Plattformarbeid innebærer å utføre oppdrag som formidles via en app, ofte uten kontakt med en fysisk sjef. Dette blir av mange sett på som en fleksibel mulighet til å tjene ekstra ved siden av studier eller annet arbeid. Samtidig er det også omdiskutert på grunn av usikre arbeidskontrakter og dårlige vilkår.

De første plattformvirksomhetene kom til Norge i 2014 med Uber, etterfulgt av Foodora i 2015. I begynnelsen var det en variert gruppe mennesker som tok slike jobber – studenter, arbeidsinnvandrere og andre som enten hadde utfordringer med å komme inn på det ordinære arbeidsmarkedet, eller som ønsket en ekstrainntekt ved siden av annen jobb eller studier. Plattformarbeid kunne tilby nettopp det.

Den største bransjen innen plattformøkonomien er i dag app-basert matlevering, der det estimeres at opptil 2,2 millioner personer har dette som jobb i Europa (Vandaele & Rainone, 2025). I Norge er det estimert at om lag 2000 personer jobber som varebud via en app, og kun 25 prosent av disse er født i Norge (Statistisk sentralbyrå, 2023). Blant dem som har plattformarbeid som hovedinntekt, er det en klar overvekt av arbeidsinnvandrere (ibid.). Denne utviklingen samsvarer med trenden i andre europeiske land. Plattformene har vokst fram i de delene av arbeidslivet hvor atypisk arbeid er mer utbredt, organisasjonsgraden er lavere og tariffavtaledekningen svakere.

Hvorfor er arbeidsinnvandrere overrepresentert i plattformarbeid?

Terskelen for plattformarbeid er lav. Det stiller få krav til kompetanse og lite opplæring. Det er heller ikke nødvendig å beherske det lokale språket (Oppegaard & Jesnes, 2023). Som sykkelbud trenger man kun en sykkel og en mobiltelefon. Dette gjør plattformarbeid til en lavterskeljobb – særlig for de som ikke snakker norsk.

For det andre kan arbeidsinnvandrere ha færre muligheter i det tradisjonelle arbeidsmarkedet. I noen tilfeller framstår plattformarbeid også som et bedre alternativ på grunn av ‘fraværet’ av en sjef og tilsynelatende fleksibel arbeidstid (Oppegaard, 2024), eller at det er et direkte alternativ til å jobbe svart under enda dårligere vilkår (Corrales-Øverlid, 2025).

For det tredje har plattformvirksomhetene lave administrasjonskostnader, ved å ‘onboarde’ nye arbeidere. For eksempel er opplæring gjerne et digitalt kurs via appen (Zwysen & Piasna, 2024). Plattformvirksomheter som Uber og Foodora kjennetegnes ved at de har utviklet digitale plattformer eller apper som automatiserer alt fra rekruttering og opplæring, til tildeling av oppdrag, prissetting og avslutning av arbeidsrelasjonen (Jesnes, 2025). Denne formen for såkalt algoritmisk styring gjør det mulig for virksomhetene å raskt tilpasse hvor mange som er aktive på plattformen – altså hvor mange som leverer mat til enhver tid. I perioder med lav etterspørsel kan det være få oppdrag, uten at det medfører kostnader for virksomhetene fordi budene kun får betalt per levering.

Dette henger sammen med tilknytningsformen plattformvirksomhetene bruker. Ofte er plattformarbeidere klassifisert som frilansere eller selvstendig næringsdrivende, noe som betyr at de ikke har noen garantert arbeidstid eller inntekt, og har heller ikke de samme rettighetene til syke- eller feriepenger som arbeidstakere. Oppdragstakere får betalt kun per levering.

Ni av ti av rundt 500 plattformvirksomheter i Europa klassifiserer plattformarbeiderne som oppdragstakere (De Groen et al., 2021). Beslutninger som påvirker både inntjening og arbeidsforhold overlates til algoritmer, med lite mulighet for medvirkning. Spørsmålet er om plattformvirksomheter som Uber og Wolt bør regnes som arbeidsgivere, noe som har vært gjenstand for rettssaker over hele Europa (Defossez, 2022). Arbeidsmiljøloven i Norge ble oppdatert i 2024. Her blir arbeidstakerbegrepet presisert, ved å inkludere kriterier om løpende personlig arbeidsplikt og underordning gjennom styring, ledelse og kontroll (§ 1-8). Det ble også innført en presumsjonsregel som gjør at det er plattformvirksomhetene som har bevisbyrden dersom det er uklart om man er arbeidstaker eller oppdragstaker. Dette testes nå i praksis – blant annet gjennom Wolt-dommen, der budene fikk medhold i at de er arbeidstakere. 

En fjerde forklaring på at arbeidsinnvandrere er overrepresentert i plattformarbeid er at denne formen for arbeid er av transnasjonal karakter (Zwysen & Piasna; 2024). Flere plattformvirksomheter operer på tvers av landegrenser og appene har en relativt lik utforming i ulike land. Dette gjør det enkelt å krysse landegrenser og starte opp med samme eller en annen app i et nytt land allerede neste dag, med minimal opplæring.

Springbrett eller blindvei?

Plattformarbeid er en mulig inngangsport til arbeidslivet. På den andre siden kan det være en blindvei eller en felle, der man blir stående fast i en jobb som er lavt betalt og med relativt dårlige arbeidsvilkår (Adermon & Hensvik, 2022; Van Doorn et al., 2023). Plattformarbeid kan dermed være inkluderende gjennom at det er lav terskel for å starte opp, og samtidig kan det også være en pådriver for ulikhet (Jesnes & Oppegaard, 2023; Corrales-Øverlid, 2024).

EUs plattformdirektiv

Det foregår en rekke prosesser innen regulering og håndheving som kan påvirke utviklingen av plattformarbeid i Norge. Det vurderes nå om EUs plattformdirektiv er relevant for EØS-avtalen. EUs plattformdirektiv har to hovedmål: å styrke rettighetene til plattformarbeidere og å sikre større åpenhet i bruken av algoritmisk styring.

Det første målet er å gi plattformarbeidere som er feilklassifisert som oppdragstakere vern og rettigheter som arbeidstakere. For å oppnå dette innføres en såkalt presumsjonsregel, der det skal legges til grunn at plattformarbeidere er arbeidstakere, med mindre plattformvirksomheten selv kan bevise det motsatte. Det er altså plattformvirksomheten som har bevisbyrden for at den enkelte ikke er å anse som arbeidstaker.

Det andre målet er å sikre åpenhet og ansvarlighet i bruken av algoritmisk styring. Direktivet pålegger plattformvirksomheter å gi informasjon til arbeidstakere, fagforeninger og nasjonale myndigheter om hvordan automatiserte overvåknings- og beslutningssystemer fungerer. Plattformarbeidere får også rett til å ta med seg informasjon, som for eksempel kundeomtaler, dersom de bytter plattform. I tillegg krever direktivet at avgjørelser om oppsigelse, kontraktsavslutning eller suspensjon ikke skal tas utelukkende av algoritmer – det må være innslag av menneskelig vurdering i slike beslutninger.

Kilder:

Corrales-Øverlid, A. C. (2024). «Alle vet at Norge er best»: Kampen mot prekære og utnyttende arbeidsforhold i det norske arbeidslivet og velferdssamfunnet. Norsk antropologisk tidsskrift, 35(3-4), 218-236.

De Groen, W. P., Kilhoffer, Z., Westhoff, L., Postica, D., & Shamsfakhr, F. (2021). Digital labour platforms in the EU: Mapping and business models. European Commission.

Jesnes, K., & Oppegaard, S. M. (2023). Plattformmediert gigarbeid i Norge. Fleksibilitet, uforutsigbarhet og ulikhet. I Fløtten, T., Kavli, H.C., & Trygstad, S. (red.), Ulikhetens drivere og dilemmaer (pp. 137-153). Universitetsforlaget.

Jesnes, K. (2025). Power relations in app-based food delivery in Norway. Doktorgradsavhandling. Institusjonen for sosiologi og arbeidsvitenskap. Gøteborg: Universitetet i Gøteborg.

Oppegaard, S. (2024). A step up? Why taxi platform drivers in Oslo, Norway started to drive. Acta Sociologica, 68(1), 68-82.

Statistisk sentralbyrå (2023). De fleste som tjener penger gjennom digitale plattformer driver med privat eiendomsutleie. 

Van Doorn, N., Ferrari, F., & Graham, M. (2023). Migration and migrant labour in the gig economy: An intervention. Work, Employment and Society, 37(4), 1099-1111.

Vandaele, K., & Rainone, S. (2025). Regulating platform work: insights from the food delivery sector in Europe and beyond. In The Elgar Companion to Regulating Platform Work (pp. 1-20). Edward Elgar Publishing.

Zwysen W. & Piasna A. (2024) Digital labour platforms and migrant workers: analysing migrants’ working conditions and (over)representation in platform work in Europe, Working Paper 2024.06, ETUI.