Utdrag fra kronikken: 

Asle Toje skisserer i sin kronikk (Aftenposten, 22.12.25) en nasjon på vei mot oppløsning, en kultur som visstnok holder på å smuldre. Han frykter at vi nordmenn glemmer hvem vi er – at røttene våre råtner i møtet med globaliseringen og et stadig mer mangfoldig samfunn.

Men er virkelig norsk samfunnsliv, kultur og tradisjoner i ferd med å gå under?

I Gamvik møter du folk fra mange nasjoner i samfunnskritiske roller. Litauere, polakker, latviere og estlendere jobber i fiskeriene og på filetfabrikken side om side med lokalbefolkningen. Thailandske og filippinske hender gir omsorg på helsesenteret. Syriske og ukrainske familier har funnet seg til rette; ungene deres går på skolen med våre og snakker snart kav finnmarking. Sammen med oss holder disse nye sambygdingene hjulene i gang. Uten dem hadde fisken blitt liggende i havet og mange av våre eldre stått uten omsorg og pleie.

Dette er en virkelighet du finner i mange kystsamfunn i Finnmark, uten disse folkene ville vi bli avfolket og avviklet som samfunn for lenge siden.

Når mørketida senker seg her oppe, tenner vi lys i vinduene. Det har vi alltid gjort for å minne oss selv på at sola kommer tilbake. I år er lysene kanskje tent av hender fra Ukraina, Litauen eller Romania.