Kommentar: – På tide å erkjenne at personer har rett til fri bevegelighet i EØS
– Det har blitt hevdet at «fri bevegelighet for personer» var begrenset til økonomisk aktive da EØS-avtalen ble inngått. Dette er ikke riktig, skriver Øyvind Bø, stipendiat ved Institutt for privatrett, Torkell Sætervadet, stipendiat ved Institutt for offentlig rett og Tarjei Bekkedal, professor ved Senter for europarett, UiO.
Utdrag fra kommentaren:
Staten har i flere år hevdet at retten til fri bevegelighet for personer er mer begrenset i EØS enn i EU, mens domstolene i Luxemburg har lagt til grunn at bevegelsesfriheten er den samme i hele det utvidete indre marked.
I 1990 vedtok EU-lovgiver generelle regler om fri bevegelighet som særlig hadde til formål å sikre rettighetene til de økonomisk inaktive.
Da EØS-avtalen ble inngått var det klart at regelverket om fri bevegelighet for økonomisk inaktive personer ville fortsette å utvikle seg. Som et eksempel foreslo EU-kommisjonen i 1991 å utvide trygdeforordningens virkeområde til å omfatte alle økonomisk inaktive.
I en rekke saker for EFTA-domstolen og EU-domstolen – Jabbi, Campbell, ESA mot Norge, I.N. mot Russland og Nordic Info – har staten prøvet ut synspunktet om at den generelle retten til fri bevegelighet for personer er mer begrenset i EØS enn i EU – uten å få gehør. EU-domstolen har tvert imot slått fast at situasjonen til EØS-borgere er «objectively comparable with that of an EU citizen».
På godt norsk holder det å vise til EØS-avtalen artikkel 1. Den alminnelige språklige forståelsen av «fri bevegelighet for personer» er fri bevegelighet for personer. Alle andre rettskildefaktorer underbygger at ordlydstolkningen er korrekt. Derfor vil det være på sin plass om Høyesterett endelig avslutter diskusjonen.