasjonen som følge av et fall i energiprisene. Etter tre år med deflasjon, snudde denne utviklingen med en inflasjon på 1,4 prosent i 2017 som følge av økende priser på matvarer og tjenester. Kjerneinflasjonen (uprosessert mat og energi er ekskludert), økte betydelig i 2017 til 1,8, og det er forventet at veksten vil fortsette gradvis. Dette reflekterer både befolkningens forbruk og lønnsøkningene i landet.

Næringsstruktur

Slovakias hovednæringer er produksjon av elektrisk utstyr, biler, maskiner, metall og mineralutvinning. Dessuten har IT-sektoren vokst sterkt de siste årene. I Slovakia står tjenesteytende næringer for 61,2 prosent av BNP og 73,4 prosent av sysselsettingen, mens industrien står for 35 prosent av BNP og sysselsetter 22,7 prosent. Jordbruket utgjør 3,8 prosent av BNP og 3,9 prosent av sysselsettingen.

Arbeidsmarked

Slovakia har lenge hatt høy ledighet, blant annet på grunn av omfattende strukturelle omstillinger i økonomien. Dette ser imidlertid ut til å snu. Den økonomiske veksten etter finanskrisen var inntil 2015 ikke sterk nok til å redusere arbeidsledigheten vesentlig, og ledigheten lå mellom 2010 og 2014 relativt stabilt på rundt 14 prosent. På grunn av økt vekst i 2015 har ledigheten imidlertid sunket, og Slovakia hadde i første kvartal i 2016 en arbeidsledighet på 10,4 prosent, og i andre kvartal av 2018 var den helt nede på 6,9 prosent. Sysselsettingsgraden var i tredje kvartal av 2017 på 71,2 prosent, og videre forbedringer på arbeidsmarkedet er forventet, ifølge EU-kommisjonen. Slovakia står likevel fortsatt overfor utfordringer med at blant annet ufaglærte, rom, unge, og kvinner med omsorgsansvar, sliter med å finne jobb. Langtidsledigheten er også høy.

Emigrasjon har bidratt til mangel på arbeidskraft i Slovakia. Det er særlig unge med høyere utdanning som reiser ut. Fra 2016 til 2017, så man imidlertid en nedgang i antallet arbeidende i utlandet. I 2016 var det 160 000 slovaker som jobbet i et annet land enn Slovakia, mens det i 2017 var 150 000 som gjorde det samme. Slovakia var det eneste østeuropeiske landet som i kjølvannet av finanskrisa opplevde at flere kom til landet for å arbeide enn det var som dro. Hovedstaden Bratislava tiltrekker seg mange arbeidere sammenliknet med resten av landet.

Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 935 euro i tredje kvartal av 2017, ifølge Eurofound. Nominelle lønninger steg med om lag 4 prosent i 2017, og det er forventet at veksten vil nå 5 prosent. Minstelønnen i Slovakia har steget betydelig de senere årene, og er på 480 euro i 2018.

Arbeidslivets parter

Fagforeninger har en lang tradisjon i Slovakia. Medlemskap er frivillig og per 2016 var omtrent 12 prosent av arbeidstakerne er fagorganisert, noe som er en markant nedgang fra 2007 da 20 prosent av arbeidstakerne var fagforeningsmedlemmer. Dette er en effekt av at mange mistet jobben under finanskrisa. Bortsett fra en endring i antallet fagforeningsmedlemmer har finanskrisa hatt liten effekt på det slovakiske systemet.

Sammenslutningen av slovakiske fagforbund (KOZ SR) er den største organisasjonen på arbeidstakersiden. KOZ SR ble opprettet i 1990 etter at den kommunistiske landsorganisasjonen ble oppløst. Den omfatter 26 fagforeninger på bransjenivå og har omtrent 231 000 medlemmer. Det finnes også flere andre mindre sammenslutninger, som NKOS, VSOZ og KUK, som til sammen har ca. 10 000 medlemmer.

I 2016 var det fire paraplyorganisasjoner for arbeidsgiverorganisasjonene. De to største er Forbundet av arbeidstakerorganisasjoner i den slovakiske republikk (AZZZ SR) og Den nasjonale unionen av arbeidsgivere i den slovakiske republikk (RUZ SR). I tillegg kommer Foreningen av byer og kommuner (ZMOS) og Forening av industriforbund (APZ).

Omtrent 30 prosent av slovakiske arbeidstakere er dekket av tariffavtaler. Forhandlinger skjer hovedsakelig på bedrifts- og bransjenivå. Det finnes ingen kollektive avtaler på nasjonalt nivå. Avtaler er bindende, og gjelder for alle ansatte uavhengig av om de er fagforeningsmedlemmer eller ikke. Det er en tendens til desentralisering av kollektive forhandlinger og at antallet bransjeavtaler synker. Allmenngjøring er tillatt men begrenset i bruk.

Slovakia har trepartssamarbeid på nasjonalt nivå, som blant annet diskuterer den nasjonale minstelønnen og behandler andre sentrale spørsmål knyttet til arbeidsmarked og næringsliv. Dette samarbeidet har vært noe ustabilt, og fagforeningene har vært misfornøyd med at trepartsorganet hovedsakelig har rådgivende myndighet. I 2013 ble et topartsorgan grunnlagt for å forberede de sosiale partnerne på trepartsforhandlingene.

Slovakia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Slovakia (Utenriksdepartementet)

slovenia l  SloveniaLukk

slovenia l Slovenia

Oppdatert august 2018

Folketall (2018)1

2 millioner

BNP per innbygger (2017)2

21 000 euro             

Realvekst BNP (2017)3 5 prosent
Arbeidsledighet (andre kvartal 2018, sesongjustert)4 5,6 prosent
Organisasjonsgrad5 19,6 prosent
Tariffavtaledekning5

65 prosent

Slovenia grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landet er med sine drøyt 2 millioner innbyggere det femte minste landet i EU. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 89 prosent ja, og valgdeltakelsen var over 60 prosent.

slovenia map

Økonomi

Slovenia er det rikeste av de nye EU-landene i Øst-Europa, om man ser bort fra Kypros. Landet har en høyt utdannet arbeidsstyrke og god infrastruktur. BNP per innbygger tilsvarte 85 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017. Til sammenlikning er landet rikere enn Estland og Portugal, og omtrent på nivå med Tsjekkia.

Slovenia oppnådde uavhengighet fra Jugoslavia i 1991. På det tidspunktet var Slovenia den rikeste jugoslaviske republikken, med en svært eksportrettet økonomi. Landet kompenserte raskt for bortfallet av de jugoslaviske markedene ved å vri handelen mot EU. Omstillingen fra planøkonomi til markedsøkonomi var svært vellykket. Slovenia privatiserte store deler av økonomien og dempet inflasjonen og lønnsveksten, samtidig som arbeidsledigheten ble holdt på et lavt nivå.

Landet opplevde god økonomisk vekst på 2000-tallet, særlig etter medlemskapet i EU. Slovenia har likevel vært noe senere enn andre land til å avvikle statlig eierskap. I europeisk sammenheng er den slovenske staten en av de mest aktive i eget lands økonomi

Finanskrisen rammet Slovenia relativt hardt, og BNP sank med 7,8 prosent i 2009. Landet kom seg raskt ut av resesjonen, med positiv vekst i 2011, men den økonomiske veksten var svært beskjeden de følgende årene. Samlet nedgang i BNP fra 2008 til 2013 var totalt på 9 prosent.

I 2014 opplevde landet igjen vekst på nesten 3 prosent, og i 2017 var veksten så mye som 5 prosent. Slovenias økonomi vokser altså fortere enn gjennomsnittet i EU. Landet har holdt en sterkt konkurransedyktig posisjon, og siden 2009 har landet økt sin markedsandel av eksport med 9 prosent. I tillegg til eksport, har investeringer også bidratt til økonomisk vekst i 2017. Fra tredje kvartal av 2016 til tredje kvartal av 2017 vokste andelen investeringer med 9,1 prosent. Veksten i BNP er forventet å modereres noe, og nå 4,2 prosent i 2018 og 3,5 prosent i 2019. EU-kommisjonen antar at innenlandsk etterspørsel vil være den mest sentrale driveren av veksten disse årene.

Statsgjelden er fremdeles relativt høy. Den har imidlertid sunket de siste årene fra å utgjøre 82,5 prosent av BNP i 2015, til å utgjøre 78,5 prosent i 2016. Det er anslått at gjeld-til-BNP ratioen vil synke ytterligere, og at den offentlige gjelden vil ligge på om lag 72 prosent av BNP i 2019.

Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer i Slovenia tilsvarte 37,8 prosent av BNP i første kvartal av 2017, mens gjennomsnittet i EU ligger på ca. 50 prosent. Andelen nye utenlandske direkteinvesteringer har imidlertid økt betydelig siden 2014, med rundt 4 prosent av BNP hvert år. Slovenia er et land som ikke sees på som veldig investeringsvennlig. Det skyldes blant annet høye arbeidskraftkostnader, høye skatter og lite fleksible arbeidsmarkedsreguleringer.

Tyskland, Italia, Østerrike og Kroatia er landets viktigste handelspartnere. Det er forholdsvis lite handel mellom Norge og Slovenia. Importen av varer fra Slovenia var i 2017 verdt ca. 1,1 milliard kroner, mens eksporten fra Norge var verdt 106 millioner kroner, og det er en stor nedgang fra 2015 da eksporten fra Norge var verdt 247 millioner kroner. Importen består i stor grad av maskiner og kjøretøy.

Gjennom EØS-finansieringsordningene mottar Slovenia 37,7 millioner euro i perioden 2014-2021. På regjeringens nettside kommer det frem at midlene blant annet går til støtte av miljø- og klimatiltak, utveksling av studenter og forskere mellom utdanninginstitusjoner i Slovenia og Norge, sivilt samfunn – med spesielt fokus på sårbare grupper, og tiltak som fremmer anstendig arbeid og trepartssamarbeid.

Som det første av de nye EU-landene i Øst-Europa, innførte Slovenia euro som myntenhet fra 1. januar 2007. Inflasjonen i Slovenia var lenge relativt høy, men sank da den økonomiske veksten stanset. I 2014 var prisstigningen 0,4 prosent og i 2015 og 2016 falt den til respektive -0,8 og -0,2 på bakgrunn av fallende energipriser, nedbygging av gjeld og lav innenlandsk etterspørsel. I 2017 steg imidlertid konsumprisene med 1,6 prosent, og det er forventet at de de vil stige ytterligere med 1,8 prosent i 2018 og 2,0 prosent i 2019.

Næringsstruktur

Tidligere var Slovenias industri konsentrert rundt metaller, trevarer og tekstiler. På 1990-tallet var imidlertid veksten særlig sterk innenfor elektronikk, legemidler og kjemisk industri. I dag er de viktigste næringene i Slovenia produksjon av elektriske produkter, mat, kjøretøy, tekstil og papir, i tillegg til at turismen er svært viktig. Tjenesteytende næringer utgjør 65,9 prosent av BNP og 63,3 prosent av sysselsettingen. Industrien står for 32,2 prosent av BNP og sysselsetter 31,2 prosent, og jordbruket for kun 1,8 prosent av BNP og sysselsetter bare 5,5 prosent.

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten i Slovenia har sunket betydelig siden 2014, og sysselsettingsgraden har steget i det samme tidsrommet. I første kvartal av 2014, var arbeidsledigheten på 10,1 prosent, mens den i andre kvartal av 2018 var sunket til 5,6 prosent. Sysselsettingsgraden var per 2017 steget til 74,1 prosent. Gjennomsnittet i EU lå til sammenligning på 72,2 prosent det samme året. Det har også vært en positiv utvikling når det gjelder størrelsen på arbeidsstyrken, som nå har passert før-krise-nivå, og ligger på 79 prosent. Kommisjonen forventer at arbeidsledigheten vil synke til 5,2 prosent i 2019, og at sysselsettingsgraden vil fortsette å stige med 1-2 prosent i året. EU-kommisjonen trekker frem lav deltakelse i arbeidslivet blant eldre og ufaglærte, i tillegg til langtidsledigheten i landet, som utfordringer for Slovenia.

I 2013 var antallet slovenere som arbeidet i andre EU-land 18 600. Det utgjorde 2 prosent av antallet sysselsatte i landet. I 2009 reiste rundt 3 000 statsborgere i arbeidsdyktig alder ut av landet. I 2015 var det ca. 2000 som reiste ut.

Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 1663,23 euro i mars 2018, ifølge landets statistikkbyrå. Nasjonal minstelønn ble innført i Slovenia i 1995. Minstelønnen lå på et stabilt nivå på drøyt 40 prosent av gjennomsnittslønnen siden innføringen, før den ble økt til i overkant av 50 prosent fra 2011. I 2018 var minstelønnen 842,79 euro per måned. Sammenlignet med de andre EU-landene i Øst-Europa er gjennomsnittslønnen, og spesielt minstelønnen, i Slovenia høy.

Arbeidslivets parter

Andelen fagorganiserte i Slovenia er omtrent 20 prosent. Andelen har gått kraftig ned siden uavhengigheten i 1991, da 60 prosent var organiserte. Antallet organiserte har også blitt adskillig lavere etter finanskrisen. I offentlig sektor har organisasjonsgraden holdt seg høy, mens i industrien har den falt kraftig. Arbeidstakersiden er fragmentert, med syv hovedsammenslutninger. Den største av disse er Forbundet for frie fagforeninger i Slovenia (ZSSS), som har 150 000 medlemmer i ulike bransjer. I tillegg er det en rekke fagforeninger for bransjer eller profesjoner som ikke tar del i noen landsorganisasjon.

Alle slovenske arbeidsgivere av en viss størrelse var inntil 2006 lovpålagt å være medlem av et handelskammer som fremmer næringslivets interesser og deltar i lønnsforhandlinger. Medlemskap er nå frivillig. Det er fem arbeidsgiverorganisasjoner i Slovenia som deltar i forhandlinger: GZS, ZDS, TZS, OZS og ZDOPS.

Systemet for partssamarbeid er svært godt utbygd. I tillegg til kollektive forhandlinger mellom arbeidsgiverforeninger og fagforeninger, fins det også et nasjonalt trepartsorgan. Dette trepartsorganet, The Economic and Social Council of Slovenia (ESSS), ble etablert i 1994 og har en viktig rådgivende funksjon på en rekke områder. ESSS behandler temaer som arbeidslivsrelasjoner, arbeidsforhold, arbeidslovgiving, sosiale rettigheter og andre økonomiske og sosiale saker som har med arbeid å gjøre. Organet har, ifølge Eurofound, vært en viktig bidragsyter til sosial rettferdighet og sosial fred.

I Slovenia har det tradisjonelt vært høy tariffavtaledekning. Før 2005 skyldtes dette at alle arbeidsgivere pliktet å være medlemmer av handelskammeret som er parter i forhandlingene på sektornivå. På denne måten ble omtrent alle, 96 prosent, av arbeidstakerne omfattet. Ordningen opphørte i 2005. Dekningsgraden har nå falt til 65 prosent. Den er fremdeles relativt høy som følge av mekanismer for allmenngjøring. Forhandlinger foregår hovedsakelig på bransjenivå. Det er imidlertid en tendens til desentralisering av de kollektive forhandlingene, og avtaler på bedriftsnivå er av økende betydning. I offentlig sektor finnes det både avtaler som gjelder alle offentlig ansatte, og avtaler som gjelder ulike sektorer.

Slovenia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Slovenia (Utenriksdepartementet)

flagg spania  SpaniaLukk

flagg spania Spania

 Oppdatert august 2018

Folketall (2018)1 46,7 millioner
BNP per innbygger (2017)2 25 300 euro
Realvekst BNP (2017)3 3,1 prosent
Arbeidsledighet (andre kvartal 2018, sesongjustert)4 15,4 prosent
Organisasjonsgrad5 13,9 prosent
Tariffavtaledekning5 73,1 prosent

Spania har 46,7 millioner innbyggere og er EUs femte største økonomi. Landet ligger på den Iberiske halvøy og grenser til Portugal i vest og Frankrike og Andorra i nord. Spania har vært EU-medlem fra 1986, og er også medlem av eurosonen og Schengen.

kart spania

Økonomi

Spania opplevde stor økonomisk vekst etter at landet ble medlem av EU. Landet gjennomgikk samtidig en omfattende produksjonsomlegging. Jernutvinning og skipsfartsindustri, som tidligere var viktige deler av økonomien, ble trappet ned for å satse på områder med bedre framtidsutsikter, som transport og turisme. På 1990-tallet sank inflasjonen og bankrenten. Mellom 1995 og 2005 sank arbeidsledigheten fra 25 prosent til 8 prosent, den laveste siden 1970-årene. Landet opplevde en jevn og kraftig vekst på begynnelsen av 2000-tallet, med en gjennomsnittlig årlig stigning på 3,5 prosent.

Spania er et av de EU-landene som ble hardest rammet av finanskrisen. I andre halvdel av 2008 gikk landet inn i en kraftig resesjon – den kraftigste etter demokratiets innføring. Utløsende faktorer var høye oljepriser og krise i boligmarkedet. Veksten var i 2009 -3,6 prosent, og i 2011, 2012 og 2013 var det også negativ vekst på mellom -1,0 og -2,9 prosent.

Budsjettunderskuddene var også betydelige i denne perioden, på 11 prosent i 2010 og 9,4 i de to neste årene. I 2012 ga EU et lån på inntil 100 milliarder euro som en redningspakke til den kriserammede bank- og finanssektoren. Regjeringen har vært nødt til å gjennomføre innstrammingstiltak og strukturelle reformer for å gjenvinne budsjettbalansen og konkuranseevnen, samt tilliten hos partnerne i eurosonen og i finansmarkedene.

Den spanske økonomien er i bedring. Den økonomiske veksten var 1,4 prosent av BNP i 2014, og enda høyere med 3,1 prosent i 2017, noe som er godt over det Europeiske gjennomsnittet. Innenlandsk etterspørsel, og særlig privat forbruk, har vært den viktigste driveren av denne positive utviklingen. Nettoeksport har imidlertid også bidratt betydelig til vekst siden 2016. Det forventes at veksten vil bremse noe, som følge av noe lavere privat forbruk, men forbli robust på rundt 2,6 prosent i 2018 og 2,1 prosent i 2019.

Spania har klart å redusere underskuddet på statsbudsjettet de siste årene, som følge av bedre makroøkonomiske forhold og begrensede offentlige utgifter. I 2015 var underskuddet på 5,1 prosent av BNP, og i 2017 var underskuddet på 3,11 prosent. EU-kommisjonens prognoser sier at underskuddet vil fortsette å synke til 2,4 prosent i 2018 og 1,7 prosent i 2019, dersom det ikke gjøres store politiske endringer.

Gjennom krisen økte Spanias statsgjeld betydelig fra 60,1 prosent av BNP i 2010 til 99 prosent i 2016. EU-kommisjonen anslår imidlertid at den vil minke til rundt 95,5 prosent i 2019. Statsgjelden fortsetter å være et stort problem for spansk økonomi, og gjør økonomien sårbar.

Da Spania ble medlem av EU, ble økonomien liberalisert og landet opplevde en massiv tilstrømming av utenlandske investorer. I årene før finanskrisen utgjorde nye utenlandske direkteinnvesteringer i landet nesten 5 prosent av BNP. I 2009 falt dette til 0,7 prosent. Spania har imidlertid jobbet hardt med å øke andelen utenlandske investeringer, og mye tyder på at dette vil øke i årene framover.

Økende produktivitet, lavere lønninger og inflasjon har forbedret investormarkedet i landet. Spania har gjennomført mange reformer (arbeidsliv, utdanning, skatt osv.) som er rettet mot å bedre forholdene for investorer. I 2013 utgjorde nye investeringer 3,2 prosent av BNP, en bedring fra de foregående årene. Dette sank i 2014 og 2015 til omtrent 2 prosent av BNP. Veksten i investeringer er imidlertid forventet å ha økt i 2017, som følge av boligbygging.

I 2017 utgjorde Statens pensjonsfond utland sine investeringer i Spania ca. 100 milliarder norske kroner i aksjer og obligasjoner. I 2015 var Spania et av landene som ga oljefondet størst avkastning. Blant de største norske firmaene som har etablert seg i Spania er Norsk Hydro, Yara, DNV-GL, Jotun og Lerøy.

De viktigste handelspartnerne er Frankrike, Tyskland, Italia, Storbritannia og USA. Landet eksporterer primært motorkjøretøyer, metaller og metallvarer, nærings- og nytelsesmidler i tillegg til skotøy og tekstiler. Importen domineres av maskiner og metallvarer, råolje, kjemiske produkter, samt næringsmidler. Handelen mellom Norge og Spania er økende. I 2017 eksporterte Spania varer verdt ca.13,6 milliarder kroner (i 2015: ca. 11 milliarder kroner), mens importen fra Norge var verdt omtrent 19,5 milliarder (i 2015: ca. 12,8 milliarder kroner).

Gjennom EØS-finansieringsordningene har Spania mottatt støtte fra Norge siden ordningen trådte i kraft i 1994 og frem til 2014. Landet er ikke lenger kvalifisert til å få EØS-midler. I den siste perioden Spania var en del av ordningen (2009-2014), mottok landet 45,9 millioner euro, og midlene skulle bidra til blant annet til forskning og utvikling av miljøvennlig teknologi, økt likestilling, og utveksling av studenter og forskere mellom Spania og Norge.

Spania var et av tolv første nasjonene som innførte euro i 1999. Spania opplevde en svak deflasjon fra og med 2014, til og med 2016. I 2017 snudde imidlertid denne utviklingen, med en inflasjon på 2 prosent, som følge av økte oljepriser.

Næringsstruktur

Jordbruket har tradisjonelt vært svært viktig i Spania, men det har fått mindre betydning med årene. Jordbruket står for 2,6 prosent av BNP og sysselsetter 4,2 prosent. Industrien står for 23,2 prosent av BNP og sysselsetter 24 prosent. Spania er blant annet en av verdens største bilprodusenter og bilindustrien er en av landets største arbeidsgivere. Servicenæringen er den største næringen i landet og står for 74,2 prosent av BNP og 71,7 prosent av sysselsettingen. Turistnæringen har svært stor betydning for økonomien, og det er anslått at rundt én million nordmenn besøker Spania hvert år.

Arbeidsmarked

Landet har lenge slitt med svært høy arbeidsledighet. Nivået før finanskrisen på rundt 8 prosent var et resultat av lang tids forbedring fra 22 prosent i 1994. Som et resultat av finanskrisen vokste arbeidsledigheten betraktelig igjen. Først til 17,9 prosent i 2009 til over 27 prosent våren 2013. Spanias arbeidsledighet har vært dobbelt så høy som den gjennomsnittlige ledigheten i Europa. Ungdomsledigheten har også vært spesielt høy, og regnes som et betydelig samfunnsproblem.

Spania har gjennomført omfattende reformer som har ført til bedring. I 2014 var ledigheten redusert til 24,5 prosent, og i andre kvartal av 2018 var ledigheten nede i 15,4 prosent. EU-kommisjonen anslår at ledigheten vil synke ytterligere til 14 prosent i 2019. Ungdomsledigheten er også redusert, fra 55,5 prosent i 2013 til 37,5 prosent i tredje kvartal av 2017, men er fremdeles veldig høy i EU-sammenheng. EU-kommisjonen anbefaler å øke effektiviteten og kvaliteten på arbeidsformidlingen og gjøre høyere utdanning mer relevant for arbeidsmarkedet for å få bukt med problemet.

Arbeidsutvandringen fra Spania doblet seg i perioden fra 2007 til 2011 som en effekt av finanskrisen. Per 2015 er Spania nr. 6 på listen over EU-land der flest statsborgere reiser ut. I 2013 var antallet spanske statsborgere som arbeidet i et annet EU-land 232 400, noe som utgjorde 1,4 prosent av sysselsettingen. I 2015 emigrerte 69 000 spanjoler, og det var økning på 19 prosent sammenlignet med tallene fra 2014. På tross av krisen fortsetter Spania å være en populær destinasjon for arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa.

 I 2017 var den gjennomsnittlige årslønnen i Spania på 28 064 euro, ifølge OECD. EU-kommisjonen anbefaler Spania i samarbeid med partene i arbeidslivet å justere lønningene slik at de står i forhold til arbeidernes produktivitet. Minstelønnen i Spania er i 2017 på 736 euro i måneden.

Arbeidslivets parter

De viktigste arbeidstakerorganisasjonene er Trade Union Confederation of Workers Commissions (CCOO) og General Workers’ Confederations (UGT). Disse organisasjonene har begge i underkant av 1 million medlemmer. De nyeste tallene tilgjengelig, fra 2015, viser en organisasjonsgrad på 13,9 prosent. På tross av den lave organisasjonsgraden kan det se ut til at fagforeningene har god støtte. De fleste store og mellomstore bedrifter holder valg til en komité som skal representere arbeiderne, og deltakelsen her er svært høy. Hele 66 prosent benytter seg av stemmeretten sin, og de aller fleste som velges er fagforeningsmedlemmer.

På arbeidsgiversiden er de viktigste organisasjonene Spanish Confederation of Employer Organisations (CEOE) og Spanish Confederation of Small and Medium-Sized Enterprises (CEPYME).

Det eksisterer trepartssamarbeid i Spania både på nasjonalt og regionalt nivå. Etter regjeringsskiftet fra det sosialdemokratiske PSOE til det konservative PP (Popular Party) var det ikke noe trepartssamarbeid mellom 2011 og 2013. Ikke før desember 2014 ble den første avtalen med PP inngått, da partene ble enige om en ny månedlig arbeidsledighetstrygd.

Kollektive forhandlinger har foregått på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og gjør det fortsatt i dag. Lønnsforhandlingene ble fram til 2012 basert på inflasjon og antatt høyere produktivitet. Allmenngjøring har også vært vanlig, noe som har ført til høy tariffavtaledekning.

Finanskrisen førte imidlertid til endringer i systemet for kollektive forhandlinger. Etter 2012 er systemet basert på en avtale mellom partene i arbeidslivet som anerkjenner behovet for å holde prisstigningen under det europeiske gjennomsnittet av hensyn til konkurranseevnen. Partene er også enige om at produktiviteten må øke i et langtidsperspektiv. Denne enigheten danner retningslinjer for de kollektive forhandlingene, og innebærer blant annet at avtaler på bedriftsnivå får større betydning. Det fins fortsatt mekanismer for allmengjøring, men det er introdusert såkalte «opt-out»-klausuler som tillater bedrifter å trekke seg ut av tariffavtaler dersom de står overfor økonomiske, tekniske eller organisatoriske problemer. Dette har blant annet hatt som mål å desentralisere forhandlingene, og å gjøre bedriftene mer tilpasningsdyktige i møte med økonomiske utfordringer. På tross av endringene er de fleste arbeidere i Spania fortsatt dekket av tariffavtaler.

Spain - Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Spania (Utenriksdepartementet)

czechrepublic l  TsjekkiaLukk

czechrepublic l Tsjekkia

Oppdatert august 2018

Folketall (2018)1

10,6 millioner

BNP per innbygger (2017)2

18 100 euro             

Realvekst BNP (2017)3 4,3 prosent
Arbeidsledighet (andre kvartal 2018, sesongjustert)4 2,3 prosent
Organisasjonsgrad5 11,9 prosent
Tariffavtaledekning5

ca. 30 prosent

Tsjekkia er med sine 10,6 millioner innbyggere det nest største av landene som ble medlemmer av EU i 2004. Landet grenser mot Tyskland i vest, Østerrike i sør, Slovakia i øst og Polen i nord. Tsjekkia har vært et selvstendig land siden 1993, da Tsjekkoslovakia ble delt i republikkene Tsjekkia og Slovakia. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 77 prosent for å gå inn i unionen.

czechrepublic map

Økonomi

Tsjekkia har en stabil og åpen økonomi, som er tett integrert i resten av EU. BNP per innbygger tilsvarte 89 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017.

Tsjekkia har tradisjonelt ligget langt framme økonomisk og teknologisk. Fram til 2. verdenskrig var Tsjekkoslovakia blant de mest utviklete industrilandene i verden. Økonomien led imidlertid under kommunisttiden. Etter Berlin-murens fall fikk landet et markedsøkonomisk system. Til tross for problemer i omstillingsfasen, opplevde Tsjekkia god økonomisk vekst på 90-tallet. Økonomien vokste særlig sterkt i de første årene etter at landet ble medlem av EU.

Finanskrisen førte til resesjon i 2009, og BNP sank med 4,8 prosent. Tsjekkia er likevel ikke blant de landene som ble hardest rammet av finanskrisen, og økonomien stabiliserte seg fort. I 2010 og 2011 var veksten på om lag 2 prosent. Det ble igjen problemer i slutten av 2011, og BNP falt med omtrent 0,7 prosent i 2012 og 2013. I 2014 vokste økonomien igjen med 2 prosent, og videre til 4,3 prosent i 2017. Veksten er hovedsakelig drevet av sterk innenlandsk og utenlandsk etterspørsel, i tillegg til investeringer i privat sektor. EU-kommisjonen anslår at Tsjekkia vil fortsette å ha en positiv vekst på omtrent 3 prosent i 2018 og 2019.

Statsgjelden som prosent av BNP var 34,6 prosent i 2017. Denne andelen er synkende og antas å nå 32,5 prosent i 2019. Til sammenligning ligger gjennomsnittlig statsgjeld blant EU-landene på 81,6 prosent av BNP.

Utenlandsk investering i Tsjekkia er omfattende. Høyt utdanningsnivå, lave lønnskostnader og omfattende IT-kompetanse har gjort landet svært populært blant bedrifter fra de andre EU-landene og Japan. Investeringene er rettet både mot høyteknologisk industri og mot mer arbeidsintensiv produksjon. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte 75,5 prosent av BNP i 2015. Nye utenlandske direkteinvesteringer tilsvarte samme år 1,4 prosent av BNP, noe som er lavt i forhold til tidligere år.

Tsjekkia er en av Norges viktigste handelspartnere i Sentral-Europa. Handelen mellom landene har blitt betraktelig større de siste årene. I 2017 eksporterte Tsjekkia varer for 7,3 milliarder kroner til Norge, og importen var på ca. 1,9 milliarder. Eksporten besto hovedsakelig av maskiner, datamaskiner, metaller og biler. Importen fra Norge er hovedsakelig fisk og fiskeprodukter, metaller, maskiner, kjemikalier.

Tsjekkia har mottatt EØS-midler siden landet ble medlem av EU i 2004. I perioden 2014-2021 mottar landet 184,5 millioner euro i EØS-midler. Disse skal gå til forskning og utdanning, klima- og miljøtiltak, kulturutveksling, menneskerettigheter og kriminalomsorg.

Landets valuta er tsjekkiske koruna (CZK). I august 2018 var 100 CZK = 37,26 NOK. Etter tre år med svært lav inflasjon, har inflasjonen økt betraktelig til 2,4 prosent i 2017. Tsjekkia planla i utgangspunktet å tiltre eurosonen i 2010, og deretter i 2012. I motsetning til flere av de nye medlemslandene har landet blitt mindre interessert i å innføre euro etter at finanskrisen satt inn. I følge en meningsmåling utført av Eurobarometer i april 2015, var hele 70 prosent av befolkningen mot å innføre euro.

Næringsstruktur

Tsjekkias viktigste næringer er maskin- og bilproduksjon, samt framstilling og bearbeiding av metaller. Per 2017 utgjør industrien 37,8 prosent av BNP, mens tertiærnæringene står for 59,7 prosent av nasjonalproduktet. Jordbruket har marginal betydning, og utgjør 2,5 prosent av BNP.

Arbeidsmarked

Sysselsettingsgraden har økt jevnt de siste årene, og er på 78,9 prosent i tredje kvartal av 2017. Arbeidsledigheten har sunket betydelig, og er på 2,3 prosent i andre kvartal av 2018. Tsjekkia har med dette den laveste ledigheten i EU. Ledigheten blant unge har også gått ned. Den høye sysselsettingsgraden utgjør imidlertid en utfordring som følge av mangelen på arbeidskraft.

Til tross for at det er mange i arbeid, er det likevel enkelte grupper i samfunnet som har vanskeligere for å komme seg inn på arbeidsmarkedet. EU-kommisjonen trekker særlig frem underrepresentasjonen av kvinner med små barn, og ufaglærte arbeidere, som et problem. Forskjellen mellom kjønnene skyldes i stor grad mangelen på rimelig barnepass.

Kun 68 000 tsjekkere arbeidet i 2013 i et annet EU-land. Dette utgjorde kun 1,4 prosent av den totale sysselsettingen. Tsjekkia var et av de få østeuropeiske landene som registrerte en positiv netto arbeidsmigrasjon etter krisen. Landet har også vært aktive i å forsøke å stoppe høyt utdannede, særlig forskere, fra å flytte fra landet. Dette har de gjort ved for eksempel å gjøre det lettere å returnere, og ved å betale internasjonalt konkurransedyktige lønninger.

Lønningene i Tsjekkia øker. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 30 265 CZK (ca. 1184 EUR) pr 1. kvartal 2018, ifølge landets statistikkbyrå. Det er forventet videre nominell lønnsvekst, med et gjennomsnitt på 6,4 prosent per år i perioden 2017 til 2019, som en effekt av den lave arbeidsledigheten. Tsjekkia har en lovregulert minstelønn, som i 2018 tilsvarte 468,87 euro per måned. Minstelønnen er blant de laveste i EU og tilsvarer kun 39,60 prosent av gjennomsnittslønnen.

Arbeidslivets parter

Antallet fagorganiserte i Tsjekkia er fallende. I 2004 var 20,1 prosent av arbeidsstyrken organiserte, mens organisasjonsgraden i 2016 lå på 11,9 prosent. Den bøhmisk-mähriske konføderasjonen av fagforeninger (ČMKOS) er dominerende på arbeidstakersiden. ČMKOS er en sammenslutning av ulike bransjeforbund og teller nesten 300 000 medlemmer (per juni 2017). Det er en partipolitisk uavhengig organisasjon med alle typer arbeidstakere. Sammenslutningen av uavhengige fagforeninger (ASO ČR) er en annen viktig sammenslutning, med omtrent 78 000 medlemmer i 2017. En tredje viktig sammenslutning er Konføderasjonen for kunst og kultur (KUK). Det er kun de to første organisasjonene som deltar i det øverste organet, plenumsmøte, i det nasjonale trepartssamarbeide .

De to største arbeidsgiverorganisasjonene er Industriforbundet i den tsjekkiske republikk (SP ČR) og Arbeidsgiver- og entreprenørforbundet (KZPS ČR). Begge organisasjonene deltar i trepartssamarbeid på nasjonalt nivå.

Det nasjonale trepartsorganet, Rådet for økonomiske og sosiale avtaler (RHSD), ble opprettet i 1990. Målet for trepartssamarbeidet var å skape sosial konsensus og at myndighetene og partene i arbeidslivet skulle komme frem til enigheter gjennom dialog. Dette samarbeidet ble imidlertid svekket under den konservative regjeringen til Vaclav Klaus, uten å bli erstattet av topartssamarbeid på bransjenivå. De senere årene har man blåst nytt liv i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå, og samarbeidet har frambrakt en økning i både minstelønnen og lønningene i offentlig sektor. Organet har kun en rådgivende funksjon. I et europeisk perspektiv dekker trepartssamarbeidet i Tsjekkia et bredt spekter av saker. Det fins også trepartsorganer på regionalt nivå.

Rundt 30 prosent av arbeidstakerne er omfattet av tariffavtaler. Dekningen har vært relativt stabil siden 2006. De fleste avtalene er fremforhandlet på bedriftsnivå. Innenfor enkelte næringer foregår forhandlinger også på bransjenivå. Disse avtalene kan allmenngjøres dersom de tilfredsstiller betingelser beskrevet i landets lovgivning. I 2017 ble 4 av totalt 22 kollektive avtaler på bransjenivå, allmenngjort. Avtalene inngått på bedriftsnivå kan sette høyere standarder enn avtalene inngått på bransjenivå, men ikke lavere. Det fins ikke kollektive forhandlinger på nasjonalt nivå.

Tsjekkia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Tsjekkia (Utenriksdepartementet)

hungary l  UngarnLukk

hungary l Ungarn

 Oppdatert august 2018

Folketall (2018)1

9,8 millioner

BNP per innbygger (2017)2


12 600 euro         

Realvekst BNP (2017)3 4 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2018, sesongjustert)4 3,7 prosent
Organisasjonsgrad5 8,5 prosent
Tariffavtaledekning5 22,8 prosent

Ungarn har nesten 10 millioner innbyggere. Blant de nyeste EU-medlemmene er dermed landet et av de største. Landet grenser til Østerrike, Slovakia, Ukraina, Romania, Kroatia, Serbia og Slovenia.

hungary map

Ved folkeavstemningen om å gå inn i EU stemte hele 84 prosent ja til medlemskap.

Økonomi

Ungarns BNP per innbygger, regulert for kjøpekraft, tilsvarte 68 prosent av gjennomsnittet i EU i 2017. Landets økonomi har siden kommunismens sammenbrudd gjennomgått en omfattende omstilling fra en sentralisert planøkonomi til moderne markedsøkonomi. At overgangen har vært relativt vellykket, skyldes i stor grad en kontrollert og gradvis privatisering av tidligere statlig virksomhet. Ungarn opplevde lenge jevn økonomisk vekst, og fra 1998 til 2006 økte ungarsk BNP med rundt 4 prosent hvert år, men realveksten i BNP var derimot svak de neste to årene.

Finanskrisen rammet Ungarn relativt hardt, ikke minst på grunn av landets høye utenlandsgjeld. Landet ble i oktober 2008 gitt en krisepakke på 20 milliarder euro fra IMF, EU og Verdensbanken. BNP sank med 6,8 prosent i 2009, og etter resesjonen har den økonomiske veksten vært svak og til og med negativ i 2012. Fra 2013 har Ungarn hatt positiv vekst, med vekst på 4 prosent i 2017. Det er hovedsakelig innenlandsk etterspørsel som driver denne økonomiske utviklingen. EU-kommisjonen anslår videre vekst i 2018 med 3,8 prosent og en vekst på 3,1 prosent i 2017.

Ungarns statsgjeld har vært et stort problem de siste årene, og det har ført til at landets økonomi har vært svært sårbar. Økonomien ser imidlertid ut til å ha stabilisert seg noe, og EU-kommisjonen mener Ungarn ikke lenger opplever makroøkonomisk ubalanse. Gjelden har vært synkende siden 2011 da den tilsvarte 80,5 prosent av BNP. Per 2016 tilsvarte gjelden 73,9 prosent, og det antas at den vil fortsette å synke ytterligere. EU-kommisjonen anslår at gjelden vil ligge på under 70 prosent av BNP i 2019. Ungarn tilbakebetalte lånet fra IMF allerede i 2013.

Ungarn har lykkes i å tiltrekke seg stadig mer investeringer fra utlandet de to siste tiårene, noe som har vært helt nødvendig for å få ned utenlandsgjelden. En viktig grunn til at utenlandske selskaper investerer i Ungarn er det lave skattenivået for bedrifter. I tillegg er arbeidsstyrken høyt kvalifisert. Etter finanskrisen falt investeringene drastisk. Dette ser imidlertid ut til å ha stabilisert seg igjen, og i 2014 utgjorde ny direkte investering 9,4 prosent av BNP og i 2015 2,3 prosent. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte 225,5 prosent av BNP i 2015. 

Det er beskjedent med norske selskaper som investerer i Ungarn. Telenor er imidlertid godt etablert, og har investert betydelige summer i mobilselskapet Pannon GSM. Bedriften er i dag Ungarns nest største mobiltelefonselskap. Blant andre norske firmaer på det ungarske markedet, er Kongsberg Gruppen, DNV-GL og Sapa (Orkla).

Tyskland er Ungarns viktigste handelspartner. Utover det er også Østerrike, Italia, Kina, Polen og Frankrike viktige.

Handelen mellom Norge og Ungarn er skjev. Eksporten fra Ungarn var i 2017 verdt i overkant av 2,7 milliarder kroner, mens importen fra Norge i samme periode var verdt 884 millioner. Importen har økt med en verdi tilsvarende 445 millioner siden 2007. Norge importerer særlig elektronikk, datamaskiner og transportmidler.

Gjennom EØS-midlene har Ungarn mottatt betydelig støtte, og norske bedrifter har vært invitert til å delta. Pengene har blant annet gått til økt bruk av miljøteknologi, sivilt samfunn, utjevning av helseforskjeller og styrkning av forskningssamarbeidet mellom Norge og Ungarn. I den nye perioden, for 2014-2021, er Ungarn bevilget 214,6 millioner euro noe som gjør dem til det tredje største mottakerlandet av EØS-midler. Men i 2014 frøs Norge alle utbetalinger til Ungarn i 2014. Uenigheten mellom de to landene dreier seg om hvem som skal kunne forvalte EØS-midlene i Ungarn. Norge krever at operatør for fondet for sivilt samfunn skal være uavhengig av ungarske myndigheter, mens Ungarn selv ønsker å ha full kontroll med midlene.

Ungarns valuta er ungarske forinter (HUF). I august 2018 var 100 HUF = 2,95 NOK. Inflasjonen har økt det siste året som følge av høyere energipriser, og konsumprisindeksen lå på 2,4 prosent i 2017. Det generelle prisnivået er imidlertid antatt å stige ytterligere til over 3 prosent i 2019.

Næringsstruktur

Ungarn har en velutviklet industri, og produserer blant annet biler og bildeler, elektronikk og andre typer maskiner. I tillegg er matindustrien en viktig næringsvei. Servicenæringen, særlig turismen, blir stadig mer betydningsfull for økonomien. Per 2017 står industrien for 30,9 prosent av BNP og 30,3 prosent av sysselsettingen. Tjenesteytende næringer står for omtrent to tredeler av BNP og sysselsetter nesten like mange. Jordbruket står for 4,4 prosent av BNP, og sysselsetter 4,9 prosent.

Arbeidsmarked

Sysselsettingsgraden i Ungarn ble rekordhøy i 2017, og arbeidsledighet sank til ca. 4 prosent. Etter finanskrisen steg ledigheten til omtrent 11 prosent, og lå stabilt på 10 til 11 prosent fra 2009 til 2013. En arbeidsledighet på 4 prosent utgjør derfor en betydelig forbedring. Den positive utviklingen i arbeidsmarkedet skyldes strukturelle faktorer, som høyere utdanningsnivå i befolkningen, i tillegg til forbedret økonomi, ifølge EU-kommisjonen.

Arbeidsutvandring, i tillegg til en ugunstig demografisk utvikling, har ført til mangel på arbeidskraft. Ungarere begynte særlig å reise til utlandet for å arbeide etter 2010. Mellom 2010 og 2014 førte netto migrasjon til tap av 200 000 mennesker. Arbeidsmigranter er ofte høyere utdannet enn den gjennomsnittlige befolkningen i både hjemland og mottakerland. Mangelen på arbeidskraft driver imidlertid lønningene opp, noe som kan føre til at det blir mindre attraktivt å reise ut.

Ungarn har hatt en sterk lønnsvekst de siste par årene. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 267 000 HUF (ca. 837 EUR) pr juni 2016, og så mye som 340 600 HUF i april 2018, ifølge landets statistikkbyrå. Lønnsutviklingen skyldes blant annet det stramme arbeidsmarkedet og økt minstelønn. Minstelønnen har steget fra å utgjøre 28 prosent av gjennomsnittslønnen i 1998 til 43,3 prosent i 2014. I andre halvdel av 2018 tilsvarte minstelønnen 418 euro per måned.

Arbeidslivets parter

Etter kommunismens fall ble det opprettet trepartssamarbeid i Ungarn for å sikre støtte i omstillingsfasen. Trepartssamarbeidet tok etterhvert for seg andre oppgaver, og fikk betydelig innflytelse. Det viktigste treparstorganet (OÉT) fastsatte blant annet den nasjonale minstelønnen og ga (ikke-bindende) forslag til nivået på lønnsøkninger i de lokale tariffoppgjørene.

I 2011 ble OÉT erstattet med et nytt samarbeidsorgan, NGTT, der flere aktører er deltakende, deriblant handelskamre og kirken. Dette organet er kun rådgivende overfor myndighetene, og endringen har blitt sterkt kritisert av fagforeningene. I 2012 ble et nytt trepartsorgan (VKF) satt opp for å diskutere lønnsspørsmål. Her diskuterer tre arbeidsgiverorganisasjoner og tre arbeidstakerorganisasjoner med myndighetene, men det har langt mindre innflytelse enn det gamle trepartsorganet hadde. Innflytelsen til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er avhengig av myndighetenes vilje til å konsultere dem. VKF har ingen årlig agenda, men møtene blir organisert ad hoc av myndighetene.

Ungarn har relativt lav andel fagorganiserte, omtrent 9 prosent, og det er stor fragmentering både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Organisasjonsgraden har falt sterkt siden 1990-tallet, og ser ut til å fortsette å synke. Ved opprettelsen av NGTT i 2011 mistet flere arbeidstakerorganisasjoner plassen som deltakere i trepartsforhandlingene. Dette har først til sammensmeltningsprosesser mellom ulike sammenslutninger. Organisasjonene MOSZSZ og ASZSZ annonserte i 2014 at de skulle slå seg sammen og danne Ungarsk sammenslutning av fagforeninger (MASZSZ). Dette er per 2016 Ungarns suverent største arbeidstakerforening med 115 000 medlemmer. I 2016 deltok MASZSZ, LIGA og MOSZ i trepartssamarbeidet.

Arbeidsgiversiden er også fragmentert. Ni organisasjoner er representert i samarbeidsorganet NGTT, men kun tre (ÁFÉOSZ, MGYOSZ and VOSZ) er representert i VKF. Lovendringer fra 2012 krever at bedrifter registrerer seg og betaler årlig avgift til et relevant handelskammer. Arbeidsgiverorganisasjonene har forholdt seg negativt til den obligatoriske registreringen. Eurofound påpeker at loven fra 2012 svekker bedriftenes motivasjon til å melde seg inn i arbeidsgiverorganisasjonene.

Kollektive forhandlinger foregår hovedsakelig på bedriftsnivå, men det finnes også noen avtaler på bransjenivå. Det fins mekanismer for allmenngjøring, men disse er ikke mye brukt. Dekningsgraden er synkende, og ligger nå på 23 prosent.

Hungary: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Ungarn (Utenriksdepartementet)