Utenlandsk arbeidskraft har vært vanlig i fiskeindustrien i lang tid, men nasjonalitetene har variert. Ulik råstofftilgang og sesongvariasjoner fører til at arbeidskraftstrategiene varierer ut fra type produksjon.

Ett av de fremste konkurransefortrinnene er at industrien er lokalisert nær viktige fiskefelt. Ulempen er å befinne seg i et høykostland. Derfor har fiskeindustrien søkt å redusere kostnadene ved økt effektivitet, import av arbeidskraft og utflytting av deler av produksjonen til lavkostland.

I deler av industrien er det svingninger i råstofftilgangen, noe som krever sterk mobilisering av arbeidskraft i visse perioder. Mangel på helårsdrift gjør det vanskelig å planlegge og forutsi aktiviteter over et lengre tidsrom. Samtidig er det deler av industrien som har helårsproduksjon, og som i større grad kan basere seg på faste, hele stillinger.

Industrien har vært preget av omfattende restruktureringer, noe som har ført til betydelig færre bedrifter. Sysselsettingen har også gått nedover, samtidig som andelen arbeidstakere fra nye EU-land har økt. De fleste som jobber i fiskeforedlingsindustrien er enten ufaglærte eller har noe videregående utdanning.

Fiskeindustrien ble omfattet av en allmenngjort tariffavtale fra februar 2015. Bakgrunnen var at Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) i økende grad opplevde en negativ forskjellsbehandling av de utenlandske arbeidstakerne. Det gjaldt særlig arbeidstakere fra Baltikum og Romania. Erfaringen var at deres lønns- og arbeidsvilkår lå langt lavere enn både det som er vanlig i bransjen og i forhold til overenskomstens minste lønns- og arbeidsvilkår. Les mer om allmenngjøring på våre temasider.