Debatt: – Be polakkene dine om å holde kjeft, hører jeg fra TV-skjermen
– På trikken ler gutta av han som «tok seg en polakkjobb.» Naboene foreslår jeg fjerner navnet mitt fra postkassa, skriver Ewa Sapieżyńska i dette innlegget. Hun er forfatter av boken «Jeg er ikke polakken din».
Utdrag fra debattinnlegget:
Jeg flyttet til Norge i 2004, det året da Polen ble med i EU. Året ble begynnelsen på en stor folkevandring fra øst, mot vest og Nord-Europa. I dag bor det over hundre tusen polakker i Norge, vi er den desidert største innvandrergruppa her til lands.
Den norske kjæresten min og jeg leide en stor leilighet på Oslos beste vestkant. Rett bak slottet. (...) Snart fikk enka et brev fra naboene våre. De «reagerte» på etternavnet mitt på postkassa. Verdien av alle leilighetene ville jo synke, argumenterte de, og ba henne få etternavnet mitt fjernet.
Vi flyttet etter kort tid. Vi så på en sjarmerende leilighet i et trehus på koselige Rodeløkka. Eieren organiserte privat visning for oss, men jeg rakk ikke åpne munnen før jeg måtte gå derfra med tårer i øynene: «Beklager at det ikke er lys akkurat nå», sa eieren og smilte unnskyldende:
«De dumme polakkene må ha kuttet kabelen mens de jobbet.»
Det har gått mange år uten at jeg har villet snakke om dette.
I nyheter og norske TV-serier tegnes det et nokså ensidig bilde av polakker: De er gjerne nederst på lønnsstigen, lettere alkoholiserte og tungt katoliserte - som vi sier i Polen. De utgjør, ifølge beskrivelsene, bunnsjiktet av et samfunn som ellers liker å oppfatte seg som «klasseløst.»
«Polakker» kan være en betegnelse for alle østeuropeiske arbeidsinnvandrere, for utenlandske arbeidere som tar underbetalte jobber, eller som «stjeler jobbene våre». Det finnes «polakkjobber» og «polske arbeidstimer» i det norske språket. Jeg hører iblant folk uttale «polakk» på en nedsettende måte, sterkt og hardt.
Også i medier og i det offentlige ordskiftet er ordet ofte negativt ladet.
