Notat om EUs arbeids- og sosialpolitikk andre halvår 2021
Arbeids- og sosialråd Kristina Jullum Hagen ved EU-delegasjonen i Brussel har laget en oversikt over status og utviklingstrekk for EUs arbeids- og sosialpolitikk. Minstelønnsdirektivet og endringer i trygdekoordineringsforordningen er blant saksområdene.
– Andre halvår av 2021 var preget av høy aktivitet på sysselsettings- og sosialområdet i EU-institusjonene. Effektene av koronapandemien har gitt EUs sosiale søyle ny aktualitet. Og et aktivt Europaparlament presset på for fortgang i arbeidet, og medlemslandene i Rådet klarte å enes om felles posisjoner i vanskelige saker, skriver Jullum Hagen.
Nedenfor er sammendrag om minstelønnsdirektiv og trygdekoording.
Les hele artikkelen: EU-delegasjonens halvårsrapport om arbeids- og sosialsaker (Utenriksdepartementet, 05.01.21)
Last ned Arbeids- og sosialråd Kristina Jullum Hagens halvårsrapport fra 2. halvår 2021 (pdf.)
Et europeisk minstelønnsdirektiv kan bli klart til våren
Forslaget om et europeisk minstelønnsdirektiv nærmer seg finaleetappen. Formålet med minstelønnsdirektivet er å sikre at arbeidstakere i EU beskyttes av tilstrekkelige minstelønninger som gir mulighet for en verdig tilværelse uansett hvor de arbeider. Siden lønn er nasjonalt ansvar, settes det ingen konkrete krav til nasjonale nivåer på minstelønn.
I løpet av høsten landet både Europaparlamentet og Rådet sine respektive posisjoner forut for de avsluttende trilogforhandlingene. Selv om avstanden mellom partene er stor er sannsynligheten høy for at et europeisk minstelønnsdirektiv kan bli vedtatt i første kvartal 2022.
Mislykket kompromiss om trygdekoordinering
En gjenganger i Brussel er forhandlingene om endringsforslagene til trygdekoordineringsforordningen og gjennomføringsforordningen. Formålet med forordningene er å sikre fri bevegelighet for statsborgere i EØS-land, og sikre at de ikke taper pensjonsrettigheter, andre trygderettigheter eller mulighet for opptjening av slike rettigheter, ved å flytte fra et EØS-land til et annet.
Det har imidlertid vist seg svært vanskelig å komme til enighet. Medlemslandene har ulike interesser: Enkelte land er i hovedsak avsendere, mens andre land er mottakere av arbeidskraft, med ulike konsekvenser for medlemsstatenes trygdebudsjett.
