Laval, Viking, Rüffert og Luxembourg

I desember 2007 kom det to dommer fra EU-domstolen (tidligere kalt EF-domstolen) som dreide seg om forholdet mellom EUs indre marked og nasjonale arbeidslivsreguleringer (Viking-dommen og Laval-dommen). Avgjørelsen i den såkalte Rüffert-saken, mot den tyske delstaten Niedersachsen, kom i 2008. Disse tre sakene skapte stor diskusjon, også i Norge. 

Laval-dommen

Laval-dommen vakte oppmerksomhet i arbeidslivskretser, særlig i de nordiske landene. Denne dommen ble sett på som et angrep på det svenske arbeidslivssystemet.

Saken dreide seg om et latvisk firma som fikk oppdraget med å bygge en skole i Vaxholm utenfor Stockholm i 2004. Det latviske firmaet nektet å signere den avtalen som svensk fagbevegelse krevde, under henvisning til at de hadde signert en tariffavtale i hjemlandet. Dette fører til en blokade fra det svenske Byggnadsarbetarförbundet. Det svenske Elektrikerförbundet deltok også i aksjonen i form av sympatiaksjon, noe som medførte at alt arbeid på skolen stanset.

Saken endte i den svenske arbeidsdomstolen, som ba EF-domstolen om råd, fordi dette dreier seg om regelverket for det indre markedet. Laval mener at de svenske fagforbundenes aksjoner var i strid med EUs regler om fri flyt av tjenester.

I korte trekk går dommen ut på at Byggnadsarbetarförbundets krav var for omfattende i henhold til EU-retten. I tillegg sier dommen at EUs utstasjoneringsdirektiv, som skal beskytte arbeidstakere på tjenesteoppdrag i andre land, er gjennomført på en feil måte i svensk rett.

Loven som gir svensk fagbevegelse aksjonsrett overfor firmaer med utenlandsk tariffavtale, Lex Britannia, ble underkjent fordi den var diskriminerende.

Det finnes ingen lovfestet minstelønn i Sverige og heller ikke allmenngjøring av tariffavtaler. Lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere i Sverige sikres gjennom at fagforbundene krever opprettelse av tariffavtaler.

Problemet i denne saken var delvis at tariffavtalene ikke inneholdt bestemmelser om minstelønn, og at Laval ved å signere tariffavtalen forpliktet seg til å forhandle om hvilke lønninger de ansatte skulle ha. Det var dermed vanskelig for Laval å vite hvilket lønnsnivå selskapet forpliktet seg til på det tidspunkt en inngikk en kontrakt om et oppdrag i Sverige.

Dette gjorde, ifølge domstolen, "det i praksis (...) umulig eller urimelig vanskelig for en slik virksomhet å få klarhet i hvilke forpliktelser den skal overholde med hensyn til minstelønn". I tillegg mente EF-domstolen at svensk rett var i strid med EF-retten fordi tariffavtalen for det første inneholdt bestemmelser som gikk lengre enn den svenske lovgivningen, noe som det ikke var anledning til da Sverige ikke hadde gjennomført utstasjoneringsdirektivet på en riktig måte. Og for det andre, inneholdt tariffavtalen bestemmelser på områder som ikke er omfattet av utstasjoneringsdirektivets definisjon av hva som er kjernen av lønns- og arbeidsvilkår, noe som innebar at Byggnadsarbetarförbundets krav gikk lenger enn det direktivet tillater.

Kritikerne mente at dommen grep for langt inn i nasjonalstatenes rett til å regulere arbeidslivet.

Viking-Line

I den såkalte Viking-saken, som dreide seg om det finske ferjerederiet Viking Line, var det også spørsmål om nasjonal aksjonsrett. Denne dommen vakte oppsikt fordi det ble uttrykt at denne aksjonsretten må ses i lys av EU-retten, det vil si at den må utøves på en måte som ikke er i strid med traktatens bestemmelser. For øvrig slo dommen fast at fagbevegelsen har rett til å aksjonere dersom det må til for å beskytte arbeidstakerne.

Rüffert-saken

Dom i den såkalte Rüffert-saken, mot mot den tyske delstaten Niedersachsen, kom 3. april 2008. Her konkluderte EF-domstolen med at kravet om å følge lokale tariffavtaler var i strid med EUs utstasjoneringsdirektiv, fordi avtalen ikke var allmenngjort. Delstaten hadde vedtatt at offentlige byggeoppdrag bare kunne tildeles etter reglene om offentlige anskaffelser til selskaper som betalte lønninger i samsvar med lokale tariffavtaler.

Luxembourg

Luxembourg-dommen kom 19. juni 2008. Hovedpunktene her er at Luxembourg har hatt en for streng tolkning av ustasjoneringsdirektivet, med krav om blant annet arbeidskontrakt og indeksregulering av lønningene for utstasjonerte arbeidstakere.

Justisdepartementets lovavdeling drøftet Laval- og Rüffert-dommene i forhold til den norske allmenngjøringsordningen. Det heter om Laval-dommen at «det er usikkert hvilken overføringsverdi uttalelsen har for det norske allmenngjøringsinstituttet,» da avgjørende sider ved dommen gjaldt svenske forhold. Om Rüffert-dommen skriver departementet at det innenfor rammene av utsendingsdirektivet «må være mulig med en viss differensiering av arbeidsvilkår ut fra særlige behov i ulike sektorer», men at mer vidtrekkende regler innenfor utvalgte sektorer må begrunnes særskilt.

Lovavdelingen i Justisdepartementet påpekte at Tariffnemnda har et selvstendig ansvar for å anvende allmenngjøringsloven innenfor de rammer som EØS-avtalen setter.

Håndhevingsdirektivet

Håndhevingsdirektivet (direktiv 2014/67/EU) ble endelig vedtatt i mai 2014. Formålet med direktivet er å forbedre håndhevelsene av reglene i utstasjoneringsdirektivet.

Bakgrunnen for håndhevingsdirektivet var EU-domstolens avgjørelser i Viking og Laval, som møtte kritikk fra flere aktører, og særlig fra den europeiske fagbevegelsen. Kritikken gjaldt for en stor del domstolens håndtering av forholdet mellom arbeidstakeres rett til å bruke arbeidskamp, og den traktatfestede etableringsretten og tjenestefriheten.

Holship-dommen

EØS-retten har hatt betydning for retten til arbeidskamp. Holship-saken gjaldt Norsk Transportarbeiderforbunds varslede boikott av Holship for åh hindre lossing og lasting i Drammen havn. Målet var å få Holship til å inngå tariffavtale med fortrinnsrett for havnearbeiderne i Drammen. Tingrett og langmannsrett konkluderte med at boikotten var lovlig. Høyesterett hentet inn uttalelser fra EFTA-domstolen. Den kom fram til at tarffavtaleunntaket fra EØS-avtalens konkurranseregler ikke kunne komme til anvendelse i saken. I desember 2016 kom dommen, der flertallet sluttet seg til EFTA-domstolens syn. Flertallet mente at boikotten ville gjøre at et selskap i en annen EØS-stat ville bli utestengt fra et marked som selskapet ville inn i. LO klaget saken inn for den Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, men fikk ikke medhold.

Dommen fra Høyesterett kan leses her

Langset-dommen

Her hjemme vakte den såkalte Langset-dommen oppmerksomhet. Bemanningsforetaket Brødrene Langset AS leide ut personell til verftsindustrien. Firmaet opprettet underavdelinger ved de skipsverftene hvor selskapet hadde oppdrag. Dette førte til at ansatte mistet reisebestemmelser og bortetillegg for å jobbe et annet sted enn der de bodde. Fra Fellesforbundets side ble dette omtalt som at arbeidstakerne var "inntatt på stedet".

Fellesforbundet tok ut stevning våren 2014. Forbundet mente at reisebestemmelsene i tariffavtalen var blitt brutt. Saken kom opp i Arbeidsretten i 2015, med LO og NHO som parter. De ansatte som saken gjaldt, hadde bopel i Polen og ble innkvartert på arbeidsstedet under arbeid. NHO anførte at arbeidstakerne har et klart definert arbeidssted som er oppgitt i arbeidsavtalen.

Arbeidsretten frifant Brødrene Langset. Konklusjonen var at de avdelingene som var opprettet var å regne som bedrifter. Arbeidstakerne hadde derfor ikke "arbeid utenfor bedrift".

Dommen er å finne her: Dommer og kjennelser av arbeidsretten 2015.

Verftssaken

I februar 2009 sendte NHO og Norsk Industri varsle om søksmål mot Tariffnemnda på vegne av ni verft. Saksøkerne mente at allmenngjøringsforskriften førte til en kraftig økning av kostnadene for innleid arbeidskraft.

Oslo tingrett frikjente staten v/Tariffnemnda i januar 2010. Dommen ble så anket til lagmannsretten, som ba om at tolkningsspørsmål ble lagt fram for EFTA-domstolen.

I januar 2012 forelå EFTA-domstolens dom. Den sa blant annet at det er brudd på konkurransereglene å pålegge utenlandske entreprenører å betale tariffavtalens tillegg for nattekvarter utenfor eget hjem, samt kostnader til reise, kost og losji.

Borgarting lagmannsrett tok ikke hensyn til EFTA-domstolens kjennelse og forkastet anken fra verftene.

Saken ble anket til Høyesterett, der den ble behandlet vinteren 2013. Dommen fra Høyesterett 5. mars 2013 slo fast at utenlandske tilreisende arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som norske verftsarbeidere.

EFTAs overvåkningsorgan ESA konkluderte med at dommen var i strid med EØS-avtalen. Arbeids- og sosialdepartementet viste til at Høyesterett hadde avsagt en grundig dom. Les hele svarbrevet til ESA

EFTAs overvåkningsorgan ESA åpnet formell sak mot Norge i oktober 2016. Les brevet fra ESA her.

Arbeids- og sosialdepartementet svarte i januar 2017 at saken overlates til partene - det vil si Fellesforbundet og Norsk Industri - for en forhandlet løsning i forbindelse med tariffoppgjøret i 2018.  Les brevet fra departementet her.

ESA ba om tilbakemelding om framdriften innen 10. april 2017. Les brevet fra ESA her
Departementet svarte 7. april at arbeidet mellom partene er godt i gjenge. Les brevet her

Les også notat fra Fellesforbundet og Norsk Industri

Den 8. april 2018 ble LO og NHO enige om årets samordnede lønnsoppgjør. Det innebar blant annet at Fellesforbundet og Norsk Industri kom til en enighet om reise, kost og losji (RKL) innenlands.

Tariffnemnda bestemte i oktober 2018 at kostnader innenfor Norges grenser fortsatt skal dekkes, men reiser fra og til hjemlandet ikke lenger er omfattet av allmenngjøringsforskriften. Dette førte til at ESA avsluttet saken.