To av tre arbeidsinnvandrere er ikke organisert
Violetta Bilous er tillitsvalgt på Brustadbakeren. Det er ikke bare-bare å flykte fra krig i Ukraina og bli ekspert på norsk arbeidsliv – i tillegg til å lære seg et nytt fag. Organisering av utenlandske arbeidere er vanskelig, men ikke umulig.
Å organisere arbeidsinnvandrere og arbeidstakere uten norsk som morsmål, som Violetta, er noe fagbevegelsen har blitt mer og mer opptatt av. Det har vært en modningsprosess som fikk fart på seg etter at EU ble utvidet med flere østeuropeiske land 1. mai 2004.
Likevel: 21 år senere har man fortsatt ikke helt knekket koden for hvordan man skal få inkludert dem i den norske fagbevegelsen.
I fjor lanserte Fafo en rapport om organisering blant arbeidsinnvandrere. Rapporten var skrevet på oppdrag fra LO.
Tallenes tale er klare: Omtrent to av tre arbeidsinnvandrere er ikke organisert. I noen bransjer er tallene enda lavere. Det er også forskjell på arbeidstakere fra ulike land. Særlig arbeidstakere fra deler av Sentral- og Øst-Europa er vanskelig å organisere, ifølge Fafo.
Fiskeindustrien er en av bransjene Fafo har sett nærmere på. Sesongarbeid og mye manuelt arbeid har gjort at det norske språket er minoriteten på mange arbeidsplasser. Organiseringen av denne industrien er i klar vekst, men fortsatt er det mange som står utenfor det tarifferte arbeidslivet i denne bransjen.
Noe som er typisk, sier forsker Anne Marit Ødegård. For organisering «smitter» blant kollegaer. Og da tar det tid om man starter med et litt dårligere utgangspunkt.
– Folk gjør stort sett som kollegaen sin. Derfor har bransjer veldig mye å si for om du blir organisert, sa Ødegård da hun gjestet fiskeindustriens konferanse tidligere i år.
Er det tariffavtale og kollegaen er organisert, så er det altså mye større sjanse for at du blir organisert.
