Velg tema for å få vite mer

Per november 2024 var følgende ni områder omfattet av en allmenngjort tariffavtale: bygg, skips- og verftsindustri, landbruk og gartneri, renhold, fiskeindustrien, elektro, turbil, godstransport på vei og hotell- og serveringsbransjen. Tariffnemnda vedtok høsten 2024 å videreføre allmenngjøring innenfor alle de ni områdene.

Tradisjonen i Norge er at lønn forhandles gjennom avtaler, ikke at den fastsettes ved lov. Lov om allmenngjøring ble vedtatt i 1993. Loven skulle fungere som en sikkerhetsventil i forbindelse med EØS-avtalen og Norges innlemmelse i EUs indre marked.

Det gikk over ti år før loven ble tatt i bruk for første gang, og da på bakgrunn av EU-utvidelsene i 2004 og 2007. Utvidelsene førte til bekymring for lavlønnskonkurranse og sosial dumping i det norske arbeidsmarkedet. 

Det første vedtaket om allmenngjøring trådte i kraft i desember 2004 og omfattet sju landbaserte petroleumsanlegg: Melkøya, Tjeldbergodden, Mongstad, Kollsnes, Kårstø, Ormen Lange, Sture. Vedtaket omfattet byggfags- elektro- og verkstedsoverenskomsten.

Se liste over alle vedtakene fra tariffnemnda.

Bygg

Som nevnt, ble byggfagsoverenskomsten allmenngjort i forbindelse med det første vedtaket for petroleumsanleggene. Siden var det fem østlandsfylker som stod for tur. I september 2005 ble det vedtatt å allmenngjøre byggfagoverenskomsten i Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold. Året etter – i 2006 – ble det allmenngjøring også i Hordaland.

I 2007 ble det allmenngjøring i bygg i hele landet, og siden har det vært slik (med noen endringer i videreføringsvedtakene)

Skips- og verftsindustrien

Verkstedoverenskomsten ble allmenngjort i forbindelse med det første vedtaket som omfattet sju petroleumsanlegg på land i 2004.

I 2007, begjærte LO allmenngjøring av sentrale deler av verkstedoverenskomsten for skips- og verftsindustrien. Etter mange måneder, i juni 2008, stilte Tariffnemda begjæringen i bero fordi den ønsket en nærmere vurdering av de EØS-rettslige sidene ved allmenngjøringsloven (les mer om dette under overskriften «Strid om allmenngjøring»). Området ble deretter allmenngjort med virkning fra 1. desember 2008.

Elektro

I elektro har det vært fram og tilbake med allmenngjøringsvedtak. Elektrofagoverenskomsten var en del av det første allmenngjøringsvedtaket for petroleumsanleggene. Året etter (2005) ble overenskomsten allmenngjort i Oslo og Akershus. I 2008 ble ikke kravet om allmenngjøring for hele landet etterkommet. Begrunnelsen var begrenset og delvis motstridende dokumentasjon. To år etter, i 2010, ble det heller ingen videreføring i Oslo og Akershus.

I juni 2014 sendte Tariffnemnda ut et nytt forslag til delvis allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene. I begjæringen fra EL & IT Forbundet het det at det hadde vært en økning i antall virksomheter der utenlandske arbeidstakere har vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere i bransjen. Den 3. februar 2015 ble det vedtatt å allmenngjøre landsoverenskomsten for elektrofag over hele landet, med unntak for offshore, fra 1. mai 2015.

Jordbruks- og gartnerinæringen

I mars 2009 krevde LO allmenngjøring i landbruket. Det vil si at deler av overenskomsten for jordbruks- og gartnerinæringen skulle allmenngjøres i hele landet. Bakgrunnen var at overgangsordningene (krav om arbeidstillatelse) for arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa skulle avvikles fra 1. mai det året. Det ville øke risikoen for sosial dumping, ifølge LO, som fikk medhold i sitt krav. Det første allmenngjøringsvedtaket fikk virkning fra 1. januar 2010.

Renhold

Da begjæringen om allmenngjøring i renholdsbedrifter kom i 2011, hadde arbeidsgiverorganisasjonen NHO Service lenge ønsket å innføre dette virkemiddelet. En delvis allmenngjøring av overenskomsten for renholdsbedrifter var derfor i liten grad omstridt. den første allmenngjøringsforskriften trådte i kraft 1. september 2011.

Fiskeindustrien

LO og Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet (NNN) begrunnet begjæringen om allmennngjøring med en økende negativ forskjellsbehandling av utenlandske arbeidstakere i fiskeindustrien. Kravet kom i juni 2014, og vedtaket ble gjort gjeldende fra 1. februar 2015.

Transport

Yrkestrafikkforbundet/YS/LO har fått gjennomslag for sitt krav om allmenngjøring av tariffavtaler i godstransport og turbil. Forskriftene ble gjort gjeldende fra henholdsvis 1. juli og 1. oktober 2015.  Fra 1. juni 2025 gjelder den allmenngjorte tariffavtalen også for kjøretøy med totalvekt mellom 2,5 og 3,5 tonn. 

Hotell- og serveringsbransjen

LO krevde allmenngjøring av Riksavtalen 2016–2018 på bakgrunn av at én av fire arbeidstakere innenfor serveringsvirksomhet tjente mindre enn avtalens laveste minstelønnssatser. I møte den 3. november 2017 fattet Tariffnemnda vedtak om delvis allmenngjøring av Riksavtalen fra 1. januar 2018.

Krav om allmenngjøring må framsettes av en organisasjon som er part i tariffavtalen, og som har innstillingsrett. Det vil si en fagforening med minst 10 000 medlemmer. Det er en statlig oppnevnt tariffnemnd som treffer vedtak om allmenngjøring.  Nedenfor finner du en liste over alle vedtakene fra tariffnemnda, tilbake til 2004.

Allmenngjøring kan bare vedtas dersom det dokumenteres at utenlandske arbeidstakere har påviselig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske.

Tariffnemnda består av fem medlemmer: tre nøytrale, én representant fra arbeidsgiverne og én fra arbeidstakersiden. Nemndas utkast til nye allmenngjøringsforskrifter blir sendt på høring. Se oversikt over saksgang.

I tabellen finner du vedtakene fra Tariffnemnda om allmenngjøring av tariffavtaler. De nyeste vedtakene kommer først. Dagens forskrifter gjelder inntil Tariffnemnda har behandlet begjæringer om videreføring.

• FOR-2024-10-21-2543 Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for overnattings-, serverings- og cateringvirksomheter
• FOR-2024-10-21-2534 Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for persontransport med turbil
• FOR-2024-10-29-2601 Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for godstransport på vei
• FOR-2024-10-21-2545 Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter
• FOR-2024-10-21-2544 Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge
• FOR-2024-10-21-2535 Forskrift om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten/VO-delen for skips- og verftsindustrien
• FOR-2024-10-21-2533 Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene
• FOR-2024-10-21-2542 Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for fiskeindustribedrifter
• FOR-2024-10-21-2536 Forskrift om delvis allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene

Krav om allmenngjøring må framsettes av en organisasjon som er part i tariffavtalen, og som har innstillingsrett. Det vil si en fagforening med minst 10 000 medlemmer. Det er en statlig oppnevnt tariffnemnd som treffer vedtak om allmenngjøring.  Nedenfor finner du en liste over alle vedtakene fra tariffnemnda, tilbake til 2004.

Allmenngjøring kan bare vedtas dersom det dokumenteres at utenlandske arbeidstakere har påviselig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske.

Tariffnemnda består av fem medlemmer: tre nøytrale, én representant fra arbeidsgiverne og én fra arbeidstakersiden. Nemndas utkast til nye allmenngjøringsforskrifter blir sendt på høring. Se oversikt over saksgang.

I tabellen finner du vedtakene fra Tariffnemnda om allmenngjøring av tariffavtaler. De nyeste vedtakene kommer først.

Solidaransvar for lønn ble innført i de allmenngjorte områdene fra 2010. Det betyr at de som setter ut arbeid kan bli solidarisk ansvarlig for lønn, overtidsbetaling og feriepenger til arbeidstakere hos underleverandørene. I de allmenngjorte områdene er det også innført påseplikt for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte.

Solidaransvar for lønn var en del av regjeringen Stoltenbergs andre handlingsplan mot sosial dumping, som ble lagt fram i oktober 2008. Bestemmelsen følger av allmenngjøringslovens §13.

Det betyr at det ikke bare er arbeidsgiver som er ansvarlig for å betale arbeidstakerne de allmenngjorte lønnssatsene. Dersom arbeidstakerne ikke får lønn til avtalt tid, kan de også rette kravet mot andre virksomheter i kontraktkjeden, for eksempel hovedentreprenøren.

Arbeidstaker må fremme skriftlig krav overfor solidaransvarlig senest tre måneder etter lønnas forfallsdato.

Flere land, som Tyskland, Frankrike og Spania, har en form for solidaransvar. Den norske modellen har tatt utgangspunkt i den tyske ordningen.

Fire år etter innføringen var solidaransvar lite brukt, til tross for at kjennskapen til ordningen var stor. Les Fafos oppsummering fra 2014 av de første erfaringene: Solidaransvar for lønn

Påseplikt og innsynsrett

I mars 2008 kom forskriften om informasjons- og påseplikt og innsynsrett i de allmenngjorte områdene. Den innebærer at bestiller i kontrakter med leverandører skal informere om at arbeidstakerne minst skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som følger av allmenngjøringsforskrifter. Hovedleverandører skal også påse at lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører er i samsvar med allmenngjøringsforskrifter.

Tillitsvalgte i hovedleverandørens virksomhet kan kreve dokumentasjon på at lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandør er i samsvar med gjeldende allmenngjøringsforskrift. Dette gjelder kun for tillitsvalgte som representerer den organisasjonen som er part i den allmenngjorte tariffavtalen.

Les også: Arbeidstilsynets faktaside om informasjons- og påseplikten

Er allmenngjøring det mest effektive virkemiddelet for å sikre likeverdige vilkår for utenlandske arbeidstakere? I skips- og verftsindustrien har det vært en årelang strid om lovligheten av en allmenngjort tariffavtale. Lovfestet minstelønn er også en del av diskusjonen.

I juni 2008 sendte Norsk Teknologi en klage på lov om allmenngjøring til EFTAs overvåkningsorgan ESA. Organisasjonen mente at loven var i strid med EØS-avtalen, men klagen ble avvist av ESA. Dette skjedde i forbindelse med behandlingen av kravet om allmenngjøring i skips- og verftsindustrien.

Tariffnemnda vedtok allmenngjøring for skips- og verftsindustrien, med virkning fra 1. desember 2008.

I februar 2009 sendte NHO og Norsk Industri varsel om søksmål mot Tariffnemnda på vegne av ni verft. Saksøkerne mente at allmenngjøringsforskriften førte til en kraftig økning av kostnadene for innleid arbeidskraft. Oslo tingrett frikjente staten v/Tariffnemnda i januar 2010. Dommen ble så anket til lagmannsretten, som ba om at tolkningsspørsmål ble lagt fram for EFTA-domstolen.

I januar 2012 forelå EFTA-domstolens dom. Den sa blant annet at det er brudd på konkurransereglene å pålegge utenlandske entreprenører å betale tariffavtalens tillegg for nattekvarter utenfor eget hjem, samt kostnader til reise, kost og losji.

Borgarting lagmannsrett tok ikke hensyn til EFTA-domstolens kjennelse og forkastet anken fra verftene. Saken ble anket til Høyesterett, der den ble behandlet vinteren 2013. Dommen fra Høyesterett slo fast at utenlandske tilreisende arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som norske verftsarbeidere.

I oktober 2016 vedtok ESA (EFTAs overvåkningsorgan) å åpne en formell sak mot Norge i verftssaken om allmenngjøring av dekning av utgifter til reise, kost og losji for utsendte arbeidstakere.

Arbeids- og sosialdepartementet svarte i januar 2017 at saken overlates til partene – det vil si Fellesforbundet og Norsk Industri – for en forhandlet løsning i forbindelse med tariffoppgjøret i 2018.  Les brevet fra departementet her.

Høsten 2018 vedtok Tariffnemnda at utgifter til reiser innenfor Norges grenser fortsatt skal dekkes, men ikke reiser fra og til hjemlandet. ESA lukket saken.

Europeisk minstelønn

Direktivet om minstelønn ble vedtatt i 2022. Danmark og Sverige stemte nei.

Danmark har reist annulasjonssøksmål mot direktivet. Avgjørelsen fra EU-domstolen er ventet på nyåret 2025.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har konkludert med at direktivet ikke er EØS-relevant.

Direktivets reguleringer om lovfestet minstelønn vil i utgangspunktet ikke ha betydning for de nordiske landene, siden de bare gjelder land som allerede har en lovfestet minstelønn. Det kommer ikke til å bli påbudt å innføre en minstelønn.

Det stilles heller ikke konkrete krav til hvor høy lønna skal være, men at den skal bidra til å oppnå arbeidsvilkår.

I medlemsland der tariffavtaledekningen er lavere enn 80 prosent, skal det lages handlingsplaner for å øke dekningen. Dette vil være relevant for Norge.

Spørsmålet om lovfestet minstelønn skapte splittelse i europeisk fagbevegelse.

Les Fafo Østforums faktaflak om europeisk minstelønn

Med lovfestet minstelønn menes et minste lønnsnivå som enten fastsettes ved lov eller med hjemmel i lov. Minstelønnen kan være garantert alle arbeidstakere i et land, men det kan også være gjort unntak for enkelte grupper, eller at den er gradert, for eksempel ut fra alder. Som regel vil det være én sats for voksne arbeidstakere, og denne gjelder i alle, eller i de fleste, deler av arbeidsmarkedet.

Hvordan den lovfestede minstelønnen fastsettes, varierer fra land til land. Hovedpoenget er at lovgiver har fastsatt en minstelønn eller en prosedyre for hvordan minstelønn skal fastsettes.

Motstanden handler om frykten for at en slik ordning kan svekke partenes autonomi og avtalefrihet, føre til forvitring av tariffavtalene, lønnspress nedover og svekke incentivet til organisering både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

LO vil heller gjøre allmenngjøringsordningen enklere.