Landrapporter

Landrapporter

I Fafo Østforums landrapporter gis det fakta og tall om EUs medlemsland fra Sentral- og Øst-Europa. I tillegg har vi tatt med Hellas, Italia, Portugal og Spania. Rapportene tar for seg økonomi, næringsstruktur, arbeidsmarked og partene i arbeidslivet.

Landrapportene ble revidert sommeren 2016.

SBulgaria Bulgaria  Lukk

SBulgaria Bulgaria

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

7,2 millioner

BNP per innbygger (2015) 6100 euro
Realvekst BNP (2015) 3,0 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 7,4 prosent
Organisasjonsgrad ca. 20 prosent
Tariffavtaledekning 23 prosent

Bulgaria ble EU-medlem 1. januar 2007, samtidig med Romania. Landet har 7,25 millioner innbyggere, og er til sammenlikning litt mindre folkerikt enn Sverige. Bulgaria ligger på vestsiden av Svartehavet, sør for Romania og nord for Tyrkia og Hellas.

kart bulgaria

Det var lenge diskusjon om Bulgarias og Romanias inntreden i EU skulle utsettes på grunn av problemer med blant annet korrupsjon, organisert kriminalitet og et dårlig rettssystem. Da landenes medlemskap likevel ble godkjent, ble det stilt uvanlig strenge krav. Landene må hver sjette måned rapportere inn til EU om hvor langt de er kommet i å bekjempe korrupsjon. Bulgaria må også holde EU-kommisjonen oppdatert om framgang i kampen mot organisert kriminalitet.

De gamle EU- og EØS-landene hadde mulighet til å innføre begrensninger på arbeidsinnvandring fra Bulgaria og Romania i inntil syv år, noe også Norge benyttet seg av. Fra 1. januar 2007 innførte Norge overgangsordninger for arbeidsinnvandrere fra Bulgaria og Romania. Disse ble avviklet i 2012.

Økonomi

Bulgaria er EUs fattigste land. BNP per innbygger, regulert for kjøpekraft, tilsvarte i 2015 kun 47 prosent av gjennomsnittet i EU. Økonomien er imidlertid i vekst, og er med en vekstrate på 3,0 prosent i 2015 over gjennomsnittet i Europa.

Etter kommunismens fall i 1989 gikk Bulgarias økonomi inn i en dyp krise, delvis fordi det sovjetiske markedet falt bort. Bruttonasjonalprodukt falt med 40 prosent, og det var først i 1994 at landet igjen kunne vise til positiv økonomisk vekst. Den bulgarske økonomien kollapset på nytt i 1996 på grunn av manglende og feilslåtte økonomiske reformer. I 1997 utformet bulgarske myndigheter en ny reformpakke i samarbeid med IMF og Verdensbanken, der særlig privatisering av tidligere statlige selskaper var sentralt. Dette bidro til å stabilisere økonomien.
På 2000-tallet hadde Bulgaria høy makroøkonomisk stabilitet, synkende arbeidsledighet og en årlig økonomisk vekst langt over gjennomsnittet i EU. Fra 2004 til 2008 var den gjennomsnittlige veksten mer en 6 prosent. Bulgaria viste seg da som en av de mest stabile økonomiene i EU.

Finanskrisen i 2008 rammet Bulgaria hardt og førte til at BNP falt med 5 prosent i 2009. Veksten tok likevel raskt til igjen, og Bulgaria hadde 0,7 prosent vekst i 2010 og 2 prosent vekst i 2011, hovedsakelig på grunn av økt eksport. Fra 2011 til 2015 har veksten ligget rundt 1 prosent. I 2015 opplevde Bulgaria en økning i vekstraten til 3 prosent. Dette er mest sannsynlig grunnet at penger fra EUs strukturfond har blitt injisert inn i økonomien i tillegg til økt eksport. EU kommisjonen anslår at når effekten av EUs strukturfond avtar vil veksten senkes til rundt 2 prosent i 2016 og 2017. Økonomien ligger likevel langt under potensiell vekstrate, og det ser ikke ut til at Bulgaria vil nå opp på før-krise-nivå med stabil høy vekst på en stund.

Bulgaria har de laveste kostnadene for arbeidskraft i EU, og har et svært lavt skattenivå. Korrupsjon, mangel på et velfungerende rettsapparat og offentlig innsyn i statlige organisasjoner førte likevel til at utenlandske investorer lenge holdt seg unna. Fra 2004 økte interessen derimot betydelig, og Bulgaria var blant de EU-landene som tiltrakk seg høyest andel utenlandske direkteinvesteringer (FDI). I 2006 og 2007 var andelen nye investeringer av BNP henholdsvis 23,5 og 28,5 prosent, noe som var langt over gjennomsnittet i EU. Fra 2008 førte finanskrisen til en kraftig nedgang i nye investeringer. Nye utenlandske direkteinvesteringer har sunket jevnt siden krisen og var på 3,6 prosent av BNP i 2015. Den bulgarske regjeringen satte i 2015 i gang flere tiltak for å øke innvesteringen i landet basert på EU kommisjonens analyse av landets utfordringer for økt investering. Disse tiltakene inkluderer å senke byråkratiet, korrupsjonen og ustabiliteten i lovgivningen, som sammen skaper et ustabilt og ugjennomsiktig system.

I 2014 viste det Bulgarske bankvesen store svakheter da den fjerde største banken fikk store likviditetsproblemer og ble satt under administrasjon av sentralbanken etter en «bank run» (at mange tar ut pengene sine samtidig). Dette førte til langt mindre tiltro til bulgarsk bankvesen og finanssystemet generelt, og skremte i følge EU-kommisjonen vekk investorer. Det har imidlertid blitt satt i gang tiltak som har bedret likviditeten og profitabiliteten til banksektoren, og befolkningens tiltro til banksektoren har økt, noe som har stabilisert situasjonen. Sektoren regnes likevel fremdeles som noe ustabil, og en sårbar finanssektor regnes derfor fremdeles som en av Bulgarias største utfordringer i følge EU kommisjonen.

Det er flere norske investorer i Bulgaria. Blant annet kjøpte Telenor i 2013 opp den bulgarske mobiloperatøren Globul for 717 millioner euro.

EU er Bulgarias viktigste handelspartner, etterfulgt av Tyrkia, Russland, Serbia og Makedonia. Viktige eksportvarer er mineraler, kjemiske produkter, klær og elektroniske maskiner, og landet importerer i hovedsak mineralprodukter. Eksporten er vente å øke raskere enn importen i 2016, som en effekt av økende internasjonal etterspørsel og svekkelsen av euroen (som den bulgarske valutaen er knyttet mot). Dette er en medvirkende faktor til økt økonomisk vekst.
Handelen mellom Norge og Bulgaria er liten, men har økt jevnt de siste årene. I 2015 hadde norsk eksport til Bulgaria en verdi på 184 millioner kroner, mens importen var verdt 580 millioner kroner.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. I perioden 2009 til 2014 var Bulgaria den femte største mottakeren, og mottok til sammen 126,6 millioner euro i EØS-midler. Pengene gikk blant annet til reformer i justissektoren, bekjempelse av organisert kriminalitet og tiltak for å bedre situasjonen til utsatte grupper i samfunnet. Prosjektene må fullføres innen 2016. På grunn av de ustabile forholdene i landet har imidlertid flere av prosjektene blitt forsinket og det er fare for at deler av disse ikke blir implementert. I den nye perioden, for 2014-2021, er Bulgaria bevilget 210,1 millioner euro og er med det ordningens fjerde største mottaksland. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Den bulgarske valutaen, lev (BGN), er bundet til euro. 100 lev var per juni 2016 verdt 472,35 norske kroner. Bulgaria har siden midten av 2013 opplevd deflasjon på grunn av lav innlandsetterspørsel, lave internasjonale råvarepriser og prisreduksjon. Deflasjonsraten var på 1,6 prosent i 2014 og 1,1 i 2015, og denne deflasjonen har fortsatt inn i 2016. Det er imidlertid ventet at inflasjonen vil øke som en effekt av økende inflasjon av euroen.

Næringsstruktur

Bulgarias viktigste næringer er utvinning av mineraler og produksjon av elektrisitet og gass. Dessuten produserer Bulgaria mye mat- og drikkevarer og tobakk. I følge Innovasjon Norge er fornybarenergi, bilindustrien, elektronikk og helse og helseturisme blant de næringene som er i vekst i Bulgaria. Jordbruket står for 5 prosent av BNP og sysselsetter 7 prosent, industrien utgjør 31 prosent og sysselsetter 35,2 prosent, mens tjenesteytende næringer står for 64 prosent av BNP og 57,7 prosent av arbeidsstyrken.

Arbeidsmarket

Arbeidsledigheten gikk kraftig ned i takt med den økonomiske veksten i landet, fra 20 prosent i 2000 til under 5 prosent i 2008. Ifølge EU-kommisjonen var økt fleksibilitet på arbeidsmarkedet en viktig årsak. Krisen i 2008 medførte økt arbeidsledighet, særlig blant unge og ufaglærte. I 2010 steg ledigheten til over 10 prosent, før den økte til 13 prosent i 2013. I 2015 sank ledigheten igjen til under 10 prosent, og i første kvartal av 2016 var ledigheten helt nede i 7,4 prosent. Dette er for det meste grunnet en synkende arbeidsstyrke som en følge av arbeidsutvandring og en aldrene befolkning, og ikke noen stor bedring i det nasjonale arbeidsmarkedet. En særlig utfordring er den høye andelen unge som verken er i arbeid eller i utdannelse, og som ikke er i kontakt med arbeidsformidlingen. I tillegg er det, fra EU-kommisjonens side, bekymring over den lave kvaliteten på utdannelse- og opplæringssystemet, og dens manglende relevans for det arbeidsmarkedet trenger. Arbeidsledigheten blant unge var i 2015 på 21,6 prosent, en nedgang på nesten 7 prosent fra 2013. Nedgangen kommer mest sannsynlig av at Bulgaria har vært et av satsningslandene for EUs ungdomsgaranti.


I 2013 var det 232 400 bulgarske statsborgere som arbeidet i andre EU land. Dette utgjør 7,9 prosent av sysselsatte i landet, noe som er godt over gjennomsnittet i EU. Bulgarske arbeidere har tradisjonelt reist til Østerrike og Tyskland, men har i de senere årene begynt å arbeide i Italia og Spania. Antallet bulgarske arbeidere i Spania og Italia har blitt lavere etter krisen, men mange fortsetter å reise dit for å arbeide på tross av de økonomiske problemene.

Bulgaria har det laveste lønnsnivået i EU, med en total lønnskostnad på kun 4,1 euro i timen i 2015. Til sammenlikning er gjennomsnittlig lønnskostnad pr. time i EU-landene 25 euro. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 952 BGN (487 EUR) i mars 2016, ifølge landets statistikkbyrå. Bulgaria har lovfestet minstelønn. Denne har økt kraftig fra slutten av 1990-tallet, også i forhold til den sterke økningen i det gjennomsnittlige lønnsnivået. I 1997 utgjorde minstelønna 26,5 prosent av gjennomsnittlig lønn, mens den i 2014 utgjorde 40,5 prosent av gjennomsnittslønna. Nasjonal minstelønn var 214 euro i måneden i 2016, noe som er blant de aller laveste minstelønnssatsene i Europa.

Arbeidslivets parter

Omtrent 20 prosent av Bulgarias arbeidstakere er fagorganiserte. Andelen har sunket dramatisk - ikke bare fra kommunisttiden da den var nær 100 prosent, men også siden slutten 1990-tallet da den var rundt 40 prosent. De totale tallene over fagorganiserte fortsetter å falle, men prosentandelen har økt fra 17,5 prosent til 22 fra perioden 2007-2008 til 2011-2012. Dette skyldes i hovedsak synkende sysselsetting. På arbeidstakersiden er det to store sammenslutninger: Confederation of Independent Trade Unions of Bulgaria (CITUB/KNSB), som med sine rundt 276 000 medlemmer er den største, og Podkrepa (Confederation of Labour) som organiserer ca. 88 000 arbeidere. KNSB ble dannet da den statlige fagforeningsbevegelsen ble reformert etter kommunismens fall, mens Podkrepa sprang ut av opposisjonsbevegelsen. Samarbeidet mellom de to organisasjonene er likevel relativt godt, og begge organisasjonene deltar i de nasjonale organene for trepartssamarbeid.

På arbeidsgiversiden var 14 prosent av selskapene i landet med i en arbeidsgiverorganisasjon i 2012. Det er fire nasjonalt representative arbeidsgiverorganisasjoner i Bulgaria. Den største målt i antall medlemmer er Bulgarian Chamber of Commerce and Industry (BCCI), som omfatter 6 prosent av alle arbeidsgivere. Bulgarian Industrial Capital Association (BICA) er den organisasjonen som dekker flest økonomiske. I tillegg finnes organisasjonen Bulgarian Industrial Association (BIA) og Confederation of Employers and Industrialists in Bulgaria (CEIBG). Sistnevnte er den eneste som ikke er en del av globale og Europeiske strukturer for sosial dialog.

Alle organisasjonene deltar i de viktigste organene for trepartssamarbeid i Bulgaria på nasjonalt, regionalt og sektornivå.

Bulgarias system for kollektive forhandlinger har gjennomgått en desentraliseringsprosess siden 1989, og den desentraliserte tendensen ble forsterket under finanskrisen. Kollektive forhandlinger foregår hovedsakelig på bedriftsnivå. Siden 2010-11 har likevel betydningen av bransjeavtaler økt, etter det ble innført en klausul om at bransjeavtaler kan allmenngjøres til alle bedrifter i bransjen. Dette gjorde det Bulgarske Arbeids- og Sosialdepartementet i samarbeid med partene i arbeidslivet med en rekke avtaler som for eksempel vannforsyningsbransjen, gruvedrift, og treforedling og møbler. Allmenngjøring er likevel ikke veldig utbredt. Derfor er kun omtrent 23 prosent av arbeidstakerne anslått å være dekket av tariffavtaler, noe som er et fall fra forrige tiår.

Partene i arbeidslivet samarbeider på nasjonalt nivå gjennom det nasjonale rådet for trepartssamarbeid NCTC. Gjennom sosial dialog i NCTC setter regjeringen minstelønn og lønn i offentlig sektor, i tillegg diskuteres saker som ungdomsledighet og innstrammingstiltak.

Bulgaria: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Bulgaria (Utenriksdepartementet)

estonia l  EstlandLukk

 estonia l Estland

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015) 1,3 millioner
BNP per innbygger (2015) 15.600 euro
Realvekst BNP (2015) 1,1 prosent
Arbeidsledighet (siste kvartal 2015, sesongjustert) 6,3 prosent
Organisasjonsgrad Ca. 6 prosent
Tariffavtaledekning 33 prosent


Estland er med sine 1,3 millioner innbyggere det minste av de baltiske landene og det fjerde minste EU-landet. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 67 prosent ja. Estlands medlemskap i både NATO og EU fra våren 2004 la grunnlaget for landets videre vestlige integrasjonsprosess: Schengen i 2007, OECD i 2010 og eurosonen i 2011.

estonia map

Økonomi

Estland er relativt velstående sammenliknet med Sentral-Europa og resten av Baltikum. Regulert for kjøpekraft tilsvarte Estlands BNP per innbygger 76 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 utviklet Estland seg raskt til en velfungerende markedsøkonomi. Landet var blant de raskest voksende økonomiene i Øst-Europa på 2000-tallet, med en årlig økonomisk vekst på mellom 7 og 11 prosent fra 2000 til 2007. Dette skyldtes særlig en stabil valuta, omfattende reformer og privatisering, samt gode forhold for handel og investeringer. Regjeringen har ført en stram finanspolitikk, med balanserte budsjetter og den laveste statsgjelden i EU.

Finanskrisen i 2008 rammet Estland hardt, og sendte landet inn i en kraftig resesjon. Både økonomisk aktivitet og handelen med utlandet sank kraftig, og BNP falt med hele 14,3 prosent i 2009. Den estiske økonomien tok seg derimot raskt opp igjen, med vekst på 2,3 prosent i 2010 og 8 prosent i 2011, hovedsakelig drevet av økt eksport. Dette har sammenheng med at den estiske økonomien er nært knyttet til de nordiske landene, som har vært skjermet fra den siste økonomiske nedgangen i eurosonen. Veksten har imidlertid avtatt de siste årene, særlig på grunn av dårlige tider i Finland og Russland. I 2013 vokste BNP kun med 1,6 prosent og tok seg noe opp i 2014 med en vekst på 2,1 prosent. I 2015 sank imidlertid vekstraten igjen til 1,1 prosent grunnet svak etterspørsel og lite innvesteringer fra utlandet, på tross av EU-kommisjonen projeksjoner om økende vekst. EU kommisjonen anslår likevel at vekstraten vil stige til 2 prosent i årene fremover i påvente av forbedret økonomi hos handelspartnerne. 

Utenlandske innvesteringer spiller en viktig rolle i estisk økonomi. Landet har et meget liberalt økonomisk regime med lavt skattenivå, avgiftsnivå og nesten ingen toll. Landet regnes derfor som svært bedriftsvennlig og mange utenlandske bedrifter har investert og etablert seg i landet. Andelen nye utenlandske direkteinvesteringer (FDI) sank betydelig i kjølvannet av finanskrisen. I 2011 tilsvarte nye utenlandske direkteinvesteringer kun 1,5 prosent av BNP, etter å ha utgjort godt over 10 prosent før krisen. Situasjonen har imidlertid bedret seg de siste årene. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte nesten 100 prosent av BNP i 2015, noe som er høyt etter europeisk standard. Nye direkteinnvesteringer utgjorde i 2014 6 prosent av BNP. I 2015 var imidlertid prosentandelen nye direkteinnvesteringer -0,8 prosent av BNP, et uvanlig lavt nivå for Estland. EU kommisjonen ser på Estland som et land godt tilrettelagt for innvesteringer sammenliknet med andre EU land.

Norge er den fjerde største investoren i Estland, og norsk kapital utgjør 5 prosent av samlet FDI.

Estlands økonomi er sterkt eksportorientert, og eksporten bidrar til mer enn 70 prosent av BNP. De viktigste handelspartnerne er Finland, Sverige, Russland, Latvia, Litauen og Tyskland.

Landets eksport til Norge beløp seg i 2015 til 4,649 millioner kroner. Estlands import av norske varer utgjorde 1,347 milliarder kroner. Norge eksporterer hovedsakelig fisk, maskiner og annet utstyr til Estland, mens tømmer, treprodukter, tekstiler og elektrisk utstyr går den andre veien.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Estland mottok i perioden 2009-2014 støtte på 48,6 millioner euro. EØS-midlene bidrar blant annet til økt bruk og utvikling av ny miljøteknologi, bedre helsetilbud, økt forståelse og dialog med den russiskspråklige minoriteten og bærekraftig forvaltning av hav- og ferskvannsressurser. I den nye perioden, for 2014-2021, er Estland bevilget 68 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Estland innførte euro 1. januar 2011, etter at den planlagte innføringen i 2007 ble utsatt på grunn av høy inflasjon. Inflasjonen sank fra 10 prosent i 2008 til 0,2 prosent i 2009 som en effekt finanskrisa. I 2011 var inflasjonen igjen på 5,1 prosent etter at den estiske økonomien tok seg opp igjen etter krisen. I 2015 var inflasjonen 0,1 prosent på grunn av fall i energiprisene som en effekt av billigere olje. Grunnet sterk lønnsvekst, høyere skatter og økende råvarepriser er inflasjonen antatt å øke til 2,5 prosent i 2017.

Næringsstruktur

Tradisjonelt har skogsdrift, treforedling og produksjon av tekstiler og matvarer vært Estlands viktigste næringer. I dag er det særlig elektronikk og telekommunikasjon som driver økonomien. Jordbruket sysselsetter 4,2 prosent av befolkningen og står for 3,6 prosent av BNP. Industrien står for 30 prosent av BNP, mens servicenæringene står for to tredeler av BNP og sysselsetter så mange som 75 prosent av befolkningen.

Innovasjon Norge peker på en rekke vekstbransjer i Estland, blant annet bygg og anlegg, produksjon av bygningsmaterialer, treforedling og miljøteknologi. Elektronikk er også en bransje i vekst

Arbeidsmarked

Estland hadde i 2008 en arbeidsledighet på kun 4,1 prosent, den fjerde laveste i EU. Finanskrisen førte til en dramatisk økning i ledigheten, som var oppe i 16,7 prosent i 2010. Ledigheten har falt jevnt i takt med den økonomiske fremgangen, og er i siste kvartal i 2015 6,3 prosent. Arbeidsledigheten er ventet å falle i årene framover, særlig på grunn av en synkende arbeidsstyrke. Deltagelsen i arbeidslivet er relativt høy i Estland. Den er på over 70 prosent, og antas å forbli stabil.

I 2013 var det 27 300 estlandske statsborgere som arbeidet i andre EU land. Dette utgjør 4,4 prosent av sysselsettingen i landet, noe som er litt mer enn gjennomsnittet i EU. Netto migrasjon i alt har siden 2008 vært negativ. Det er færre som utvandrer fra Estland enn fra de andre baltiske landene. Estiske arbeidere drar hovedsakelig til Finland.

Estland opplevde svært sterk lønnsvekst på 2000-tallet, på mellom 8 og 16 prosent per år fra 2000 til 2008. Etter krisen har lønnsveksten blitt noe lavere, den var omtrent null de første årene etter krisen, men Estland opplever nå høyere lønnsvekst enn de fleste andre EU land igjen. I 2014 var lønnsveksten på 14%, som er over både EUs vanlige grense (9 prosent) og EUs grensene for nye økonomier som tilvenner seg EUs standarder (12 prosent). Hvis denne tendensen øker anslår EU kommisjonen at det kan svekke landets konkurranseevne I følge landets statistikkbyrå var gjennomsnittlig brutto månedslønn 1105 euro i siste kvartal i 2015. Nasjonal minstelønn var 430 euro per måned i 2016, en økning på mer enn 100 euro siden 2013. Minstelønna i Estland har tradisjonelt utgjort en svært liten andel av snittlønna i landet, men med den raske veksten i minstelønna i de siste årene har andelen økt noe til like under 40 prosent, noe som er omtrent gjennomsnittet i EU.

Arbeidslivets parter

I overkant av 6 prosent av estiske arbeidstakere er organiserte, noe som er blant de laveste organisasjonsgradene i Europa. Antallet organiserte falt dramatisk i 1990-årene, men synes nå å være relativt stabil. Den største arbeidstakerorganisasjonen i Estland er EAKL, som ble stiftet i 1990. Organisasjonen hadde ca. 30.000 medlemmer i 2012. EAKL er en søsterorganisasjon av LO og organiserer hovedsakelig industriarbeidere. Den nest viktigste arbeidstakerorganisasjonen er Sambandet av estiske arbeidstakerorganisasjoner (TALO), som brøt ut fra EAKL i 1993, og består av akademikere. TALO har omtrent 3000 medlemmer, en nedgang fra 11,700 medlemmer i 2010.

På arbeidsgiversiden er Estisk Arbeidsgiversammenslutning (ETTK) den viktigste aktøren. ETTK omfatter bedrifter i privat sektor og er medlem i de internasjonale arbeidsgiverorganisasjonene IOE og UNICE. Dette er den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som deltar i trepartssamarbeid på nasjonalt nivå. Den største arbeidsgiverorganisasjonen i Estland, Estisk handels- og industrisammenslutning (EKTE), deltar ikke i lønnsforhandlinger og fokuserer kun på å utvikle entreprenørskap. En undersøkelse gjort av det estiske statistikkbyrået viser at fagforeninger er mest vanlig i virksomheter med mer enn 250 ansatte. Vesentlige deler av økonomien, særlig innen finans, bygg og anlegg og de fleste små bedrifter, har i praksis ingen fagforeningsrepresentasjon.

Kollektive forhandlinger er svært desentraliserte og foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå, både i privat og offentlig sektor. Lønnsnivået blir som regel fastsatt på bedriftsnivå, med unntak av innenfor helse og transport der lønn fastsettes på bransjenivå. Minstelønna blir satt på nasjonalt nivå i samarbeid mellom ETTK og EAKL og kulturarbeideres minstelønn blir også forhandlet på nasjonalt nivå mellom TALO og Kulturdepartementet. Omtrent en tredel av arbeidstakerne er dekket av tariffavtaler.

Det er etablert sosial dialog mellom partene på nasjonalt nivå, gjennom to- og trepartssamarbeid, men dette er fremdeles ikke godt institusjonalisert i Estland. Partene i arbeidslivet har de siste årene ofte uttrykt misnøye med at de ikke blir inkludert i de politiske beslutningsprosessene.

Estonia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Estland (Utenriksdepartementet)

flagg hellas  HellasLukk

flagg hellas  Hellas

 

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015) 10,85 millioner
BNP per innbygger (2015) 16 200 euro
Realvekst BNP (2015) -0,2 prosent
Arbeidsledighet (siste kvartal 2015, sesongjustert) 24,4 prosent
Organisasjonsgrad Ca. 25 prosent
Tariffavtaledekning  Ukjent

Hellas har vært EU-medlem siden 1. januar 1981. Landet er også medlem av eurosonen, Schengenområdet og NATO. Landet har 10,9 millioner innbyggere og grenser i nordvest til Albania, i nord til Makedonia og Bulgaria, og i øst til Tyrkia.

kart hellas

Økonomi

I 1960- og 70-årene var Hellas’ vekstrate blant de høyeste i Europa og økonomien opererte med solide budsjettoverskudd, særlig før militærjuntaen ble kastet i 1974. Fra 1981 gikk regjeringen over til å operere med høye budsjettunderskudd for å finansiere landets store militærutgifter, pensjoner og andre velferdsgoder. Fra 1993 har den greske gjeld-til-BNP ratioen alltid vært mer enn 94 prosent. Staten finansierte lånene ved å devaluere den nasjonale valutaen drakmen.

I 2001 gikk Hellas inn i eurosonen. Hellas var fra 2000 til 2007 en av de raskest voksende økonomiene i eurosonen, med en årlig vekst på ca. 4 prosent. Dette skyltes særlig økte investeringer og oppgradering av infrastruktur i forbindelse med OL i Aten i 2004. Staten fortsatte likevel å operere med store budsjettunderskudd og offentlige utgifter økte raskt.

Det greske skatteinnkrevingssystemet er spesielt dårlig, og statens skatteinntekter var langt fra store nok til å dekke statens utgifter. På tross av at Hellas mistet devalueringsmuligheten kunne landet, som medlem av eurosonen, samme lånebetingelser som andre land i eurosonen, for eksempel Tyskland.

I 2009 gikk landet inn i dyp økonomisk resesjon som følge av den internasjonale finanskrisen og myndighetenes manglende evne til å takle økende budsjettunderskudd. Budsjettunderskuddene er anslått til å ha vært 15,7 prosent av BNP i 2009 og gjeld-til-BNP ratioen var samme året 127 prosent. Gjeld-til-BNP ratioen økt deretter raskt til 146 prosent i 2010 og 171 prosent i 2011. Dårlig offentlig økonomi, mangel på reformer og unøyaktigheter i den økonomiske rapporteringen fikk internasjonale kredittvurderingsbyråer i slutten av 2009 og 2010 til å nedgradere Hellas’ kredittverdighet til lavest mulig vurdering. Dette førte landet inn i en dypere økonomisk krise. Krisen har ført til høy arbeidsledighet, synkende realinntekt, og negativ økonomisk vekst.

Landet har i seks sammenhengende år opplevd negativ økonomisk vekst, og økonomien har til sammen krympet med over 25 prosent siden 2008. Den største negative veksten var -8,9 prosent i 2011. BNP per innbygger har gått fra å være 93 prosent av EU gjennomsnittet før krisen til å bli 73 prosent i 2014.

Hellas har siden 2010 holdt økonomien flytende ved hjelp av kriselån på til sammen 240 milliarder euro fra «långivertroikaen» EU, ESB og IMF. Som forutsetning for lånene har Hellas forpliktet seg til en stram budsjettpolitikk med nedskjæringer i lønninger og velferdsordninger i tillegg til gjennomføring av reformer i økonomien og i offentlig sektor. Takket være budsjettoverskudd i 2013 og 2014 (ikke inkludert gjeldsnedbetalinger), sammen med synkende arbeidsledighet (ned ett prosentpoeng fra 2013 til 2014) og svak positiv økonomisk vekst (0,7 prosent i 2014) kom Hellas i april 2014 tilbake på det internasjonale lånemarkedet og utlyste statsobligasjoner med femårs løpetid.

I januar 2015 førte et ekstraordinært parlamentsvalg til at venstrepartiet Syriza dannet regjering. Partiet uttrykte ønsker om å komme bort fra lånepakkene og deres vilkår, altså å vende bort fra kuttpolitikken, og heller reforhandle avtalen med långiverne. I løpet av vinteren og våren pågikk det forhandlinger mellom den greske regjeringen og «troikaen». I juni 2015 brøt forhandlingene sammen, og statsminister Alexis Tsipras tillyste folkeavstemning om låneavtalen med EU. Søndag 5. juli stemte drøyt 61 prosent nei til låneavtalen. Forhandlingene ble likevel gjenopptatt og i august 2015 ble partene enige om vilkårene for en ny lånepakke på 86 millarder euro fordelt over 3 år.

For å få tilgang til et nytt låneprogram må Hellas, ifølge NTB, gjøre følgende: Strømlinjeforme momssystemet og utvide grunnlaget for skatteinntekter, gjennomføre en pensjonsreform, opprette et uavhengig privatiseringsfond, privatisere strømnettet, gjøre statistikkbyrået uavhengig, modernisere de kollektive lønnsforhandlingene og reformere rettssystemet. Dette er en omdiskutert avtale, der noen mener det er nødvendig for Hellas å gjøre slike innstramninger, men andre mener at slike innstramminger på kort tid vil skade Hellas økonomi ytterligere.

Hellas økonomi har etter dette stabilisert seg noe. I 2015 var den økonomiske veksten -0,2 prosent, og det er forventet at veksten vil forbli på dette nivået også i 2016. EU kommisjonen anslår likevel at Hellas økonomi igjen vil vokse i 2017 med en forventet vekstrate på 2,7 prosent.

Før finanskrisen (2008-2009) lå andelen utenlandske direkteinvesteringer (FDI) av BNP på i underkant av 15 prosent. Etter krisen har dette sunket noe og andelen var i 2013 9,7 prosent. Nye utenlandske direkteinvesteringer har siden 2004 aldri utgjort over 2 prosent av BNP, og etter krisen har det ligget under 1 prosent. I 2013 utgjorde for første gang etter krisen nye utenlandske innvesteringer i Hellas over 1 prosent, men dette sank igjen til 0,7 prosent i 2014 og -0,1 prosent i 2015, noe som reflekterer den manglende internasjonale tiltroen til den greske økonomien.

Hellas viktigste handelspartnere er Tyskland, Italia, Frankrike og Storbritannia. Gresk eksport til Norge beløp seg i 2015 til 535 millioner kroner. Gresk import av norske varer utgjorde 1,386 milliarder kroner samme år. Norsk eksport til Hellas består hovedsakelig av skip og utstyr til shipping industrien, fisk og kjemikalier. Gresk eksport til Norge er i hovedsak tekstiler, farmasøytiske produkter, frukt og grønnsaker.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid. Hellas mottok i perioden 2009-2014 støtte på 63,4 millioner euro. EØS-midlene bidrar blant annet til tiltak for å beskytte asylsøkeres rettigheter, hjelpe de fattige, hjemløse og utsatte gruppene i Aten og øke bevisstheten rundt viktige samfunnsspørsmål og gjøre frivillige organisasjoner bedre i stand til å delta i den politiske beslutningsprosessen. I den nye perioden, for 2014-2021, er Hellas bevilget 116,7 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Hellas innførte euro i 2001. Siden 2013 har landet opplevd en mild deflasjon. Deflasjonsraten var i 2015 på 1,1 prosent.

Næringsstruktur

Servicesektoren er den viktigste næringen i Hellas. Det står for omtrent 80 prosent av landets BNP og 72 prosent av landets sysselsetting. Industri står for 16 prosent av BNP og 15 prosent av sysselsettingen, og jordbruk står for 3,5 prosent av BNP men sysselsetter hele 13 prosent. De viktigste næringene er turisme, der Hellas rangeres som verdens 16. mest besøkte land, og shipping, der den greske handelsflåten er verdens største.

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten i Hellas har over lang tid vært svært høy. Før finanskrisen (2008-2009) var arbeidsledigheten på 7,8 prosent, en betydelig nedgang fra omtrent 10 prosent på starten av 2000-tallet. Etter finanskrisen økte arbeidsledigheten raskt, og i 2013 var arbeidsledigheten på hele 27,5 prosent. I 2014 sank arbeidsledigheten for første gang siden krisen, ned til 26,5 prosent, og i siste kvartal i 2015 var ledigheten redusert til 24,4 prosent. Arbeidsledigheten er spesielt stor blant unge (omtrent 50 prosent) og den er større blant kvinner enn menn. I følge prognoser fra EU kommisjonen anslås arbeidsledigheten å synke videre, og det anslås at den årlige ledigheten vil være 23,6 i 2017.

Arbeidsutvandringen fra Hellas doblet seg i perioden 2007 til 2011 som en effekt av finanskrisen. I 2013 var det 236 000 greske statsborgere som arbeidet i andre EU land. Dette utgjorde 6,5 prosent av sysselsettingen i landet. Hellas er altså ikke av de landene med høyest arbeidsutvandring i EU, men ligger likevel godt over gjennomsnittet.

Hellas hadde raskt lønnsvekst før finanskrisen. Mellom 1999 og 2007 vokste for eksempel offentlige lønninger med 50 prosent. I følge det greske finansdepartementet har disponibel realinntekt sunket med 35 prosent siden 2008, og landet har nå blant de laveste gjennomsnittsinntektene i Europa. I 2015 var gjennomsnittslønna 1265 euro, noe som er det samme nivået som i 2012. Minstelønna i landet utgjorde i 2011 over 50 prosent av gjennomsnittslønna. Siden 2012 har minstelønnssatsen vært fryst på 580 euro, ned fra over 700 euro etter krisen. Hellas har relative lave lønnskostnader på 14,5 euro i 2014, sett i sammenheng med EU gjennomsnittet på 24,5 samme år.

Arbeidslivets parter

Finanskrisen og det påfølgende kriselånet har ført til store endringer i gresk partssamarbeid. Arbeidstakerne har mistet mange av sine tidligere rettigheter. Kuttene i økonomien har dessuten gått hardt utover greske arbeidstakere, noe som har ført til enda mer misnøye. Streiker har derfor blitt vanlig i gresk sammenheng, med over 400 streiker både i 2011 og 2012.

Det er to arbeidstakerforbund i Hellas, en for arbeidere i privat sektor (Greek General Confederation of Labour, GSEE) og en for arbeidere i offentlig sektor (Confederation of Public Servants, ADEDY). Samarbeidet mellom de organisasjonene er veldig godt. Det finnes ikke offisielle tall på organiseringsgraden, men det anslås å være omtrent 25 prosent.

På arbeidsgiversiden er det fire organisasjoner. Federation of Greek Industries (SEV) representerer i hovedsak industrien, General Confederation of Greek Small Businesses and Trades (GSEVEE) representerer i hovedsak små og mellomstore bedrifter, og National Confederation of Greek Commerce (ESEE) representerer små og mellomstore bedrifter i handelssektoren. I 2013 ble en ny arbeidsgiverorganisasjon som representerer turistnæringen, Association of Greek Tourism Enterprises (SETE), anerkjent av det greske arbeidsdepartementet.

Trepartssamarbeidet i Hellas har tradisjonelt vært velutbygd. Trepartsorganet gir råd til regjeringen på ulike temaer, og før det innføres lover som gjelder brede sosioøkonomiske forhold i landet er det obligatorisk at partene i arbeidslivet blir konsultert. Som en effekt av avtalen med Troikaen har Hellas endret prosedyrene sine for bestemmelse av minstelønn. Tidligere var arbeidslivets parter med på å fastsette den nasjonale minstelønnen, men etter 2010 gjør myndighetene dette alene.

Det har vært store endringer i systemet for kollektive forhandlinger etter finanskrisen. Hovedtendensene er rask desentralisering og færre reguleringer. Fra 1992 til 2010 var gresk arbeidsliv i stor grad regulert av kollektive avtaler på sektor- og nasjonalt nivå og allmenngjøring kunne brukes mer enn 50 prosent av arbeiderne i sektoren var dekket. Systemet var hierarkisk der bransjene ikke kunne sette lavere lønnssatser enn minstelønnen på nasjonalt nivå, og bedriftene ikke kunne sette lavere lønn en det som var bestemt på bransjenivå.

Fra 2010 har systemet blitt mer desentralisert og kollektive avtaler på bedriftsnivå har blitt mer utbredt. Systemet var tidligere slik at den beste avtalen for arbeideren var gjeldende. Nå har avtalene på bedriftsnivå forrang, slik at det kan settes lavere lønn for visse bedrifter. Dette har ført til mye lavere lønninger i privat sektor. Systemet for allmenngjøring har også blitt avskaffet. Fra 2012 er det også satt inn begrensninger på lengden på avtaler. Avtalene kan maks være gyldige i 3 år, og etter denne perioden må den gamle avtalen fornyes eller ny avtale fremforhandles innen tre måneder. Disse endringene har møtt stor motstand blant landets fagforeninger. Fagforeningene har reagert på dette ved å henvende seg til nasjonale og internasjonale domstoler med klager om at dette bryter med den kollektive autonomiteten og fagforeningsfriheten. Endringene har ført til en klar nedgang i prosentandelen som er dekket av tariffavtaler.

Greece: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Hellas (Utenriksdepartementet)

flagg italia  ItaliaLukk

flagg italia Italia

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015) 60,8 millioner
BNP per innbygger (2015) 26 900 euro
Realvekst BNP (2015) 0,8 prosent
Arbeidsledighet (siste kvartal 2015, sesongjustert) 11,6 prosent
Organisasjonsgrad 37 prosent
Tariffavtaledekning 80 prosent

Italia har 60,8 millioner innbyggere og er med det et av EUs mest folkerike land. Landet er også den niende største økonomien i verden målt i BNP, og den tredje største i eurosonen. Italia har vært EU-medlem siden det europeiske samarbeidets begynnelse i 1958, og er også med i eurosonen, Schengen og NATO. Landet grenser til Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia i nord.

kart italia

Økonomi

Gjenoppbyggingen og den industrielle utviklingen i Italia etter andre verdenskrig foregikk i et raskt tempo. På 70-tallet opplevde Italia en økonomisk krise med inflasjon, lønnskamp i industrien og politisk uro. I 1980-årene klarte landet å redusere inflasjonstakten og underskuddene i utenriksøkonomien, og mot slutten av 80-tallet rykket Italia opp på femteplass i G7-gruppen.

Staten har tradisjonelt hatt betydelig kontroll over økonomien, særlig gjennom store statlige industriselskap innenfor nøkkelsektorer. Fra år 2000 begynte myndighetene omfattende privatisering av statlige selskap.

Landet har lenge vært en sterk pådriver for europeisk økonomisk samarbeid og politisk integrasjon, og Italia ble medlem av eurosonen i 1999.

Finanskrisen rammet Italias økonomi hardt. Siden 2008 har BNP blitt redusert med nesten 10 prosent. Italia hadde negativ vekst på 5,5 i 2009, noe som er over gjennomsnittet i Europa, men hadde svak positiv vekst i de to årene som fulgte. Fra 2012 til 2014 var økonomien igjen i resesjon. Det største problemet er likevel Italias høye statsgjeld. Italias statsgjeld har økt jevnt og trutt siden 2007 og toppet seg i 2015 med en gjeld-til-BNP ratio på 132,7 prosent. Dette kommer av høye budsjettunderskudd som skyldes en kombinasjon av lav vekst, høye offentlige utgifter og at systemet for skatteinnkreving ikke har vært godt nok. Det anslås at inntekter tilsvarende 17 prosent av BNP ikke oppgis til skattemyndighetene. ECB støtte til italienske bankers oppkjøp av italienske statsobligasjoner i 2011-12 er årsaken til at Italias økonomi har holdt seg flytende. Italia har ikke vært nødt til å motta kriselån slik som Hellas og Portugal.

Krisen har ført til at Italias kredittverdighet er blitt nedgradert betraktelig. Landets utsikter er likevel ikke så dystre som de var for et par år siden. Italias finansminister hevder at landets statsgjeld er bærekraftig og vil håndteres uten problemer, ettersom rentenivået er lavt, statsobligasjonene i hovedsak er i italienske hender og at italienernes private formue er høy sammenliknet med andre eurosoneland.

EU-kommisjonens prognoser sier også at Italias framtid er lysere. I 2015 opplevde Italia igjen svak vekst, på 0,8 prosent, og det er anslått at veksten vil styrke seg til i overkant av 1 prosent i 2016 og 2017, hovedsakelig drevet av høyere eksport. Statsgjelden er forventet å holde seg stabil i 2016, før den synker noe i 2017. Dette har sammenheng med anslått lavere statsunderskudd og høyere vekst. Italias vekst ligger likevel litt bak resten av EU, og veksten er fremdeles noe ustabil. Italia sliter fremdeles med strukturelle problemer og høy statsgjeld som gjør landet sårbar for finansiell uro.

Italia er preget av store forskjeller mellom nord og sør, som bare har blitt forsterket etter krisen. BNP per innbygger er om lag dobbelt så høyt i nord som i sør. Sør-Italia sliter i større grad enn Nord-Italia med organisert kriminalitet, korrupsjon og illegal innvandring. Krisen har generelt rammet hardest i sør.

Målt i forhold til BNP er ikke Italia blant de landene i EU som tiltrekker seg mest utenlandske investeringer. Andelen utenlandske direkteinvesteringer (FDI) av BNP lå i 2015 på 25,7 prosent, et relativt lavt nivå i Europeisk sammenheng. Andelen har vært økende de siste årene, noe som i hovedsak skyldes synkende BNP. Nye utenlandske direkteinnvesteringer i landet utgjorde i 2015 kun 0,1 prosent av BNP, omtrent samme nivå som tidligere. Før krisen utgjorde investeringene noe mer, omtrent 2 prosent i 2006 og 2007, og i overkant av 1 prosent i årene før. EU kommisjonen anslår at investeringer vil øke noe i 2016, men forbli på et relativt lavt nivå. Italias utfordringer når det kommer til innvesteringer er landets høye skatter, sårbare banker og en ineffektiv offentlig administrasjon og rettsvesen.

Statens pensjonsfond – utland er en stor investor i Italia og eide i slutten av 2013 aksjer i Italia for 52 milliarder kroner, samt obligasjoner for 44 milliarder kroner. I overkant av 50 norske selskaper er representert i Italia, med Yara som det største.

Italia baserer i stor grad sin økonomi på eksport. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, Frankrike, Kina og USA. De viktigste eksportvarene er maskiner, apparater, kjøretøy, klær, sko, lærvarer og jordbruksprodukter.

Italia er Norges niende største eksportmarked og på en åttendeplass blant de landene Norge importerer varer fra. Om lag 86 prosent av den norske eksporten til Italia er olje, gass og fisk. Italia var i 2013 den sjette største kunden av norsk gass, den fjortende største kunden av norsk olje, og den trettende største kunden av norsk fisk. Det importeres mange forskjellige varer fra Italia, blant annet maskiner, kjøretøy, kjemiske produkter, klær, sko, matvarer og vin. Omtrent 30 prosent av all vin som selges i Norge kommer fra Italia. Eksporten til Norge beløp seg i 2015 til 18,4 milliarder kroner. Italiensk import av norske varer utgjorde 7,4 milliarder kroner samme år.

Italia har benyttet euro siden begynnelsen i 1999. I 2015 var inflasjonsraten på 0,1 prosent på grunn av synkende energipriser. Inflasjonen er anslått å forbli lav også i 2016.

Næringsstruktur

Tertiærnæringene står for rundt 74 prosent av BNP og sysselsetter 68 prosent. Særlig turistsektoren er en veldig viktig næring i Italia. Industrien står for 24 prosent av BNP og sysselsetter 28 prosent, mens landbruk kun står for 2 prosent av BNP og sysselsetter 4 prosent.

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten i Italia har økt jevnt siden krisen i 2008-2009. I 2007 var ledigheten på 6,1 prosent, og steg til 12,7 prosent i 2014. Ledigheten ble redusert noe i løpet av 2015, og i siste kvartal i 2015 var ledigheten nede i 11,6 prosent. Arbeidsledigheten er betydelig høyere i sør enn nord, mye fordi brorparten av BNP skapes i nord. Ungdomsledigheten var på over 40 prosent i 2015. Kampen mot arbeidsledighet er blitt statsminister Renzis høyeste prioritet, og i desember 2014 var omfattende reformer satt i verk. Restruktureringen av Italias arbeidsmarketsinstitusjoner har i følge EU kommisjonen så langt hatt en positiv innvirkning på Italias situasjon, og det anslås at reformene vil føre til høyere sysselsetting. Prognosene sier at Italias ledighet i 2017 vil synke til 11,2 prosent. Italia sliter likevel fremdeles med høy ungdomsledighet, på 40 prosent i 2015, og EU-kommisjonen oppfordrer i tillegg landet til å gjennomføre utdanningsreformer for å få ned denne. Som en del av EUs ungdomsgaranti har det blitt gjennomført pilotprosjekter, og det har vært økte forsøk på å få uregistrert ungdom til å registrere seg som arbeidssøkende og få bedrifter i privat sektor til å tilby flere praksisplasser. Italia har også lav arbeidsdeltagelse blant kvinner og eldre.

I 2013 var det 677 300 italienske statsborgere som arbeidet i et annet EU land. Dette utgjør 3 prosent av den totale sysselsettingen i landet. I absolutte tall er derfor Italia et av de landene med mest arbeidsutvandring (bare slått av Polen og Romania), men sett i forhold til folketallet er Italia under gjennomsnittet i Europa. Antallet arbeidsutvandrere har likevel økt betraktelig siden før krisen. Landene italienske arbeidere hovedsakelig reiser til er Tyskland og Storbritannia. I Italia har det at velutdannede arbeidere, særlig forskere, utvandrer til andre land blitt et stort problem. Regjeringen innførte derfor i 2009 en lov som oppmuntrer til økonomiske incentiver for å få retur av italienske forskere. På tross av landets økonomiske problemer er det høy arbeidsinnvandring fra østeuropeiske land, særlig fra Romania.

Gjennomsnittlig lønnsnivå er lavt i europeisk målestokk og har ikke holdt tritt med inflasjonen de senere år. I offentlig sektor har lønningene vært fryst siden 2010. I følge landets statistikkbyrå var gjennomsnittlige lønninger i 2014 på 2409 euro. Italia har ikke lovfestet minstelønn eller allmenngjøring av tariffavtaler. Den nye arbeidslivsreformen i Italia inneholder en mulighet for å innføre dette, men det gjenstår å se om det vil bli gjennomført.

Arbeidslivets parter

Organisasjonsgraden i Italia er på 33 prosent, en nedgang med rundt 30 prosent siden 1980. Antallet organiserte er fremdeles relativt høyt målt mot andre EU land. Det er tre organisasjoner som dominerer på arbeidstakersiden er CGIL (La Confederazione Generale Italiana del Lavoro), CISL (Confederazione Italiana Sindacati Lavoratori) og UIL (L'Unione Italiana del Lavoro). De ulike organisasjonene har tradisjonelt representert ulike politiske orienteringer. CGIL har vært linket til partiene på venstresiden, CISL har tilhørt sentrum og venstre, og UIL var tidligere knyttet til ikke-kommunistene. Disse forbindelsene er fremdeles viktige, men har mistet noe betydning etter at hele det italienske systemet ble reorganisert.

På tross av ulike politiske orienteringer har arbeidstakerorganisasjonene ofte dannet en felles front. Dette har til tider likevel slått sprekker, for eksempel i 2009 når CGILs ikke skrev under en reformavtale. Nye avtaler ble imidlertid skrevet under i 2011 og 2014 og det er mye som tyder på at arbeidstakerorganisasjonene igjen har blitt en samlet front.

På arbeidsgiversiden er den viktigeste organisasjonen Confindustria, som har medlemmer fra alle industrielle sektorer og mange fra servicesektoren. Det finnes også mange mindre arbeidsgiverorganisasjoner som blant annet Confapi for mindre private selskap, Confcomerrcio og Confesercenti for servicenæringer, og Confagricoltura for større landbruksbedrifter.

Systemet for forhandlinger bygger på en trepartsavtale fra 1993, som også ble supplert med en ny avtale i 2009. Denne avtalen ble ikke skrevet under av CGIL. At en avtale om et nytt forhandlingssystem ikke omfatter den største arbeidstakerorganisasjonen har blitt sett på som et tegn på et system i krise. De siste årene har det også vært mindre nasjonalt trepartssamarbeid. Reformer av pensjonssystemet og arbeidsmarkedet i 2011 og 2012 ble for eksempel innført uten dialog med partene i arbeidslivet.

Systemet for kollektive forhandlinger i Italia omfatter to nivåer. Det finnes bransjeavtaler som er framforhandlet av partene på nasjonalt nivå. I tillegg finnes det desentraliserte avtaler på regionalt nivå eller bedriftsnivå. Sistnevnte er først og fremst i større virksomheter nord i landet. Slike avtaler er blant mange sett på som svært fordelaktige fordi de åpner for mer fleksible avtaler som er tilpasset de lokale forholdene. Tendensen i Italia de siste årene har vært å øke andelen slike avtaler på bekostning av bransjeavtalene. Det er uenighet blant de ulike arbeidstakerorganisasjonene om hvorvidt desentraliserte forhandlinger burde brukes mer eller mindre, og det er CGILs motstand mot desentralisering og tro på at nasjonale forhold burde være standardiserte som fikk organisasjonen til å nekte å skrive under reformavtalen i 2009.

Tross omstruktureringer er Italia likevel i stor grad preget av nasjonale sektoravtaler. Lønn fastsettes som hovedregel gjennom kollektive forhandlinger på bransjenivå. Per 2015 er det slik at bransjeavtaler skal beskytte det reelle lønnsnivået på nasjonalt nivå, mens prestasjon- og produktivitetsrelaterte lønninger skal settes på det desentraliserte nivået (bedrift eller region), som kan fravike fra de landsomfattende avtalene. Dette skal føre til bedre sammenheng mellom produktivitet og lønninger, slik at det mindre produktive sør ikke må ha et like høyt lønnsnivå som nord. Tariffavtaler omfatter i praksis alle ansatte uavhengig om arbeidsgiveren er bundet av avtalen. Avtaledekningen er derfor svært høy, på rundt 80 prosent.

Italy: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Italia (Utenriksdepartementet)

 

croatia l  KroatiaLukk

croatia l Kroatia

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

4,2 millioner

BNP per innbygger (2015)

10 400 euro             

Realvekst BNP (2015) 1,6 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 15,1 prosent
Organisasjonsgrad Ukjent
Tariffavtaledekning Ca. 55 prosent

Kroatia er en del av det tidligere Jugoslavia og ligger på østsiden av Adriaterhavet, med grense til EU-landene Slovenia og Ungarn i nord.

croatia map

Kroatia ble medlem av NATO i april 2009 og i EU fra 1. juli 2013 og i EØS i april 2014. Kroatia søkte om EU-medlemskap i 2003 og var i forhandlinger fra 2005 til 2011. I folkeavstemningen i 2012 stemte 66 prosent av befolkningen for EU-medlemskap.

Økonomi

Kroatia er blant de mest velstående landene i det tidligere Jugoslavia. BNP per innbygger tilsvarte 59 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014.

Den kroatiske økonomien var tradisjonelt basert på jordbruk, men etter 2. verdenskrig skjøt industrialiseringen fart. Kroatia var en av de mest velstående republikkene i det daværende Jugoslavia, mye takket være turistindustrien. Krigen som fulgte etter Kroatias løsrivelse fra Jugoslavia i 1991 var en økonomisk katastrofe. Folk ble drevet på flukt, økonomisk infrastruktur ble ødelagt og det jugoslaviske markedet falt bort. Først i 2000 viste økonomien igjen positiv utvikling, mye på grunn av strukturelle reformer og økt aktivitet i turistindustrien.

Mellom 2000 og 2007 hadde den kroatiske økonomien en stødig vekstrate på mellom fire og seks prosent i året drevet av innvesteringer. I samme periode var inflasjonen lav og den kroatiske valutaen, kuna, holdt seg stabil.

Finanskrisen i 2008 rammet Kroatia hardt og sendte landet inn i en kraftig resesjon. Økonomien har fortsatt ikke kommet seg, med vedvarende problemer som høy arbeidsledighet, økende handelsunderskudd, ujevn regional utvikling og dårlig investeringsklima. Landet sliter også med et stort budsjettunderskudd og økende statsgjeld. Standard and Poor's nedgraderte i desember 2012 Kroatias kredittverdighet til det laveste nivået.

Etter seks år med negativ vekstrate, vokste Kroatias økonomi med 1,6 prosent i 2015 takket være økt innlands etterspørsel og til en viss grad utenlandsk investering. EU kommisjonen anslår at veksten vil fortsette i 2016 og stige over 2 prosent i 2017. Det pekes likevel på at Kroatia fremdeles opplever store makroøkonomiske ubalanser og at statsgjelden er økende. Kroatias økonomiske fremtid er derfor fortsatt noe usikker.

Kroatia har i de siste årene hatt problemer med å tiltrekke seg utenlandske investeringer, mye på grunn av uklar lovgivning, korrupsjon og favorisering av nasjonale selskaper. Økonomien er åpen for utenlandske innvesteringer og eierskap innen energi, eiendom, finans og transport. Utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte i 2015 56,1 prosent av landets BNP. Nye direkteinvesteringer i Kroatia tilsvarte 6,7 prosent av BNP i 2014. Dette tilsvarer nesten nivået før krisen på 6,8 prosent i 2008, og er en markant økning fra 1,7 prosent året før. I 2015 var dette sunket til 0,3 prosent igjen, og økningen i 2014 var mest sannsynlig kun en midlertidig effekt av EU medlemskap.

Kroatia importerer mer enn de eksporterer. Deres fremste handelspartnere er Italia, Bosnia og Herzegovina, Tyskland og Slovenia. De viktigste eksportvarene er transportutstyr, tekstiler, kjemikaler og matvarer. De viktigeste importproduktene er maskiner, transportutstyr, ulike fabrikkproduserte varer og mineralske brennstoffer.

Norges handel med Kroatia er relativt liten. Kroatias eksport til Norge beløp seg i 2015 til 535 millioner kroner, mens Kroatias import av norske varer var på 205 millioner kroner.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Kroatia har etter medlemskapet i EU i 2013 mottatt 9,6 millioner euro i EØS-midler som blant annet bidrar til bedre samarbeid mellom arbeidslivets parter og myndigheter. I den nye perioden, for 2014-2021, er Kroatia bevilget 103,4 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Landets valuta er kroatiske kuna (HRK), og per juni 2016 var 100 HRK = 123,28 NOK. Kroatia opplevde en svak deflasjon i 2015 på 0,3 prosent, noe som skylles både fallende energipriser men også arbeidsledigheten. 

Næringsstruktur

Turisme har de siste årene blitt en svært viktig næring i Kroatia. Andre viktige næringer er produksjon av maskiner og transportmidler, kjemikalier og tekstiler. I Kroatia står industrien for 26,5 prosent av BNP og 29 prosent av sysselsettingen, mens tjenesteytende næringer (inkludert turistnæringen) utgjør 69 prosent både av BNP og sysselsettingen. Landbruket står for kun 4,5 prosent av BNP og en enda mindre del av sysselsettingen (2,1 prosent).

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten i Kroatia er høy og har lenge vært et av de mest alvorlige problemene i landet. Ledigheten gikk noe ned på 2000-tallet, før den steg på grunn av finanskrisen og deretter har holdt seg stabilt høy. I første kvartal 2016 var 15,1 prosent av arbeidsstyrken uten jobb, dette er det laveste nivået siden 2011. Det er anslått at det vil være en videre reduksjon i arbeidsledigheten frem mot 2017 til 14,7 prosent, mye på grunn av en synkende arbeidsstyrke. EU-kommisjonen peker på svart arbeid, misforholdet mellom arbeidstakernes kompetanse og økonomiens behov og dårlig opplæringssystem som problemer som kroatiske myndigheter burde ta tak i for å senke dette nivået ytterligere.

I 2013 var det 214 900 kroatiske statsborgere som arbeidet i andre EU land. Dette utgjør 15,5 prosent av den totale sysselsettingen i landet. I forhold til størrelsen på arbeidsstyrken er Kroatia det landet med størst arbeidsutvandring i EU. Før 2008 var det flere som innvandret til Kroatia enn som utvandret. Dette snudde etter finanskrisen.

En del analytikere, inkludert IMF, ser mangelen på fleksibilitet i arbeidsmarkedet og det relativt høye lønnsnivået som en viktig årsak til at den kroatiske økonomien har dårlig konkurransedyktighet og høy arbeidsledighet. Lønnsnivået er spesielt høyt i offentlig sektor, noe som presser nivået opp også i privat sektor, men det har blitt igangsatt tiltak for å endre lønnsfastsettelsen i det offentlige. Gjennomsnittlig månedslønn var 8076 (1075 euro) i oktober 2015 i følge landets statistikkbyrå, noe som er svært høyt sammenlignet med de fleste andre land i Øst-Europa. Kroatia har lovfestet minstelønn. Minstelønn for fulltidsarbeid tilsvarte 407 euro per måned i 2016.

Arbeidslivets parter

Fagbevegelsen i Kroatia er svært fragmentert. Det kreves kun 10 personer for å sette opp en fagforening og det er registrert rundt 600 ulike fagforeninger, de fleste på bedriftsnivå. Arbeidstakerorganisasjonene er relativt svake grunnet svake bånd mellom organisasjonene og medlemsbasen. Det er fire nasjonalt representative arbeidstakerorganisasjoner i Kroatia. Union of Autonomous Trade Unions of Croatia (UATUC/SSSH) er fra 2013 den største med sine 123 000 medlemmer fra alle sektorer, Independent Croatian Trade Unions (NHS) er nest størst med 117 000 medlemmer også fra de fleste sektorer, Matica har 58 000 medlemmer og organiserer primært arbeidere i offentlig sektor, og Croatian Trade Union Association (HUS) har 54 000 medlemmer som primært arbeider i industrien og privat sektor. Før 2012 var det så krav for å være nasjonalt representative, og da hadde flere organisasjoner rett på å delta i trepartssamarbeidet. Dette har blitt strammet inn, noe som fører til langt mindre fragmentering.

På arbeidsgiversiden er Croatian Employers' Association (CEA/HUP) den klart største organisasjonen. CEA ble dannet i 1993, og dens medlemsbedrifter har til sammen 400 000 ansatte i en rekke ulike bransjer. CEA er den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som er representert i trepartssamarbeid og tarifforhandlinger på nasjonalt nivå. I tillegg tar CEAs bransjeorganisasjoner del i forhandlinger på sektornivå.

Partssamarbeidet i Kroatia har tradisjonelt vært preget av manglende tillit, men myndighetene har gjort store skritt for å bedre samarbeidet.

Tariffavtaler er av begrenset betydning selv om både organisasjonsgraden og avtaledekningen er relativt høy. Forhandlinger om både lønn og arbeidstid foregår på bransjenivå, men det er en tendens til desentralisering i privat sektor. Dette er særlig fordi det fragmenterte fagforeningssystemet som regel gjør det vanskelig å få til god dialog på bransjenivå. Det er stor forskjell mellom ulike sektorer, noe som fører til høy dekningsgrad innenfor bransjer som gruvedrift eller finans, men svært lav dekningsgrad innenfor andre bransjer. Det er også forskjeller mellom bransjer på bakgrunn av om avtalene allmenngjøres eller ikke. I turist og byggenæringene blir for eksempel avtalene tradisjonelt allmenngjort, mens i bransjer som privat helsenæringer eller i maritim transport blir ikke avtaler allmenngjort. Nedgangen i turist- og byggenæringene etter finanskrisen er derfor anslått å ha hatt en negativ effekt på den totale dekningsgraden. Dekningen er derfor anslått til å være omtrent 55 prosent. Avtaledekningen anslås å ha sunket med nesten 10 prosentpoeng fra begynnelsen på krisen i 2009.

Croatia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Kroatia (Utenriksdepartementet)

latvia l  LatviaLukk

 

latvia l Latvia

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

2 millioner

BNP per innbygger (2015)

12 300 euro             

Realvekst BNP (2015) 2,7 prosent
Arbeidsledighet (siste kvartal 2015, sesongjustert) 9,9 prosent
Organisasjonsgrad 11,5 prosent
Tariffavtaledekning 14 prosent

Latvia er med sine 2 millioner innbyggere blant de minste landene i EU. Landet ble både NATO- og EU-medlem i 2004. Kun 52 prosent stemte ja ved folkeavstemningen om å gå inn i EU. Bare på Malta var oppslutningen om EU-medlemskap dårligere. EU-skepsisen skyldes i stor grad den store russiske minoriteten i Latvia som heller vil ha samarbeid mot øst.

latvia map

Økonomi

Latvia er en liten, åpen økonomi med høy eksport. BNP per innbygger tilsvarte 64 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014, noe som gjør landet til det fattigste i unionen utenom Romania, Bulgaria og Kroatia.

Etter å ha oppnådd selvstendighet i 1991 hadde Latvia store problemer med omstillingen fra planøkonomi til markedsøkonomi. Både produksjon og levestandard falt dramatisk de første årene. Det var først på midten av 1990-tallet at den latviske økonomien skjøt fart, mye på grunn av privatisering og mer effektivt lovverk. Veksten ble kraftig dempet av den økonomiske krisen i Russland i 1998.

Fra 1999 til 2007 opplevde landet en eventyrlig økonomisk framgang, med vekstrate på over 10 prosent i året. I løpet av denne perioden bygget det seg derimot opp stor ubalanse i økonomien, blant annet i form av store budsjettunderskudd som følge av offentlig overforbruk.

Latvia var det EU-landet som ble hardest rammet av finanskrisen i 2008. Store offentlige underskudd og privat gjeld tilsvarende 130 prosent av BNP gjorde Latvia svært utsatt, og kollapsen i finansmarkedene høsten 2008 fikk alvorlige konsekvenser. Etter at landets nest største bank kollapset, falt BNP med 10 prosent i siste kvartal 2008 og med ytterligere 19 prosent i 2009. Latvia fikk store kriselån gjennom IMF, EU og de nordiske landene.

Regjeringen vedtok i juni 2009 store budsjettendringer for å møte IMFs krav, noe som blant annet innebar store kutt i offentlige utgifter. Statsansattes lønninger ble blant annet redusert med 20 prosent og pensjonister fikk sine månedlige utbetalte beløp redusert med 10 prosent. Spesielt lærere fikk store kutt i lønningene, helt opp mot 40–50 prosent. IMF/EU-programmet ble avsluttet i desember 2011, etter en sterk reduksjon i budsjettunderskuddet.

Latvias BNP har returnert til eksport-basert positiv vekst og Latvia er nå igjen en av de raskest voksende økonomiene i EU. I 2011 og 2012 var den årlige veksten på rundt 5 prosent. I 2015 var veksten mer beskjeden på 2,7 prosent grunnet utviklingen i Russland. EU-kommisjonen forventer en videre vekst rundt 3 prosent i 2016 og 3017. Bakgrunnen er forventet økt privat etterspørsel som en følge av fallende oljepriser (billigere brennstoff og oppvarming) og høyere inntekter. Det er også anslått at eksporten vil øke.

Latvia har tiltrukket seg økende utenlandske investeringer etter at landet ble EU-medlem. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Latvia tilsvarte i 2015 59,2 prosent av BNP. I 2011 tilsvarte nye utenlandske direkteinvesteringer 5,1 prosent av BNP. Dette har imidlertid sunket noe, og siden 2013 har det siden 2013 tilsvart under 3 prosent av BNP. Latvias særlige utfordringer når det kommer til investeringer er den store (minkende) skygge økonomien, en ineffektiv offentlig administrasjon og den minkende arbeidsstyrken.

Latvia handler i hovedsak med Tyskland, Russland, Estland og Litauen. Handelen mellom Norge og Latvia er økende. I 2015 importerte vi varer fra Latvia for 2,8 milliarder kroner. Eksporten av norske varer til Latvia utgjorde omtrent 904 millioner kroner i samme periode. Fisk, petroleumsprodukter, maskiner og metallvarer er våre viktigste eksportvarer til Latvia, mens blant annet trevarer, klær og tekstiler, brennstoff og kjemikalier går motsatt vei.

Norge støtter utviklings- og investeringsprosjekter i Latvia gjennom EØS-finansieringsordningene. I perioden 2009-2014 utgjorde støtten til Latvia omlag 73 millioner euro. Miljø, energi, grønn industri, justissektoren og sivilt samfunn er blant de sektorene som prioriteres. I den nye perioden, for 2014-2021, er Latvia bevilget 102,1 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Latvia byttet ut sin nasjonale myntenhet Lats med euro 1. januar 2014. I 2015 var inflasjonen 0,2 prosent som en effekt av lave råvarepriser. EU kommisjonen anslår at inflasjonen vil øke til 0,6 prosent i 2016 og 2 prosent i 2017 på grunn av lønnsvekst og bedrede oljepriser.  

Næringsstruktur

Latvia baserer store deler av produksjonen sin på tre og trevarer, maskiner, tekstiler og matvarer. Servicenæringene sysselsetter flest, og står for 70 prosent av BNP. En fjerdedel av arbeidsstyrken er i industrien, og står for en tilsvarende andel av BNP. Jordbruket sysselsetter 9 prosent, men står for kun 4,5 prosent av BNP. Innovasjon Norge peker blant annet på metall- og maskinindustri, treforedling, informasjonsteknologi og produksjon av bygningsmaterialer som vekstindustrier i Latvia.

Arbeidsmarked

Latvia hadde lav arbeidsledighet under den økonomiske fremgangsperioden på 2000-tallet, men opplevde at ledigheten steg til over 20 prosent som følge av finanskrisen. Arbeidsledigheten har gått ned etter at den økonomiske veksten har tatt seg opp igjen, men var fortsatt 9,9 prosent i desember 2014. EU- kommisjonen anslår at arbeidsledigheten vil synke videre i 2016 og 2017, ned til 9,3 prosent. Spesielt har ungdomsledigheten blitt sterk redusert de siste årene 36,2 prosent i 2010 til 16,3 prosent i 2015. For å fortsette denne utviklingen anbefaler kommisjonen å utvikle bedre systemer for opplæring og utdanning og øke antallet lærlingplasser.

Den totale tilgangen på arbeidskraft i Latvia har i flere år blitt mindre. Mellom 2002 og 2012 sank den totale befolkningen med 13 prosent. I 2012 gikk den imidlertid noe opp blant annet som følge av vesentlig redusert utvandring. I 2013 var det 78 000 latviere som arbeidet i andre EU land. Dette utgjorde 8,7 prosent av sysselsettingen i landet, som er godt over EU gjennomsnittet på 3,3. Latvia sliter derfor fremdeles med redusert tilgang på arbeidskraft.

Frem til 2008 var gjennomsnittlige lønninger i Latvia sterkt økende, med en realvekst på mellom 10 og 20 prosent i året fra 2004 til 2008. Gjennomsnittlig lønn falt derimot sterkt i 2009 og 2010. I de siste årene har det blitt registret økning på 9,3 prosent i 2014 og 6 prosent i 2015, noe som er veldig høyt i Europeisk sammenheng. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var i desember i 2015 900 euro ifølge Latvias statistikkbyrå. Minstelønna i Latvia økte betydelig fra 2006 til 2009, fra 129 euro per måned i 2006 til 254 euro i 2009. I 2010 ble imidlertid partene i arbeidslivet enige om å stoppe økningen i minstelønna, og innførte isteden et system der minstelønna skulle knyttes til den makroøkonomiske situasjonen og statens budsjett. I 2014 og 2015 økte likevel minstelønna drastisk fra 285 euro i 2013 til 360 i 2015. I 2016 var minstelønna 370 euro i måneden. Lønnskostnadene i Latvia er blant Europas laveste, på 7,1 euro i timen i 2015.

Arbeidslivets parter

Omtrent 11 prosent av latviske arbeidstakere er fagorganiserte. Organiseringsgraden har vært synkende siden 1990-tallet, fra 46 prosent i 1992.

Latvia har én stor, landsdekkende arbeidstakerorganisasjon, LBAS, som nesten alle fagforeningene tilhører. Dette er den eneste arbeidstakerorganisasjonen som deltar i trepartsforhandlinger. LBAS ble opprettet i 1990 og erstattet den tidligere sovjetiske fagforeningsstrukturen i landet. Dette er forskjellig fra de andre baltiske landene, der arbeidstakersiden er splittet opp i konkurrerende fagforeninger. LBAS omfatter 21 fagforeninger av varierende størrelse og teller til sammen 98 000 medlemmer. De største fagforeningene dekker utdanning- og helsearbeidere eller privatiserte statlige selskaper. I små og mellomstore bedrifter i Latvia er de ansatte som hovedregel ikke organiserte, og dekkes heller ikke av tariffavtaler.

Arbeidsgiversiden i Latvia er ennå i oppbygningsfasen og er derfor relativt svak. Den sterkeste arbeidsgiverorganisasjonen, Latvian Employers' Confederation (LDDK), fungerer som hovedpartner for partssamarbeid med fagforeningene. LDDK melder at medlemskapet deres øker år for år, og LDDK medlemmer sysselsetter 42 prosent av Latvias arbeidstakere. Det finnes i tillegg en del sterke bransjeorganisasjoner som framforhandler avtaler med fagforeningene. Bedriftsinteresser fremmes også av staten, blant annet gjennom departementet for små og mellomstore bedrifter.

I Latvia skilles det ikke mellom tariffavtaler andre avtaler. Kollektive avtaler inneholder som regel et bredt spekter av saker, særlig fordi tariff og arbeidstid er godt nok regulert av loven. Derfor er kun omtrent 14 prosent av latviske arbeidstakere er dekket av tariffavtaler. Dekningen varierer kraftig mellom ulike yrker, og er langt høyere i offentlig enn i privat sektor. Hovedvekten av avtalene inngås på virksomhetsnivå. Det er forsøkt å innføre kollektive forhandlinger på regionalt- og bransjenivå, men uten særlig suksess. Etter 2008 falt interessen for kollektive forhandlinger markant fordi det som ble avtalt ikke ble gjennomført. Det har vært forsøk på å øke interessen igjen, og staten bestemte i 2009 at partene i arbeidslivet skulle være involvert i beslutningsprosessen i alle relevante saker. LDDK rapporterte i 2012 at 75 prosent av deres forslag hadde blitt tatt inn til vurdering. Også LBAS har meldt at de blir respektert.

Trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå har fastsettelse av minstelønn som er en av hovedoppgavene. Staten har hatt en dominerende rolle i dette samarbeidet, noe som har fått partene til å utvide samarbeidet seg imellom.

Latvia: Working life country profile(Eurofound)

Landinformasjon om Latvia (Utenriksdepartementet)

lithuania l  LitauenLukk

lithuania l Litauen

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

2,9 millioner

BNP per innbygger (2015)

12 800 euro             

Realvekst BNP (2015) 1,6 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 8,5 prosent
Organisasjonsgrad 8,4 prosent
Tariffavtaledekning 15-20 prosent

Litauen er med sine 3 millioner innbyggere det mest folkerike av de baltiske landene. Litauen oppnådde både EU- og NATO-medlemskap i 2004. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 91 prosent ja, og med unntak av Slovakia var Litauen dermed landet der ja-siden fikk høyest oppslutning.

lithuania map

Litauen er det nest største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge, etter Polen.

Økonomi

Litauens brutto nasjonalprodukt per innbygger tilsvarte 75 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014. Landet er dermed omtrent like velstående som Slovakia, og litt rikere enn nabolandet Polen.

Etter å ha blitt selvstendig i 1991 gjennomførte Litauen en rekke reformer for å legge om til markedsøkonomi. Særlig viktig i denne perioden var en overgang fra økonomisk avhengighet av Russland til økt handel med Europa. Denne omstillingen har i stor grad vært vellykket, selv om Russland fortsatt er en svært viktig handelspartner.

Litauen opplevde rask økonomisk vekst på 1990-tallet, selv om økonomien ble satt noe tilbake av den økonomiske krisen i Russland i 1998. På 2000-tallet opplevde Litauen en eventyrlig økonomisk vekst, og landets BNP økte med omtrent 7,5 prosent årlig fra 2000 til 2008.

Finanskrisen i 2008 rammet de baltiske landene hardt. Nabolandet Latvia ble aller hardest rammet, men også i Litauen sank BNP med nesten 15 prosent i 2009. Litauens regjering gjennomførte raskt vidtrekkende økonomiske reformer, blant annet med sikte på å tiltrekke seg utenlandske investeringer og fremme eksporten. Litauen kom seg raskt ut av resesjonen, med en økonomisk vekst på 1,6 prosent i 2010 og 6,1 prosent i 2011 drevet i første omgang av økt eksport, men i økende grad av innlandsetterspørsel. Denne veksten har ført til at Litauens BNP nå er høyere enn før krisen. I 2015 var veksten noe lavere igjen, på 1,6 prosent. Den noe lavere veksten skyldes at krisen i Russland minket eksporten. EU-kommisjonen anslår likevel at Litauen vil oppleve økt vekst, på 2,8 prosent i 2016 og 3,1 prosent i 2017. Dette er hovedsakelig begrunnet med høy innenlands etterspørsel på grunn av fallende arbeidsledighet, økende lønninger og lavere inflasjon. Det er også antatt at eksporten vil bli høyere i 2016 som en effekt av økt etterspørsel fra EU.

Litauen regnes som et bedriftsvennlig land og tiltrakk seg relativt store utenlandske investeringer da landet ble EU-medlem. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Litauen tilsvarte 38,6 prosent av BNP i 2015. Samme år tilsvarte nye utenlandske direkteinvesteringer 1,5 prosent av BNP, noe som er en svak oppgang fra året før men relativt lavt sett i forhold til før-krise nivået. Korrupsjon er et problem, men rangeringen som nr. 39 i verden på Transparency Internationals korrupsjonsindeks (2014) er ikke spesielt svak i østeuropeisk sammenheng.

Norsk næringsliv er synlig til stede i Litauen, og Norge er en av de største investorene i landet. Statoil er blant selskapene som har etablert seg. DnB er nå landets tredje største bank, med nærmere 11.00 ansatte i Litauen.

Litauens viktigste handelspartnere er Tyskland, Russland, Hviterussland, Latvia, Ukraina og Polen. Landets viktigste eksportvarer er tekstiler, kjemiske produkter, brennstoff, maskiner og metaller. De viktigste importvarene er olje- og gassprodukter, maskiner, kjemikaler og kunstgjødsel.

Handelen mellom Norge og Litauen har økt kraftig de siste årene og er fremdeles i vekst. I 2015 eksporterte Norge varer til Litauen til en verdi av 3,8 milliarder, en økning på 1 milliard fra året før, og importerte varer til en verdi av 6,1 milliarder, en økning på over 500 millioner fra året før. De to landene har omfattende samhandel innenfor skipsindustrien. I tillegg eksporterer Litauen tre og trevarer, klær og maskiner til Norge, mens fisk og maskiner går den andre veien.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Litauen mottok i perioden 2009-2014 84 millioner euro. Blant innsatsområdene er justissektoren, organisert kriminalitet, grønn innovasjon og beskyttelse av økosystemer. I den nye perioden, for 2014-2021, er Litauen bevilget 117,6 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Litauen ble en del av Eurosonen fra 1.januar 2015. I 2015 opplevde Litauen en deflasjon på 0,7 prosent på grunn av fallende energi- og matvarepriser. EU kommisjonen anslår at inflasjonen vil øke i 2016 ved økende matvarepriser og lønnsvekst.

Næringsstruktur

Litauen har en velutviklet industri som blant annet produserer kjemikalier, maskiner og bygningsmaterialer, i tillegg til mer tradisjonelle næringer som treforedling og tekstil- og matvareproduksjon. Landet har også opplevd sterk vekst innenfor informasjonsteknologi og elektronikk. Jordbruket står for 3,7 prosent av BNP og 8 prosent av sysselsettingen, mens industrien utgjør 28,5 prosent av BNP og 20 prosent av sysselsettingen. Tjenesteytende næringer står for 68,2 prosent av BNP og 72 prosent av sysselsettingen.

Arbeidsmarked

Før finanskrisen hadde Litauen en arbeidsledighet betydelig under gjennomsnittet i EU. Landet har også klart å snu resesjonen til fortsatt vekst. Men arbeidsledigheten har holdt seg relativt høy etter at den økte dramatisk som følge av finanskrisen. Arbeidsledigheten var første kvartal 2016 på 8,5 prosent, en nedgang fra 17,8 prosent i 2010. EU-kommisjonen anslår at arbeidsledigheten i Litauen vil synke til 6,4 i 2017.

EU-kommisjonen peker på ungdomsledigheten i landet som et stort problem. Ungdomsledigheten har vært blant Europas høyeste etter krisen, men den har sunket til omtrent 16,3 prosent i 2015. Litauen er et av de landene der det har vært gjennomført pilotprosjekter som en del av ungdomsgarantien. Effektene av dette er det for tidlig å si noe om. I 2015 anbefaler EU-kommisjonen Litauen til å bedre utdannelsen og opplæringen som tilbys, slik at den blir mer relevant for arbeidsmarkedet. De anbefaler også å forbedre tiltakene for læringsplasser.

EU-kommisjonen peker også på det store fallet i antallet personer i yrkesaktiv alder som et av Litauens største problem. Litauen har hatt svært høy arbeidsmigrasjon siden uavhengigheten i 1990, og utvandringen har fortsatt etter krisen. Litauen er det landet der befolkningen har sunket mest i perioden 2002 til 2012, med et fall på hele 13,6 prosent, og mye av dette skyldes den høye arbeidsutvandringen. I 2012 var det 158 100 litauere som arbeidet i et annet EU land. Dette utgjør 12,2 prosent av total sysselsetting i landet. Det er kun fire andre land med høyere andel arbeidsutvandring i EU. Litauen er det nest største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge, etter Polen.

Litauen hadde en ekstrem økning i lønnsnivået i perioden før finanskrisen - hele 10-20 prosent per år fra 2004 til 2008. Økningen var særlig stor innenfor bygg- og anlegg, helse- og sosial, og industri og handel. Som følge av finanskrisen ble det først en stagnasjon, og i 2009 en reduksjon i lønningene. De er nå på vei opp igjen med en lønnsvekst på 4,5 prosent i 2014, og EU kommisjonen forventer høyere lønnsvekst også i 2016. Dette, i kombinasjon med lavere produktivitetsvekst, er antatt å senke landets konkurranseevne. I fjerde kvartal 2015 var gjennomsnittlig brutto månedslønn 757 euro, ifølge landets statistikkbyrå. Minstelønna i Litauen var på 350 euro i 2016. Den har siden slutten av 90-tallet tilsvart rundt 40 prosent av gjennomsnittslønna, og økte i takt med vanlige lønninger frem til finanskrisen. Fra 2008 til 2012 ble den derimot frosset, men den har økt årlig siden 2012. I 2014 tilsvarte minstelønna 46,4 prosent av gjennomsnittlig lønn, noe som er en høy andel sammenlignet med de fleste andre land i Øst-Europa.

Arbeidslivets parter

Organisasjonsgraden i Litauen er lav – i overkant av åtte prosent – og kun ca. 95 000 arbeidstakere er fagorganiserte. Fagbevegelsen i Litauen har tidligere vært oppsplittet og lite effektiv. Først i 2002 fikk arbeidstakersiden en viss tyngde, da Litauens to største fagforeninger fusjonerte. Resultatet ble Lithuanian Trade Union Confederation (LPSK), en organisasjon med 90 000 medlemmer. To andre fagforeninger av betydning er Lithuanian Labour Federation (LDF) og Solidarumas (LPS). Alle disse tre fagforeningene organiserer medlemmer både fra privat og offentlig sektor, og det er først og fremst politisk ståsted som skiller dem.

Litauen har to store arbeidsgiverorganisasjoner: Lithuanian Confederation of Industrialists (LPK) og Lithuanian Business Employers' Confederation (LDK). LPK representerer særlig interessene til industrien, mens LDK i hovedsak organiserer Litauens små og mellomstore bedrifter. Til sammen er omtrent 14 prosent av alle bedrifter medlem av en arbeidsgiverorganisasjon.

Systemet for partssamarbeid og kollektive avtaler er ikke fullt utviklet. Forhandlinger foregår nesten utelukkende på virksomhetsnivå. Som en effekt av et prosjekt initiert i 2012 for å øke partssamarbeidet ble det i 2013 registrert en økning i antall avtaler på bransjenivå, men forsøkene har vært relativt lite suksessfulle og kollektive avtaler gjøres fremdeles stort sett på bedriftsnivå. Eurofounds undersøkelse i 2013 tilsier at 20 prosent av ansatte i Litauen er dekket av tariffavtaler. Andre eksperter anslår imidlertid at det kan være noe lavere, mellom 15 og 20 prosent. Allmenngjøring er mulig fra 2003, men har aldri blitt brukt i praksis.

På nasjonalt nivå foregår samarbeidet hovedsakelig gjennom trepartssamarbeid. Trepartsorganet LRTT fastsetter minstelønnen, i tillegg til at arbeidslovgivning, sosiale reformer og pensjoner. Fagforeningene har bare marginal innflytelse på disse spørsmålene gjennom trepartsorganet, både fordi arbeidsgiverne står sterkt og fordi det litauiske trepartsorganet kun har en rådgivende funksjon. Fagbevegelsen har derfor etterlyst mer utstrakt bruk av samarbeid med arbeidsgiversiden (topartssamarbeid). 

Lithuania: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Litauen (Utenriksdepartementet)

poland l  PolenLukk

poland l Polen

 Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

38 millioner

BNP per innbygger (2015)

11 100 euro             

Realvekst BNP (2015) 3,6 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 6,5 prosent
Organisasjonsgrad 12 prosent
Tariffavtaledekning

30 prosent

Polen er med sine 38 millioner innbyggere det største av de nye EU-landene og det sjette største av samtlige 28 EU-land. Ved folkeavstemningen om EU i juni 2003 stemte 77 prosent ja til medlemskap.

poland map

Polen er det største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge.

Økonomi

Polen var det første landet i Sentral- og Øst-Europa som gikk over fra plan- til markedsøkonomi - en prosess som startet i slutten av 1989. Dette førte blant annet til en storstilt privatisering av industrien og av små og mellomstore bedrifter.

Polens økonomiske overgang har vært en suksesshistorie, og økonomien regnes i dag som stabil og markedsorientert. Medlemskapet i EU, med økt markedsadgang og tilgang til EUs strukturfond, har vært en vesentlig bidragsyter til den økonomiske veksten etter 2004. Den økonomiske veksten har likevel vært relativt beskjeden sammenliknet med flere av de andre nye medlemslandene. Polen er fortsatt blant de mindre velstående medlemslandene i EU. I 2014 tilsvarte BNP per innbygger 68 prosent av gjennomsnittet i EU.

Polen er derimot blant de EU-landene som kom seg best gjennom finanskrisen i 2008-09. Økonomien opplevde vekst på 2,6 prosent i 2009 da EU hadde en samlet negativ vekst på 4,4 prosent. Landet har vært i vekst siden finanskrisen selv om den har blitt noe bremset av dårligere tider i resten av EU.

Veksten var på 3,6 prosent i 2015, og EU kommisjonen forventer stabil vekst rundt samme nivå i 2016 og 2017. Årsaken er den innenlandske etterspørselen, som øker på grunn av et forbedret arbeidsmarked og sterk investeringsaktivitet. Veksten har likevel blitt overskygget av høy statsgjeld og budsjettunderskudd, og i 2013 var statsgjelden på omtrent 56 prosent av BNP. Regjeringen har vært nødt til å innføre innstramninger på offentlige utgifter for at statsgjelden ikke skal øke ytterligere, noe som har ført til at gjelden har sunket til 51,3 prosent i 2015. Statsgjelden regnes med å ligge relativt stabilt på i overkant av 50 prosent i 2016 og 2017.

Polen har blitt et attraktivt investeringssted for utenlandske firmaer fra hele verden. Dette skyldes i stor grad Polens gunstige geografiske plassering, en indre samfunnsøkonomisk stabilitet og EU-medlemskapet. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Polen tilsvarte 48,3 prosent av BNP i 2015. Nye utenlandske direkteinvesteringer har imidlertid falt noe de siste årene, og var i 2015 tilsvarende 1,3 prosent av BNP.

Statens Pensjonsfond - Utland hadde i 2014 investeringer på 29,7 milliarder kroner i Polen, en økning fra 24,3 milliarder kroner i 2013. I 2011 var verdien 9 milliarder kroner. Polen er Norges viktigste handelspartner i Øst-Europa. Polsk eksport til Norge utgjorde i 2015 18,6 milliarder kroner, og Polsk import av norske varer utgjorde i samme år 16,2 milliarder. Fisk og skipsbygging er sentrale stikkord i forholdet mellom Polen og Norge, og det polske markedet er det største for norsk fisk i verden.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid. Polen var i denne perioden den største mottakeren av EØS-midler, og mottok totalt 578,1 millioner euro. EØS-midlene støttet blant annet miljøtiltak, forskningssamarbeid mellom Norge og Polen, bedre tilgang til helsetjenester for alle, reformer i justissektoren og økt dialog og samarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere. I den nye perioden, for 2014-2021 er Polen fremdeles den største mottakeren av midler og er bevilget 809,3 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Landets valuta er zloty (PLN). I juni 2016 var 100 PLN = 211,70 NOK. Valutabyttet fra zloty til euro var i utgangspunktet planlagt i 2008, men har vist seg å være en stor utfordring. Både medlemskap i ERM-II og innføringen av euro er nå utsatt på ubestemt tid som følge av eurokrisen. Meningsmålinger viser at et flertall i befolkningen tror overgang til euro vil være hemmende for polsk økonomi.

Inflasjonen har lenge vært lav. Den steg noe i 2012, til 3,8 prosent, men sank igjen til under 1 prosent i 2013. I 2015 var inflasjonen -0,7 prosent på grunn av fallende energi- og matpriser. Inflasjonen er antatt å skulle øke i 2016 og 2017 på bakgrunn av økt innlandsetterspørsel.

Næringsstruktur

I etterkrigstiden var industri og bergverk de viktigste næringene i Polen. Dette har endret seg noe med overgangen til markedsøkonomi. Innovasjon Norge peker på fire områder med stort vekstpotensial: Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, miljøteknologi, bygg- og anleggssektoren og turisme.

Jordbruk har fortsatt stor betydning, og sysselsetter om lag 12 prosent av befolkningen. Dette er mer en det dobbelte av gjennomsnittet i EU. Landbruket utgjør likevel kun 3,3 prosent av BNP. Rundt 30 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i industrien og omtrent 57 prosent i tjenestesektoren, Sistnevnte står for 65 prosent av BNP.

Arbeidsmarked

Polen hadde problemer med tilpasninger på arbeidsmarkedet etter overgangen til markedsøkonomi, og slet lenge med høy arbeidsledighet. I 2006 var arbeidsledigheten på 14 prosent, noe som var høyt i europeisk sammenheng. Arbeidsmarkedet i Polen har derimot taklet finanskrisen relativt godt og per første kvartal 2016 var ledigheten 6,5 prosent. Arbeidsledigheten forventes å være stabil på rundt 6,5 prosent også i 2017. EU kommisjonen peker i sin rapport om Polen på den høye forekomsten av midlertidige kontrakter som et stort problem. Polen har flest midlertidige kontrakter i EU og overgangen fra midlertidig til fulltidsarbeid er lav. Ungdomsledigheten er også høy, på 20,8 prosent i 2015, på grunn av mistilpasning mellom kandidatenes kvalifikasjoner og hva arbeidsmarkedet etterspør. Det er store regionale forskjeller i Polen, ikke minst når det gjelder arbeidsledighet. Mobiliteten innad i landet er lav, noe som blant annet skyldes høye boligpriser, manglende infrastruktur og kulturforskjeller.

Arbeidsmigrasjon er utbredt. I 2013 var det registret i overkant av én million polske arbeidere i andre EU-land. Dette utgjør 12,7 prosent av total sysselsetting. Polen er altså det landet med nest høyest arbeidsutvandring i EU i totale tall, etter Romania. I forhold til landets størrelse er det ikke blant landene med høyest arbeidsutvandring, men de ligger likevel godt over gjennomsnittet i EU. Utvandringen har ført til et underskudd på faglært arbeidskraft, særlig i byggenæringen. Den generelle mangelen på faglært arbeidskraft har bidratt til en økning i lønnsnivået, særlig i privat sektor.

Polske arbeidere utgjør den største gruppen arbeidsinnvandrere i både Norge, Sverige og Danmark.

Det gjennomsnittlige lønnsnivået i Polen steg i perioden 2006 til 2010, da mange europeiske land opplevde det motsatte. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 4514 PLN (ca. 1040 EUR) i begynnelsen av 2016, ifølge landets statistikkbyrå. Lønnsfastsettelse er en svært desentralisert prosess i Polen, men den nasjonale minstelønna er viktig. Minstelønna har steget i takt med økningen i det generelle lønnsnivået og var i 2016 på 1850 PLM (430 euro) per måned, noe som er en stor økning fra tidligere år. I 2014 utgjorde minstelønna 45,3 prosent av gjennomsnittslønna i landet. Polen har relativt lave lønnskostnader, 8,6 euro i timen i 2015, noe som er godt under gjennomsnittet for EU.

Arbeidslivets parter

Organisasjonsgraden i Polen er forholdsvis lav, anslagsvis 12 prosent. Antallet organiserte har sunket mye siden kommunisttiden som en effekt av privatisering og restrukturering av økonomien, og bare fra 2004 har antallet organiserte falt med 10 prosentpoeng. Organisasjonsgraden økte likevel med 2 prosent fra 2013 til 2014. Fagorganisering er mest utbredt innen utdannings-, forsknings- og helsesektoren, mens det er få medlemmer i privat næringsliv. Store arbeidsplasser har langt oftere fagforeningsrepresentasjon enn de mindre.

Polsk fagbevegelse er først og fremst kjent gjennom NSZZ Solidarność (Solidaritet), som ble stiftet i forbindelse med streiker i Gdansk i 1980, og dens tidligere leder Lech Walesa. Den andre store arbeidstakerorganisasjonen er det statlige fagforeningsforbundet OPZZ. I 2002 kom en tredje større fagorganisasjon til, Forum for fagforeninger (FZZ).

Polsk fagbevegelse er kjent for å være preget av store splittelser på grunn av ulik politisk bakgrunn (kommunistisk og anti-kommunistisk) og systemet har blitt beskrevet som kompetitivt pluralisme. Fagforeningsstrukturen er også generelt desentralisert, med svake bånd mellom lokale organisasjoner. Mange fagforeninger er ikke tilknyttet de nasjonale organisasjonene. Det er mellom 1,5 og 2 millioner fagorganiserte i Polen. Presise anslag er vanskelige, da medlemstallene ikke offentliggjøres.

Før 1991 fantes det ingen arbeidsgiverforeninger, men i dag er det fire hovedorganisasjoner. Pracodawcy RP er den største, og anslås å dekke omtrent 10.000 bedrifter og 4 millioner arbeidere. Confederation Lewiatan er sammenslutningen for private arbeidsgivere, og medlem i den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen UNICE. Det er også to andre organisasjoner som deltar i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå: BCC og ZRP.

Det er etablert trepartssamarbeid mellom partene på nasjonalt og regionalt nivå, som blant annet spiller en rolle for fastsettelse av minstelønn. Fra 2011 har det vært krise i samarbeidet på nasjonalt nivå. Staten bestemte derfor minstelønna på egen hånd i denne perioden, og gjennomførte også kontroversielle endringer i pensjonsalder og arbeidstidsregler i 2012 uten å konsultere partene. På bakgrunn av dette har fagforeningene siden juni 2013 forlatt trepartssamarbeidet og samarbeidet er nå fryst. Dette har både ført til større enhet blant de rivaliserende fagforeningene og en økende grad av topartssamarbeid.

Samarbeidet mellom partene har generelt sett ikke utviklet seg like langt som i de vesteuropeiske landene, og tilliten mellom partene er begrenset. Det har foregått en omfattende desentraliseringsprosess av kollektive forhandlinger, avtaler sluttes derfor nesten utelukkende på bedriftsnivå, og antallet avtaler er synkende. I følge Eurofond er rundt 30 prosent av arbeidstakerne omfattet av tariffavtaler. Allmenngjøring er mulig av avtaler med flere arbeidsgivere, men det er ikke brukt, mye fordi avtaler med flere arbeidsgivere er svært uvanlige. Der det ikke finnes fagforeninger fastsettes lønns- og arbeidsvilkår som regel ensidig av arbeidsgiver i henhold til lovverket og den nasjonale minstelønna.

Poland: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Polen (Utenriksdepartementet)

flagg portugal  PortugalLukk

flagg portugal Portugal

 Oppdatert juni 2016

Folketall (2015) 10,4 millioner
BNP per innbygger (2015) 17 300 euro
Realvekst BNP (2015) 1,5 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 12,2prosent
Organisasjonsgrad Ca. 20 prosent
Tariffavtaledekning 69 prosent

Portugal ligger på vestsiden av den Iberiske halvøy og deler kun landegrense med Spania. I vest og sør grenser landet til Atlanterhavet. Portugal er EU medlem fra 1986, Schengenmedlem fra 1995 og medlem av eurosonen fra dens opprettelse i 1999.

kart portugal

Økonomi

Under Salazars diktatur var Portugals økonomi er preget av statens omfattende eierskap i næringslivet og et omfattende og tungrodd byråkrati. På 1970-tallet ble imidlertid økonomien lagt om og landet utviklet et mer moderne næringsliv med privatiserte selskaper. Etter at Portugal ble medlem av EU har landet omtrent hatt sammenhengende økonomisk vekst. Økonomien har blitt mer sammensatt og mer serviceorientert. Siden midten av 1990-tallet har myndighetene intensivert prosessen med å privatisere statseide selskaper for å gjøre økonomien enda mer konkurransedyktig. Veksten i Portugal var over gjennomsnittet i EU på 1990-tallet, men på 2000-tallet dabbet veksten noe av.

Portugal er et av eurolandene som ble hardest rammet av finanskrisen. Etter mange år med positiv økonomisk vekst opplevde Portugal i 2009 negativ vekst på 3 prosent. På tross av vekst i 2010, var det negative tall i 2011, 2012 og 2013. Portugals budsjettunderskudd økte også kraftig etter krisen. I 2009 var underskuddet 9,8 prosent, og året etter var det 11,2 prosent.

Våren 2011 ba Portugal EU om et kriselån på 78 milliarder euro, noe som holdt økonomien flytende. Betingelsene for lånet fra «troikaen», EU, ESB og IMF, innebar omfattende strukturelle reformer og sparetiltak. Portugal har innfridd mange av kravene til «troikaen». I 2013 begynte en mild bedring av landets situasjon grunnet høyere etterspørsel innlands. Landets BNP vokste med 0,9 prosent i 2014 og 1,5 i 2016, og EU-kommisjonens prognose anslår en framtidig vekst på 1,5 prosent og 1,7 prosent i 2016 og 2017 I på grunn av økte eksportinntekter.

Portugal har også begynt å redusere budsjettunderskuddet sitt. I 2015 var underskuddet nede på 4,4 prosent av BNP, noe som fremdeles er høyere enn EU og IMFs krav om 4 prosent, men adskillig nærmere målet.. Det lavere underskuddet skyldes i hovedsak solid skatteinnkreving og effektiv kontroll på offentlige utgifter. EU kommisjonen forventer at budsjettunderskuddet skal synke til -2,7 i 2016 og 2,1 i 2017, særlig på grunn av høyere sysselsetting og privat konsum. Gjeld-til-BNP ratioen anslås også å skulle synke til 126 prosent i 2016 og 124,5 prosent i 2017.

Utenlandske direkteinvesteringer (FDI) som andel av BNP utgjorde i 2015 70,7 prosent, en stor økning fra før krisen noe som i stor grad reflekterer synkende BNP. Nye utenlandske direkteinnvesteringer i landet utgjorde samme år -0,7 prosent av BNP, et veldig lavt nivå etter flere år med FDI på over 5 prosent av BNP.

Statens pensjonsfond – utland hadde i slutten av 2014 plassert totalt 8,9 milliarder i Portugal. Dette er en reduksjon fra 2011, men en oppgang fra de to foregående årene. Dette understreker at på grunn av landets finansielle problemer skygget investorer unna like etter krisen, men at Portugal igjen er i vekst og er i gang med å gjenvinne tiltro fra investorer.

Norsk næringsliv er involvert i Portugal gjennom samarbeid innen havsektoren, og da særlig marin bioteknologi og fornybar energi til havs.

Portugals viktigste handelspartnere er Spania, Frankrike og Tyskland. Landet er verdens fremste produsent av kork, sardiner og portvin, men eksportverdien overskygges av tekstiler og konfeksjon, sko, maskiner, kjemikalier og tremasse.

I 2015 importerte Norge varer fra Portugal for 2,4 milliarder kroner. Eksporten av norske varer utgjorde omtrent 4,5 milliard kroner i samme periode, noe som utgjør en økning på over en milliard fra året før. Importen til Norge omfattet hovedsakelig maskinvarer, tekstilvarer og landbruksprodukter. Eksporten fra Norge består hovedsakelig av sjømat, fossilt brensel og metaller. Portugal er Norges 10. viktigste eksportmarked for fisk, og det største for klippfisk.

Gjennom EØS-finansieringsordningen, som i hovedsak er finansiert av Norge, mottok Portugal i perioden 2009-14 totalt 58 millioner euro. De største programområdene er havforvaltning, helse og sivilt samfunn. I den nye perioden, for 2014-2021, er Portugal bevilget 102,7 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Portugal innførte euro i 1999. Inflasjonsraten var i 2015 0,5 prosent, og inflasjonen anslås å forbli moderat på bakgrunn av den høye arbeidsledigheten og lav prisvekst i utlandet. 

Næringsstruktur

Tjenestenæringen er dominerende i Portugal, og står for 75 prosent av BNP og 66,5 prosent av sysselsettingen. Industrien står for 22,5 prosent av BNP og sysselsetter omtrent samme andel. Jordbruket står kun for 2,5 prosent av BNP, men sysselsetter hele 10 prosent. Turistnæringen er den raskest voksende næringen i landet.

Arbeidsmarked

Portugal har lenge slitt med høy arbeidsledighet, og den økte som følge av finanskrisen. Toppen på 16,4 prosent ble nådd i 2013. Staten har innført omfattende reformer for å senke ledigheten, som har vært stabil siden oktober 2014. Ledigheten var i første kvartal 2016 12,2 prosent. EU-kommisjonen anslår at arbeidsledigheten skal være redusert til 10,7 prosent i 2017. EU kommisjonen tror likevel Portugal kan få store utfordringer med å sysselsette alle de langtidsledige også i fremtiden. De anbefaler mer lønnsforhandlinger på bedriftsnivå for å innføre et mer forsvarlig lønnsnivå som reflekterer forskjellene mellom ulike bedrifter.

I tillegg til den generelle arbeidsledigheten har Portugal spesielt slitt med høy er ungdomsledighet, som lenge har ligget over 30 prosent (32 prosent i 2015). Skritt har blitt tatt for å bedre dette, særlig gjennom EUs Ungdomsgaranti, men dette har kun ført til en mild reduksjon. EU kommisjonen anbefaler Portugal å bedre arbeidsformidlingen slik at den rekker ut til uregistrerte unge arbeidsløse.

Finanskrisen har ført til høy arbeidsutvandring, spesielt til Brasil. Flere portugisere har også reist innad i EU for å få arbeid. I 2013 var det 571 000 portugisiske statsborgere som arbeidet i et annet EU land, noe som utgjorde 12,7 prosent av total sysselsetting i Portugal. Sett i forhold til befolkning er derfor Portugal et av de EU landene der flest statsborgere jobber i andre EU land, bare slått av Kroatia og Romania. I Norge har det vært etterspørsel etter portugisiske ingeniører i olje- og gassektoren.

Gjennomsnittslønna i Portugal var i 2014 på 1018 euro. Minstelønnssatsen var frosset fra 2011 til 2014. I 2016 er minstelønna 530 euro, en økning fra 505 euro i 2014 og 2015. I 2015 utgjorde minstelønna 43,4 prosent av gjennomsnittslønna. Portugal skiller seg ut fra andre land i Vest-Europa med betydelig lavere satser. EU- kommisjonen anbefaler Portugal å justere lønningene slik at de tilsvarer produktiviteten, og at minstelønnen samsvarer et nivå som åpner for økt sysselsetting og bedret konkurranseevne.

Arbeidslivets parter

Fagforeningen i Portugal har siden demokratiseringen vært karakterisert av konflikter og dype politiske forskjeller. CGTP-IN er den største av hovedorganisasjonene og representerer de fleste fagforeninger, særlig innenfor produksjon og offentlig sektor. Den ble opprettet etter revolusjonen i 1974, og har tradisjonelt hatt sterke forbindelser til kommunistpartiet. CGTP-IN er derfor preget av en sterk anti-kapitalistisk ideologi og har et konfliktfylt forhold til både arbeidsgivere og regjeringer. Den andre store organisasjonen er UGT som ble opprettet i 1978 som et alternativ til CGTP-INs politiske vridning. UGT er mer konsensus-orientert og pro-kapitalistisk. Den er noe mindre og har flest medlemmer fra servicesektoren, både privat og offentlig, og er særlig sterk innenfor bank og forsikringssektoren. Begge disse organisasjonene er representert i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå. Forholdet dem imellom har blitt noe bedre med årene.

Arbeidsgiversiden består av fire nasjonalt representative organisasjoner. De to største er CIP og CCP, i tillegg finnes CAP, organisasjonen for bønder, og CTP, organisasjonen for turistnæringen.

Kollektive forhandlinger i Portugal har tradisjonelt forgått på sektornivå, og har gjennom allmenngjøring dekket nesten alle arbeidstakere. Finanskrisa kombinert med et forsøk fra regjeringen på re-regulering av allmenngjøringen førte til en kollaps av kollektive forhandlinger på alle nivå. Antallet avtaler på bransjenivå sank kraftig fra 141 avtaler som omfattet 1,3 millioner arbeidstakere i 2010 til bare 36 avtaler som omfattet 300 000 arbeidstakere i 2012. De nye restriktive reglene for allmenngjøring hadde fra regjeringens side den hensikt å desentralisere forhandlingsprosessen. Dette var lite effektivt. Kollektive forhandlinger foregår derfor fremdeles primært på bransjenivå i Portugal. Effekten har derfor heller vært en markant nedgang i dekningsgraden av tariffavtaler. I 2010 var dekningsgraden på omtrent 90 prosent, og nå er den en del lavere på omtrent 69 prosent. Noen anslår til og med at dekningsgraden kan være halvert. I 2014 ble restriksjonene på allmenngjøring løftet noe, men dette har foreløpig hatt lite effekt på grunn av dårlige forhold mellom partene.

Trepartssamarbeidet i Portugal var før krisen godt utbygd. Fra etter krisen inntil 2014 ble det kun signert to avtaler. Disse avtalene handlet om støtte av regjerings strategi for å øke konkurranseevnen og sysselsetting, og senket blant annet minstelønnen. CGTP-IN signerte ikke noen av disse avtalene. I september 2014 ble en ny avtale om å øke minstelønnen og endre systemet for kollektive forhandlinger underskrevet, nok en gang uten CGTP-IN. Ingen av disse avtalene har hatt særlig stor betydning, noe som tilsier at partssamarbeidet er i en midlertidig krise etter finanskrisen.

Fagforeningen i Portugal har siden demokratiseringen vært karakterisert av konflikter og dype politiske forskjeller. CGTP-IN er den største av hovedorganisasjonene og representerer de fleste fagforeninger, særlig innenfor produksjon og offentlig sektor. Den ble opprettet etter revolusjonen i 1974, og har tradisjonelt hatt sterke forbindelser til kommunistpartiet. CGTP-IN er derfor preget av en sterk anti-kapitalistisk ideologi og har et konfliktfylt forhold til både arbeidsgivere og regjeringer. Den andre store organisasjonen er UGT som ble opprettet i 1978 som et alternativ til CGTP-INs politiske vridning. UGT er mer konsensus-orientert og pro-kapitalistisk. Den er noe mindre og har flest medlemmer fra servicesektoren, både privat og offentlig, og er særlig sterk innenfor bank og forsikringssektoren. Begge disse organisasjonene er representert i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå. Forholdet dem imellom har blitt noe bedre med årene.

Arbeidsgiversiden består av fire nasjonalt representative organisasjoner. De to største er CIP og CCP, i tillegg finnes CAP, organisasjonen for bønder, og CTP, organisasjonen for turistnæringen.

Kollektive forhandlinger i Portugal har tradisjonelt forgått på sektornivå, og har gjennom allmenngjøring dekket nesten alle arbeidstakere. Finanskrisa kombinert med et forsøk fra regjeringen på re-regulering av allmenngjøringen førte til en kollaps av kollektive forhandlinger på alle nivå. Antallet avtaler på bransjenivå sank kraftig fra 141 avtaler som omfattet 1,3 millioner arbeidstakere i 2010 til bare 36 avtaler som omfattet 300 000 arbeidstakere i 2012. De nye restriktive reglene for allmenngjøring hadde fra regjeringens side den hensikt å desentralisere forhandlingsprosessen. Dette var lite effektivt. Kollektive forhandlinger foregår derfor fremdeles primært på bransjenivå i Portugal. Effekten har derfor heller vært en markant nedgang i dekningsgraden av tariffavtaler. I 2010 var dekningsgraden på omtrent 90 prosent, og nå er den en del lavere på omtrent 69 prosent. Noen anslår til og med at dekningsgraden kan være halvert. I 2014 ble restriksjonene på allmenngjøring løftet noe, men dette har foreløpig hatt lite effekt på grunn av dårlige forhold mellom partene.

Trepartssamarbeidet i Portugal var før krisen godt utbygd. Fra etter krisen inntil 2014 ble det kun signert to avtaler. Disse avtalene handlet om støtte av regjerings strategi for å øke konkurranseevnen og sysselsetting, og senket blant annet minstelønnen. CGTP-IN signerte ikke noen av disse avtalene. I september 2014 ble en ny avtale om å øke minstelønnen og endre systemet for kollektive forhandlinger underskrevet, nok en gang uten CGTP-IN. Ingen av disse avtalene har hatt særlig stor betydning, noe som tilsier at partssamarbeidet er i en midlertidig krise etter finanskrisen. 

Portugal: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Portugal (Utenriksdepartementet)

romania l  RomaniaLukk

 romania l Romania

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

19,9 millioner

BNP per innbygger (2015)

8 100 euro             

Realvekst BNP (2015) 3,8 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 6,4 prosent
Organisasjonsgrad 30 prosent
Tariffavtaledekning

35-40 prosent

Romania ble EU-medlem 1. januar 2007, samtidig med Bulgaria. Landet har 20 millioner innbyggere og er dermed et av de mer folkerike EU-landene. Romania ligger på vestsiden av Svartehavet og grenser mot Moldova i øst, Ukraina i øst og nord, Ungarn i vest, Serbia i sørvest og Bulgaria i sør.

romania map

Romania er NATO- og EU-medlem, men ikke medlem av Schengen. Det var lenge diskusjon om Bulgaria og Romanias inntreden i EU skulle utsettes på grunn av problemer med blant annet korrupsjon, organisert kriminalitet og dårlig fungerende rettssystemer. Da landenes medlemskap likevel ble godkjent ble det stilt uvanlig strenge krav. Landet må hver sjette måned rapportere inn til EU om hvor langt det er kommet i å bekjempe korrupsjon og i å skape en mer åpen og effektiv rettsprosess.

De gamle EU- og EØS-landene hadde mulighet til å innføre begrensninger på arbeidsinnvandring fra Bulgaria og Romania i inntil syv år, noe også Norge benyttet seg av. Fra 1. januar 2007 innførte Norge overgangsordninger for arbeidsinnvandrere fra Bulgaria og Romania, tilsvarende de som gjaldt fra 1. mai 2004 for åtte andre land fra Øst-Europa (EU8). Dette innebar blant annet krav om arbeids- og oppholdstillatelse. Overgangsordningene for EU8 ble avviklet i 2009, mens overgangsordningene for Bulgaria og Romania ble avviklet i 2012.

Økonomi

Romanias brutto nasjonalprodukt, regulert for kjøpekraft, tilsvarte i 2014 likevel kun 55 prosent av gjennomsnittet i EU. Det gjør Romania til det nest fattigste landet i EU, bare mer velstående enn nabolandet Bulgaria. Det er kun i de senere årene at den økonomiske fremgangen har bidratt til dannelsen av en større middelklasse og ført til en reduksjon av den relativt omfattende fattigdommen i landet.

Ceausescus kommunistregime falt i 1989, og det følgende tiåret var for Romanias del preget av økonomisk nedgang og ustabilitet. Gammeldags industri og mangel på strukturelle reformer hemmet i stor grad omstillingen fra en svært statsstyrt økonomi. Imidlertid snudde trenden i 2000, og den økonomiske veksten tok seg kraftig opp. Myndighetene gjennomførte omfattende reformer i næringslivet for å forberede medlemskapet i EU, og de fleste store selskapene i landet ble privatisert. På 2000-tallet opplevde derfor Romania en periode med lav arbeidsledighet og høy økonomisk vekst, drevet av sterk innenlands etterspørsel.

Fra tusenårsskiftet til 2009 var den årlige økonomiske veksten mellom 4,1 og 8,3 prosent. Finanskrisen rammet Romania hardt, og landet ble i mars 2009 det tredje landet til å motta kriselån fra IMF. BNP falt med over 7 prosent i 2009 og med 1,6 prosent i 2010. Etter å ha gjennomført strenge makroøkonomiske reformer opplevde landet svak positiv økonomisk vekst igjen fra 2011. I 2015 hadde Romania en vekst på 3,8 prosent og EU-kommisjonen forventer at den sterke økonomiske veksten vil fortsette med rundt 4 prosent vekst de neste årene hovedsakelig drevet av økt innenlandsk etterspørsel. Eksporten er også forventet å øke noe i takt med den økonomiske fremgangen i EU. Per 2015 er den rumenske økonomien på samme nivå som før finanskrisen.

Romania har tiltrukket seg store utenlandske investeringer. Før finanskrisen tilsvarte nye innvesteringer rundt 7 prosent av BNP per år. Nye investeringer sank imidlertid dramatisk på grunn av finanskrisen, og har siden dette ligget på et nivå tilsvarende mellom 1 og 3 prosent av BNP. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte i 2015 42,2 prosent av BNP.

Romanias viktigste handelspartnere er Tyskland, Italia, Frankrike og Ungarn. Landet eksporterer i all hovedsak tekstiler og fottøy, metaller og metallprodukter, maskiner og utstyr, kjemiske produkter og landbruksprodukter. De viktigste importvarene er maskiner og utstyr, kjemiske produkter og tekstilprodukter.

Romanias eksport til Norge beløp seg i 2015 omtrent til 4 milliarder kroner. Import av norske varer utgjorde 1,1 milliard kroner i samme år.

I følge tiltredelsestraktaten skal Romania ha fått omkring 11 milliarder euro i støtte fra EU de første to årene.

Norge bidar til sosial og økonomisk utvikling i Europa gjennom EØS-finansieringsordningene. Romania er den nest største mottakeren, og mottok i perioden 2009-2014 omkring 300 millioner euro. Disse midlene støtter blant annet bekjempelse av organisert kriminalitet, reformer i justissektoren, tiltak for inkludering av romfolket, og sivilt samfunn og frivillige organisasjoner. I den nye perioden, for 2014-2021, er Romania bevilget 502,5 millioner euro og er med det EUs nest største mottaksland. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Landets valuta er rumenske leu. Per juni 2016 var 100 RON = 205,08 NOK. Romania ønsker å innføre euro, men dette har flere ganger blitt utsatt fordi landet ikke tilfredsstiller alle kriteriene. Målet for innføring av euro er satt til 1. januar 2019. Landet har i perioder hatt ekstremt høy inflasjon, med en topp på 154 prosent i 1997. Inflasjonen har imidlertid jevnt sunket de siste årene, og var i 2015 var inflasjonen negativ på -0,4 prosent på grunn av kutt i avgifter på mat og drikke og fallende oljepriser. Inflasjonen er forventet til å stige til 2,5 prosent inn mot 2017.

Næringsstruktur

Tekstilindustrien anses ofte som den viktigste næringen. Romania var tidligere ett av landene som eksporterte mest klær og tekstiler til EU. Landet har dessuten stor produksjon av maskiner, biler og elektrisk utstyr, og jordbruksvarer som frukt og grønnsaker er også viktige eksportvarer. Landbruket sysselsetter fortsatt omtrent 30 prosent av arbeidstakerne, selv om jordbruk står for kun 12,4 prosent av BNP. Industrien står for 35,6 prosent av BNP, og sysselsetter 29 prosent av arbeidsstyrken. Tjenesteytende næringer står for 52 prosent av landets BNP, og sysselsetter 42 prosent av arbeidsstyrken.

Arbeidsmarked

Sysselsettingen vokste i 2014 med én prosent. Det var den første årlige veksten siden finanskrisa. I begynnelsen av 2016 var ledigheten på 6,4 prosent, et nivå som er godt under EU gjennomsnittet som et resultat av den sterke økonomiske veksten de siste årene. EU-kommisjonen antar at ledigheten vil holde seg stabilt omtrent på dette nivået i årene fremover. Sysselsettingsraten er spesielt lav blant kvinner, unge, eldre arbeidere og rom, og EU kommisjonen anbefaler å jobbe mer aktivt for inkludering av disse gruppene.

Arbeidsutvandringen i Romania er den høyeste i Europa. I 2013 arbeidet 1,3 millioner rumenere i andre EU-land, noe som utgjør 14 prosent av total sysselsetting i landet. Flest rumenere er det i Italia, Spania og Tyskland. Den store arbeidsutvandringen har ført til ubalanse i arbeidsmarkedet. Tapet av leger i landet har for eksempel blitt trukket frem som et spesielt stort problem.

Lønnsnivået er blant de laveste i Europa, men noe høyere enn i nabolandet Bulgaria. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 2879 RON (ca. 640 EUR) per april 2016, ifølge landets statistikkbyrå. Minstelønna har økt betydelig de siste årene, men er fortsatt den nest laveste i EU, etter Bulgaria. I 1996 utgjorde minstelønna knapt 20 prosent av gjennomsnittslønna, men denne andelen hadde i 2014 økt til 38,5 prosent. Rundt 30 prosent av arbeidsstyrken i Romania mottar minstelønn, som i 2016 var 1250 RON (276 EUR) per måned.

Arbeidslivets parter

Etter kommunismens fall var Romania preget av privatiseringen av statseide selskaper. Dette førte til at mange sto i fare for å miste jobbene sine. Med denne bakgrunnen utviklet partssamarbeidet seg til å bli svært konfliktfylt. Systemet har nå blitt mer konsensusorientert etter overgangsperioden er over.

Landet har fem store arbeidstakerorganisasjoner: CNSLR Fratia, BNS, CSDR, CNS Cartel Alfa og CSN Meridian. Alle disse organisasjonene, bortsett fra CSN Meridian har rapportert om synkende medlemstall. Medlemstallet i organisasjonene har siden 2008 sunket fra i underkant av én million hver til i overkant av 300 000. CNSLR Fratia og CNS Cartel Alfa organiserer hovedsakelig arbeidere innen det som tidligere var, og delvis fortsatt er, statlig sektor: blant annet maskinindustri, kjemisk industri, telekommunikasjon og annen offentlig tjenesteyting. Det er hovedsakelig politisk ståsted som skiller fagforeningene. Organisasjonsgraden har tradisjonelt vært forholdsvis høy, men har vært fallende de siste årene på grunn av reformer i arbeidsmarkedet, restrukturering av store industribedrifter og økt antall små og mellomstore bedrifter. Organisasjonsgraden anslås å være på rundt 30 prosent.

Arbeidsgiversiden har tradisjonelt vært svak, ettersom Ceausescu etterlot seg en økonomi der bare en liten del var privat. Men etter hvert har privat sektor vokst, og private bedrifter har begynt å organisere seg for å fremme sine interesser. Arbeidsgiverorganisasjoner finnes nå i de aller fleste sektorer. Arbeidsgiversiden er svært fragmentert, med 8 nasjonalt godkjente sammenslutninger. I 2008 ble det imidlertid opprettet en paraplyorganisasjoner på arbeidsgiversiden ACPR.

I de første årene etter 1989 fantes det ikke noe permanent utvalg for sosial dialog i Romania, og partene i arbeidslivet var i liten grad uavhengige. Dette gjaldt særlig arbeidsgiverne, som var representert av lederne i offentlige selskaper, som igjen var styrt av myndighetene. Først i 1997 ble det opprettet et trepartsråd for sosial dialog. Gjennom dette organet kan arbeidstakere og arbeidsgivere delta i utformingen av lovforslag som gjelder arbeidslivet. I praksis har imidlertid trepartsrådet kun en rådgivende rolle, og myndighetene er fortsatt den klart sterkeste aktøren. Trepartssamarbeid finner også sted på bransje- og regionsnivå, mens topartssamarbeid særlig er utviklet på bedriftsnivå.

I 2011 ble det gamle nasjonale trepartsrådet (CES) omgjort til et råd som inkluderer representanter fra sivilsamfunnet istedenfor myndighetene, og som må konsulteres i forhold til økonomi-, sosial- og helselovgivning. Det har blitt opprettet et nytt trepartsorgan (CNTDS) som hovedsakelig konsulteres når det kommer til minstelønn. Fagforeningene har den siste tiden ofte beskylt myndighetene for å ikke regelmessig rådføre seg med trepartsrådet eller ikke forberede møtene tilstrekkelig og derfor blokkere den sosiale dialogen.

Systemet for kollektive avtaler i Romania ble vesentlig endret etter lovendringer i 2011, da forhandlinger på nasjonalt nivå ble avviklet. Minstelønna og andre vilkår som gjaldt alle arbeidstakere ble tidligere fastsatt her. Loven setter også svært strenge krav til representativitet av partene i arbeidslivet i forhold til bransjeforhandlinger, noe som har blokkert bransjeavtaler. Reglene for allmenngjøring er også noe endret. Lovendringene krever dessuten kun at kollektiv forhandling skal skje på bedriftsnivå i bedrifter der det er minst 20 ansatte. Disse lovendringene har ført til at tariffavtaledekningen har sunket fra nesten 100 prosent i 2010 til 35-40 prosent i 2014. Etter endringene er bedriftsnivået er derfor det viktigste, selv om antallet avtaler på dette nivået også er begrenset.

Romania: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Romania (Utenriksdepartementet)

slovakia l  SlovakiaLukk

slovakia l Slovakia

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

5,4 millioner

BNP per innbygger (2015)

14 400 euro             

Realvekst BNP (2015) 3,6 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 10,4 prosent
Organisasjonsgrad 16 prosent
Tariffavtaledekning

30 prosent

Landet grenser til Tsjekkia i nordvest, Polen i nord, Ukraina i øst, Ungarn i sør og Østerrike i sørvest. Slovakia ble en selvstendig stat da Tsjekkoslovakia ble oppløst i 1993, og har siden vært et stabilt demokrati med sterk økonomisk vekst. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 92 prosent ja. Slovakia var dermed det søkerlandet der folk var mest positive til medlemskap. Euro ble innført som Slovakias valuta 1. januar 2009.

slovakia map

Økonomi

Slovakias brutto nasjonalprodukt per innbygger tilsvarte 77 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014. Landet er dermed relativt rikt i østeuropeisk sammenheng, men noe mindre velstående enn nabolandet Tsjekkia.

Overgangen fra sentralstyrt økonomi til markedsøkonomi har vært vanskelig. Etter 40 år med kommuniststyre var landets industri ineffektiv og lite konkurransedyktig på det internasjonale markedet. Dessuten tiltrakk Slovakia seg få investeringer fra utlandet de første årene etter 1989, noe som forsinket den økonomiske utviklingen. På begynnelsen av 1990-tallet opplevde landet synkende BNP og svært høy arbeidsledighet.

Utviklingen bedret seg, selv om forandringene skjedde relativt sakte. Fra 1999, og særlig etter EU-medlemskapet i 2004, og fram til 2008 var det en stadig sterkere økonomisk vekst og økte utenlandske investeringer, særlig i elektronikk- og bilindustrien.

Finanskrisen rammet den slovakiske økonomien relativt hardt, og førte til en nedgang i BNP på fem prosent i 2009, blant annet på grunn av mindre utenlandske investeringer. Slovakia var blant de EU-landene som kom seg raskest ut av resesjonen. Allerede i 2010 hadde landet en vekst på 4,8 prosent. Veksten har vært stabil, men noe lavere siden dette, på rundt 1,5 prosent. I 2015 økte veksten til 3,6 prosent hovedsakelig på grunn av høyere innlandsetterspørsel og innvestering. EU kommisjonen anslår videre vekst på over 3 prosent i 2016 og 2017. Investeringer ser ut til å øke i bil- og telekommunikasjonsbransjen, samt pågående utbygging av motorveier.

Utenlandske investeringer i Slovakia økte kraftig på 2000-tallet. Svært lave lønnskostnader, billig faglært arbeidskraft, lav bedriftsskatt (19 prosent) og relativt liberal arbeidslivslovgivning har gjort landet populært å investere i. Finanskrisen førte til at investeringene gikk ned, men den felles europeiske valutaen har vist seg å skjerme økonomien i en periode preget av kapitalflukt. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Slovakia tilsvarte 66,2 prosent av BNP i 2015. Nye utenlandske direkteinvesteringer tilsvarte samme år 2,5 prosent av BNP. Dette er en økning fra tidligere år, men sett i forhold til før krisen svært lavt. EU kommisjonen peker på en ineffektiv offentlig forvaltning og rettsvesen som en årsak til mindre investeringer.

Slovakias viktigste handelspartnere er Tyskland, Tsjekkia, Italia og Østerrike. Handelen med Norge er ikke veldig omfattende, men har økt de siste årene. I 2015 eksporterte Slovakia varer til Norge for 2,8 milliarder kroner, mens importen var på 296 millioner. Viktige eksportvarer er biler, maskiner, klær og sko, møbler og metallvarer.

Slovakia mottok 80,74 millioner euro gjennom EØS-finansieringsmekanismene i perioden 2009-2014, hovedsakelig finansiert av Norge. Disse midlene støtter blant annet grønn innovasjon og næringsutvikling, bekjempelse av vold mot kvinner, forbedret beredskap mot flom og stryket grensekryssende samarbeid mellom Slovakia og Ukraina. I den nye perioden, for 2014-2021, er Slovakia bevilget 113,1 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Euro ble innført som Slovakias valuta 1. januar 2009. Inflasjonen i landet var høy frem til 2004, men lå på et stabilt lavt nivå i årene etter det. I 2014 kollapset imidlertid inflasjonen som følge av et fall i energiprisene. Landet har derfor hatt en mild deflasjon på -0,1 og -0,3 prosent i 2014 og 2015. EU-kommisjonen anslår likevel at inflasjonen vil øke over de neste årene når energiprisen øker og høyere innlandsetterspørsmål legger press på prisene på tjenester. Det anslås at inflasjonen vil bli positiv, men nær null, i 2016, og øke ytterligere i 2017.

Næringsstruktur

Slovakias hovednæringer er produksjon av elektrisk utstyr, biler, maskiner, metall og mineralutvinning. Dessuten har IT-sektoren vokst sterkt de siste årene. Slovakia er det landet i verden som produserer flest biler per innbygger. I Slovakia står tjenesteytende næringer for 61 prosent av BNP og 70 prosent av sysselsettingen, mens industrien står for 36 prosent av BNP og sysselsetter 27 prosent. Jordbruket utgjør 3 prosent av BNP og 5 prosent av sysselsettingen.

Arbeidsmarked

Slovakia har lenge hatt høy ledighet, blant annet på grunn av omfattende strukturelle omstillinger i økonomien. Den økonomiske veksten etter finanskrisen var inntil 2015 ikke sterk nok til å redusere arbeidsledigheten vesentlig, og ledigheten lå mellom 2010 og 2014 relativt stabilt på rundt 14 prosent. På grunn av økt vekst i 2015 har ledigheten imidlertid sunket, og Slovakia hadde i første kvartal i 2016 en arbeidsledighet på 10,4 prosent. EU-kommisjonen anslår at ledigheten vil fortsette å synke som følge arbeidsmarkedsreformer i 2015, til 9,5 prosent i 2016. Det er omtrent samme nivå som før krisen. EU-kommisjonen har oppfordret Slovakia til å innføre videre tiltak for å senke langtidsledigheten og øke incentivene for å få kvinner til å forbli eller returnere til arbeid. Landet oppfordres også til å bedre lærerutdanningen og gjøre det mer attraktivt å være lærer.

I 2013 var det 121 100 slovaker som jobbet i andre EU land. Dette utgjør 5,2 prosent av antallet sysselsatte i landet. I antall er det relativt få slovakiske arbeidere i andre EU-and, men som andel av arbeidsstyrken ligger landet noe over EU-gjennomsnittet. Slovakia var det eneste østeuropeiske landet som i kjølvannet av finanskrisa opplevde at flere kom til for å arbeide enn det var som dro. Hovedstaden Bratislava tiltrekker seg mange arbeidere sammenliknet med resten av landet.

Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 924 euro per august 2015, ifølge landets statistikkbyrå. Minstelønna i Slovakia har steget betydelig de senere årene, og var 405 euro per måned i 2016. I 2014 utgjorde minstelønna 35,4 prosent av gjennomsnittslønna.

Arbeidslivets parter

Fagforeninger har en lang tradisjon i Slovakia. Medlemskap er frivillig og omtrent 16 prosent av arbeidstakerne er fagorganisert, noe som er en markant nedgang fra 2007 da 20 prosent av arbeidstakerne var fagforeningsmedlemmer. Dette er en effekt av at mange mistet jobben i finanskrisa. Bortsett fra en endring i antallet fagforeningsmedlemmer har finanskrisa hatt liten effekt på det slovakiske systemet. Hovedfokuset blant alle partene har vært å opprettholde sysselsettingen i utsatte yrkesgrupper.

Sammenslutningen av slovakiske fagforbund (KOZ SR) er den største organisasjonen på arbeidstakersiden. KOZ SR ble opprettet i 1990 etter at den kommunistiske landsorganisasjonen ble oppløst. Den omfatter 28 fagforeninger på bransjenivå og har omtrent 260.000 medlemmer. Dette utgjør 90 prosent av alle fagorganiserte. Det finnes også flere andre mindre sammenslutninger, som NKOS, VSOZ og KUK, som til sammen har mellom 10.000 og 20.000 medlemmer.

De to største arbeidsgiverorganisasjonene er Forbundet av arbeidstakerorganisasjoner i den slovakiske republikk (AZZZ SR) og Den nasjonale unionen av arbeidsgivere i den slovakiske republikk (RUZ SR). I tillegg representanter også Foreningen av byer og kommuner (ZMOS) arbeidsgivere.

Omtrent 30 prosent av slovakiske arbeidstakere er dekket av tariffavtaler. Forhandlinger skjer hovedsakelig på bedrifts- og sektornivå. Det finnes ingen kollektive avtaler på nasjonalt nivå. Avtaler er bindende, og gjelder likt for alle ansatte uavhengig av om de er fagforeningsmedlemmer eller ikke. Det er en tendens til desentralisering av kollektive forhandlinger, og antallet sektoravtaler er synkende. Allmenngjøring er tillatt men begrenset i bruk.

Slovakia har trepartssamarbeid på nasjonalt nivå, som blant annet bestemmer den nasjonale minstelønna og behandler andre sentrale spørsmål knyttet til arbeidsmarked og næringsliv. Dette samarbeidet har vært noe ustabilt, da fagforeningene har vært misfornøyd med at trepartsorganet hovedsakelig har rådgivende myndighet. I 2013 ble et topartsorgan grunnlagt for å forberede de sosiale partnerne på trepartsforhandlingene.

Slovakia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Slovakia (Utenriksdepartementet)

slovenia l  SloveniaLukk

slovenia l Slovenia

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

2 millioner

BNP per innbygger (2015)

18 700 euro             

Realvekst BNP (2015) 2,9 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 8,2 prosent
Organisasjonsgrad 20 prosent
Tariffavtaledekning

78 prosent

Slovenia grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landet er med sine drøyt 2 millioner innbyggere det femte minste i EU. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 89 prosent ja, og valgdeltakelsen var over 60 prosent.

slovenia map

Økonomi

Slovenia er det rikeste av de nye EU-landene i Øst-Europa, om man ser bort fra Kypros. Landet har en høyt utdannet arbeidsstyrke og god infrastruktur. BNP per innbygger tilsvarte 83 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014. Til sammenlikning er landet rikere enn Hellas og Portugal, og omtrent på nivå med Tsjekkia.

Slovenia oppnådde uavhengighet fra Jugoslavia i 1991. På det tidspunktet var Slovenia den rikeste jugoslaviske republikken, med en svært eksportrettet økonomi. Landet kompenserte raskt for bortfallet av de jugoslaviske markedene ved å vri handelen mot EU. Omstillingen fra planøkonomi til markedsøkonomi var svært vellykket. Slovenia privatiserte store deler av økonomien og dempet inflasjonen og lønnsveksten, samtidig som arbeidsledigheten ble holdt på et lavt nivå.

Landet opplevde god økonomisk vekst på 2000-tallet, særlig etter medlemskapet i EU. Slovenia har likevel vært noe senere enn andre land til å avvikle statlig eierskap, og nesten 50 prosent av økonomien er fremdeles statlig eid.

Finanskrisen rammet Slovenia relativt hardt, og BNP sank med 7,8 prosent i 2009. Landet kom seg raskt ut av resesjonen, med positiv vekst i 2011, men den økonomiske veksten har vært svært beskjeden de siste årene. Samlet nedgang fra 2008 til 2013 var totalt på 9 prosent.

I 2014 opplevde landet igjen vekst på nesten 3 prosent, og EU-kommisjonen anslår at økonomien vil vokse med rundt 2 prosent i årene fremover. Veksten har hovedsakelig vært eksportdrevet, og det er særlig eksporten til Tyskland som er viktig. EU-kommisjonen har tro på at Slovenia også vil oppleve økt innenlandsk etterspørsel i årene som kommer, noe som er et grunnlag for stabil vekst.

Statsgjelden er fremdeles relativt høy. Den utgjorde 83,2 prosent av BNP i 2015, en økning fra tidligere år. Budsjettunderskuddene er imidlertid antatt å synke i årene fremover fra -5 prosent av BNP i 2014 til -2,1 prosent av BNP i 2017, noe som gjør at EU kommisjonen anslår at gjeld-til-BNP ratioen vil synke til under 80 prosent innen 2017.

Utenlandske investeringer i Slovenia økte under den økonomiske fremgangsperioden, blant annet som resultat av landes høyt kvalifiserte og relativt billige arbeidskraft, i tillegg til en velutbygget infrastruktur. Utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har likevel ligget lavere enn det regionale gjennomsnittet. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer i Slovenia tilsvarte 32,7 prosent av BNP i 2015. Nye utenlandske direkteinvesteringer tilsvarte samme år 2,4 prosent av BNP, noe som er en økning fra tidligere år, men lavt sett i Europeisk sammenheng. Slovenia er altså et land som fortiden ikke sees på som veldig investeringsvennlig, mye på grunn av høyt skattenivå og stor andel statlig eierskap, men også på grunn av mange lover og lovendringer som gjør Slovenia til et vanskelig land å drive virksomhet i.

Tyskland, Italia, Frankrike, Østerrike og Kroatia er landets viktigeste handelspartnere. Det er forholdsvis lite handel mellom Norge og Slovenia. Importen av varer fra Slovenia var i 2015 verdt ca. 1 milliard kroner, mens eksporten fra Norge var verdt 247 millioner kroner. Importen består i stor grad av maskiner og kjøretøy.

Gjennom EØS-finansieringsordningene mottok Slovenia 26,9 millioner euro i norsk støtte i perioden 2009-2014, noe som er en økning på over 40 prosent fra forrige periode (2004-2009). EØS-midlene bidrar blant annet til utjevning av helseforskjeller i befolkningen, tiltak for økt likestilling, miljøvern og utveksling av studenter og forskere mellom utdanninginstitusjoner i Slovenia og Norge. I den nye perioden, for 2014-2021, er Slovenia bevilget 37,7 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Som det første av de nye EU-landene i Øst-Europa innførte Slovenia euro som myntenhet fra 1. januar 2007. Inflasjonen i Slovenia var lenge relativt høy, men har sunket etter at den økonomiske veksten stanset. I 2014 var prisstigningen 0,4 prosent og i 2015 falt den til -0,8 på bakgrunn av fallende energipriser og lav innlandsetterspørsel. Det er forventet at deflasjonen snur til en svak inflasjon igjen i 2017.

Næringsstruktur

Tidligere var Slovenias industri konsentrert rundt metaller, trevarer og tekstiler. På 1990-tallet var imidlertid veksten særlig sterk innenfor elektronikk, legemidler og kjemisk industri. I dag er de viktigste næringene i Slovenia produksjon av elektriske produkter, mat, kjøretøy, tekstil og papir, i tillegg til at turismen er svært viktig. Tjenesteytende næringer utgjør 70 prosent av BNP og 63 prosent av sysselsettingen. Industrien står for 28 prosent av BNP og sysselsetter 35 prosent, og jordbruket for kun 3 prosent av BNP og sysselsetter bare 2 prosent.

Arbeidsmarked

Slovenia hadde i første kvartal 2016 en arbeidsledighet på 8,2 prosent. Dette er en nedgang fra de fire siste årene. Kommisjonen forventer at arbeidsledigheten forblir omtrent på samme nivå også i 2017. Anbefalinger fra EU-kommisjonen for 2016 inkluderer å øke sysselsettingen blant ufaglærte og eldre.

I 2013 var antallet slovenere som arbeidet i andre EU land 18 600. Dette utgjør 2 prosent av antallet sysselsatte i landet. Dette er under gjennomsnittet i EU. Slovenia var faktisk det eneste landet i østeuropeisk sammenheng som har hatt positiv netto arbeidsmigrasjon etter finanskrisen.

Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 1550 euro i mars 2015, ifølge landets statistikkbyrå. Nasjonal minstelønn ble innført i Slovenia i 1995. Minstelønna lå på et stabilt nivå på drøyt 40 prosent av gjennomsnittslønna siden innføringen, før den ble økt til i overkant av 50 prosent fra 2011. I 2016 var minstelønna 790 euro per måned. Sammenlignet med de andre EU landene i Øst-Europa er gjennomsnittslønnen, og spesielt minstelønnen, i Slovenia høy.

Arbeidslivets parter

Andelen fagorganiserte i Slovenia er omtrent 20 prosent. Andelen har gått kraftig ned siden uavhengigheten i 1991, da 60 prosent var organiserte. Antallet organiserte har også blitt adskillig lavere på grunn av finanskrisen. I offentlig sektor har organisasjonsgraden holdt seg høy, mens i industrien har den falt kraftig. Arbeidstakersiden er fragmentert, med syv hovedsammenslutninger. Den suverent største av disse er Forbundet for frie fagforeninger i Slovenia (ZSSS), som har 250 000 medlemmer i ulike bransjer. Dette utgjør mer enn halvparten av alle fagorganiserte i landet. I tillegg er det en rekke fagforeninger for bransjer eller profesjoner som ikke tar del i noen landsorganisasjon.

Alle slovenske arbeidsgivere av en viss størrelse var inntil 2006 lovpålagt å være medlem av et handelskammer som fremmer næringslivets interesser og deltar i lønnsforhandlinger. Medlemskap er nå frivillig. Det er fem arbeidsgiverorganisasjoner i Slovenia som deltar i forhandlinger: GZS, ZDS, TZS, OZS og ZDOPS.

Systemet for partssamarbeid er svært godt utbygd. For det første er både arbeidstakere og arbeidsgivere representert i et rådgivende organ knyttet til den slovenske nasjonalforsamlingen. Dette organet fungerer som et andrekammer og skal ivareta næringshensyn og lokale interesser. For det andre finnes det et nasjonalt trepartsorgan, ESSS, som har en viktig rådgivende funksjon på en rekke områder. Det foregår også lønnsforhandlinger mellom partene i arbeidslivet på sektor- og bedriftsnivå.

I Slovenia har det tradisjonelt vært høy tariffavtaledekning. Før 2005 skyldtes dette at alle arbeidsgivere pliktet å være medlemmer av handelskammeret som er parter i forhandlingene på sektornivå. På denne måten ble omtrent alle, 96 prosent, av arbeidstakerne omfattet. Ordningen opphørte i 2005. Dekningsgraden har nå falt til 78 prosent. Den er fremdeles relativt høy fordi det praktiseres noe allmenngjøring. Forhandlinger foregår hovedsakelig på bransjenivå. Det er imidlertid en tendens til desentralisering av de kollektive forhandlingene, og avtaler på bedriftsnivå er av økende betydning. I offentlig sektor finnes det både avtaler som gjelder alle offentlig ansatte, og avtaler som gjelder ulike sektorer.

Slovenia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Slovenia (Utenriksdepartementet)

flagg spania  SpaniaLukk

flagg spania Spania

 Oppdatert juni 2016

Folketall (2015) 46,5 millioner
BNP per innbygger (2015) 23 300 euro
Realvekst BNP (2015) 3,2 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 20,4 prosent
Organisasjonsgrad 17 prosent
Tariffavtaledekning ca. 90 prosent

Spania har 46,5 millioner innbyggere og er EUs femte største økonomi. Landet ligger på den Iberiske halvøy og grenser til Portugal i vest og Frankrike og Andorra i nord. Spania er EU medlem fra 1986, og er også medlem av eurosonen og Schengen.

kart spania

Økonomi

Spania opplevde stor økonomisk vekst etter at landet ble medlem av EU. Landet gjennomgikk samtidig en omfattende produksjonsomlegging. Jernutvinning og skipsfartsindustri, som tidligere var viktige deler av økonomien, ble trappet ned for å satse på områder med bedre framtidsutsikter, som transport og turisme. På 1990-tallet sank inflasjonen og bankrenta. Mellom 1995 og 2005 sank arbeidsledigheten fra 25 prosent til 8 prosent, den laveste siden 1970-årene. Spania opplevde en jevn og kraftig vekst på begynnelsen av 2000-tallet, med en gjennomsnittlig årlig stigning på 3,5 prosent.

Spania er et av de EU-landene som ble hardest rammet av finanskrisen. I andre halvdel av 2008 gikk landet inn i en kraftig resesjon, den kraftigste etter demokratiets innføring. Utløsende faktorer var høye oljepriser og krise i boligmarkedet. Veksten var i 2009 -3,6 prosent, og i 2011, 2012 og 2013 var det også negativ vekst på mellom 0,6 og 2,1 prosent.

Budsjettunderskuddene var også betydelige i denne perioden, på 11 prosent i 2010 og 9,4 i de to neste årene. I 2012 ga EU et lån på inntil 100 milliarder euro som en redningspakke til den kriserammede bank- og finanssektoren. Regjeringen har vært nødt til å gjennomføre innstrammingstiltak og strukturelle reformer for å gjenvinne budsjettbalansen og konkuranseevnen, samt tilliten hos partnerne i eurosonen og i finansmarkedene.

Den spanske økonomien er nå i ferd med å bedre seg. Hjulpet av privat konsum var den økonomiske veksten 1,4 prosent av BNP i 2014, og enda høyere på 3,2 prosent i 2015, noe som er godt over det Europeiske gjennomsnittet. Det forventes fortsatt robust vekst i 2016 og 2017 på rundt 2,5 prosent. Viktige forklaringer er bedringer på arbeidsmarkedet og økte muligheter til finansering, samt større tillit til den spanske økonomien. Spania har også klart å redusere underskuddet på statsbudsjettet til målet på under 6,5 prosent. I 2015 var underskuddet bare 5,1 prosent, og EU-kommisjonens prognoser sier at underskuddet vil synke til 3,1 i 2017, både grunnet høyere skatteinntekter og lavere offentlige utgifter. Statsgjelden er likevel høy og økende. Gjennom krisen økte den betydelig fra 60,1 prosent av BNP i 2010 til 99,2 i 2015. Statsgjelden er prosjektert til å ligge på rundt 100 prosent av BNP frem til 2017. Dette fortsetter å være et stort problem for Spansk økonomi, og gjør økonomien sårbar.

Da Spania ble medlem av EU ble økonomien liberalisert og landet opplevde en massiv tilstrømming av utenlandske investorer. I årene før finanskrisen utgjorde nye utenlandske direkteinnvesteringer i landet nesten 5 prosent av BNP. I 2009 falt dette til 0,7 prosent. Spania har imidlertid jobbet hardt med å øke andelen utenlandske investeringer, og mye tyder på at dette vil øke i årene framover.

Økende produktivitet, lavere lønninger og inflasjon har forbedret investormarkedet. Mange av reformene som gjennomføres i landet (arbeidsliv, utdanning, skatt osv.) er rettet mot å bedre forholdene for investorer. I 2013 utgjorde nye investeringer 3,2 prosent av BNP, en bedring fra de foregående årene. Dette sank i 2014 og 2015 til omtrent 2 prosent av BNP.

I 2013 utgjorde Statens pensjonsfond – Utlands spanske portefølje ca. 144 milliarder norske kroner i aksjer og obligasjoner. I 2015 var Spania et av landene som ga oljefondet størst avkastning. De største norske firmaene som har etablert seg i Spania er Norsk Hydro, Yara, Elkem, Det Norske Veritas, Fred. Olsen og Jotun.

De viktigste handelspartnerne er Frankrike, Tyskland, Italia, Storbritannia og USA. Landet eksporterer primært motorkjøretøyer, metaller og metallvarer, skotøy og tekstiler, samt nærings- og nytelsesmidler. Importen domineres av råolje, maskiner og metallvarer, kjemiske produkter og næringsmidler. Handelen mellom Norge og Spania er økende. I 2015 eksporterte Spania varer verdt ca.11 milliarder kroner, mens importen fra var verdt omtrent 12,8 milliarder.

Gjennom EØS-finansieringsordningene mottok landet 45,85 millioner euro i norsk støtte i perioden 2009-2014. EØS-midlene bidrar blant annet til forskning og utvikling av miljøvennlig teknologi, økt likestilling, og utveksling av studenter og forskere mellom Spania og Norge.

Spania var et av de originale landene som innførte euro i 1999. Siden 2014 har Spania opplevd en svak deflasjon på 0,6 prosent i 2015, mest på grunn av synkende energipriser.

Næringsstruktur

Jordbruket har tradisjonelt vært svært viktig i Spania, men det har fått mindre betydning etter moderniseringsprosessen av økonomien. Jordbruket står i dag for 3,2 prosent av BNP og sysselsetter 5 prosent. Industrien står for 25,4 prosent av BNP og sysselsetter 30 prosent. Spania er blant annet en av verdens største bilprodusenter og bilindustrien er en av landets største arbeidsgivere. Servicenæringen er den største næringen i landet og står for 71,4 prosent av BNP og 65 prosent av sysselsettingen. Turistnæringen har svært stor betydning for økonomien, og det er anslått at rundt én million nordmenn besøker Spania hvert år.

Arbeidsmarked

Landet har lenge slitt med svært høy arbeidsledighet. Nivået før finanskrisen på rundt 8 prosent var et resultat av lang tids forbedring fra 22 prosent i 1994. Som et resultat av finanskrisen vokste arbeidsledigheten betraktelig igjen. Først til 17, 9 i 2009 til over 27 prosent våren 2013. Spanias arbeidsledighet har faktisk vært dobbelt så høy som den gjennomsnittlige ledigheten i Europa. Ungdomsledigheten er også blant de høyeste i Europa, og regnes som et betydelig samfunnsproblem. Særlig innenfor serviceyrker og i byggebransjen er unge hardt rammet. Det er store regionale forskjeller, med større arbeidsledighet i sør og på Kanariøyene enn i nord og i Madrid-regionen.

Spania har gjennomført omfattende reformer som har ført til en bedring. I 2014 var ledigheten redusert til 24,5 prosent, og i første kvartal i 2016 var ledigheten nede i 20,4 prosent. EU-kommisjonen anslår at ledigheten vil synke til 18,1 prosent i 2017. Ungdomsledigheten er også noe redusert til 48,3 fra 55,5 i 2013, men er fremdeles veldig høy. Ledigheten, og da særlig ungdomsledigheten, er altså fortsatt høy og EU-kommisjonen anbefaler å øke effektiviteten og kvaliteten på arbeidsformidlingen og gjøre høyere utdanning mer relevant for arbeidsmarkedet for å få bukt med problemet. Det er også en del pilotprosjekter i deler av landet der ungdomsledigheten er på over 50 prosent, som en del av EUs ungdomsgaranti. Disse prosjektene skal gjøre de unge bedre rustet på arbeidsmarkedet, men har foreløpig ikke gitt noen klare resultater i form av økt sysselsetting.

Arbeidsutvandringen fra Spania doblet seg i perioden fra 2007 til 2011 som en effekt av finanskrisen. Likevel er emigrasjonen relativt lav sammenliknet med flere land i Øst-Europa. I 2013 var antallet spanske statsborgere som arbeidet i et annet EU land 232 400, noe som utgjorde 1,4 prosent av sysselsettingen. I antall er det mange spanjoler som arbeider i andre EU-land, men de utgjør en liten andel av befolkningen, og under gjennomsnittet i EU. Spanske arbeidstakere reiser primært til Storbritannia og Tyskland.

På tross av krisen fortsetter Spania å være en populær destinasjon for arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa.

I 2013 var den månedlige gjennomsnittslønna i Spania 2169 euro, i følge landets statistikkbyrå. EU-kommisjonen anbefaler Spania i samarbeid med partene i arbeidslivet å justere lønningene slik at de står i forhold til arbeidernes produktivitet. Minstelønna i Spania er i 2016 på 655 euro i måneden. Det er en liten økning fra de siste årene, men veksten i minstelønna har blitt betydelig mindre på grunn av de dårlige tidene i økonomien. I 2014 utgjorde minstelønna 36 prosent av gjennomsnittslønna i landet, en liten nedgang fra før-krise nivået.

Arbeidslivets parter

De viktigste arbeidstakerorganisasjonene er Trade Union Confederation of Workers Commissions (CCOO) og General Workers’ Confederations (UGT). Disse organisasjonene har begge i overkant av 1 million medlemmer og representerer tilsammen for 70 prosent av alle fagforeninger på nasjonalt nivå. Organisasjonsgraden er omtrent 17 prosent, en liten nedgang fra før krisen. På tross av den lave organisasjonsgraden har fagforeningene mye mer støtte enn det virker som. I valgene til samarbeidsutvalgene, som holdes i de fleste store og mellomstore bedrifter, er deltagelsen på rundt 66 prosent. De fleste som velges er fagforeningsmedlemmer.

På arbeidsgiversiden er de viktigste organisasjonene Spanish Confederation of Employer Organisations (CEOE) og Spanish Confederation of Small and Medium-Sized Enterprises (CEPYME), som til sammen dekker omtrent 36 prosent av landets bedrifter.

Det eksiterer trepartssamarbeid i Spania både på nasjonalt og regionalt nivå. På grunn av finanskrisen og regjeringsskifte fra det sosialdemokratiske PSOE til det konservative PP var det ikke noe trepartssamarbeid mellom 2011 og 2013. Ikke før desember 2014 ble den første avtalen med PP inngått, da partene ble enige om en ny månedlig arbeidsledighetstrygd.

Kollektive forhandlinger har tradisjonelt foregått på bransjenivå. Bedriftsnivået har også vært viktig, men ikke like viktig som bransjenivået. Lønnsforhandlingene ble fram til 2012 basert på inflasjon og antatt høyere produktivitet. Allmenngjøring har også vært vanlig, noe som har ført til høy tariffavtaledekning.

Finanskrisen førte imidlertid til endringer i systemet for kollektive forhandlinger. Etter 2012 er det basert på en avtale mellom partene i arbeidslivet som anerkjenner behovet for å holde prisstigningen under det europeiske gjennomsnittet av hensyn til konkurranseevnen. Partene er også enige om at i et langtidsperspektiv må produktiviteten øke. Denne enigheten danner retningslinjer for de kollektive forhandlingene, og innebærer blant annet at avtaler på bedriftsnivå får større betydning. Det er også introdusert såkalte «opt-out»-klausuler slik at bedrifter midlertidig kan trekke seg ut av tariffavtaler. Dette har blant annet hatt som mål å desentralisere forhandlingene, men lite tider på at dette har vært vellykket. På tross av endringene er derfor de fleste arbeidere i Spania dekket av tariffavtaler.

Spain - Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Spania (Utenriksdepartementet)

czechrepublic l  TsjekkiaLukk

czechrepublic l Tsjekkia

Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

10,5 millioner

BNP per innbygger (2015)

15 600 euro             

Realvekst BNP (2015) 4,2 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 4,2 prosent
Organisasjonsgrad 13 prosent
Tariffavtaledekning

36 prosent

Tsjekkia er med sine 10,5 millioner innbyggere det nest største av landene som ble medlemmer av EU i 2004. Landet grenser mot Tyskland i vest, Østerrike i sør, Slovakia i øst og Polen i nord. Tsjekkia har vært et selvstendig land siden 1993, da Tsjekkoslovakia ble delt i republikkene Tsjekkia og Slovakia. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 77 prosent for å gå inn i unionen.

czechrepublic map

Økonomi

Tsjekkia har en stabil og åpen økonomi, som er tett integrert i resten av EU. BNP per innbygger tilsvarte 85 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014.

Tsjekkia har tradisjonelt ligget langt framme økonomisk og teknologisk. Fram til 2. verdenskrig var Tsjekkoslovakia blant de mest utviklete industrilandene i verden. Økonomien led imidlertid under kommunisttiden. Etter Berlin-murens fall har landets økonomi blitt omformet til en markedsøkonomi. Til tross for problemer i omstillingsfasen opplevde Tsjekkia god økonomisk vekst på 90-tallet. Økonomien vokste særlig sterkt i de første årene etter at landet ble medlem av EU.

Finanskrisen førte til resesjon i 2009, og BNP sank med 4,8 prosent. Tsjekkia er likevel ikke blant de landene som ble hardest rammet av finanskrisen, og økonomien stabiliserte seg fort. I 2010 og 2011 var veksten på om lag 2 prosent. Det ble igjen problemer på slutten av 2011, og BNP falt med omtrent 0,7 prosent i 2012 og 2013. I 2014 var økonomien igjen i vekst med en vekstrate på 2 prosent, og veksten økte videre til 4,2 prosent i 2015. Veksten er hovedsakelig drevet av offentlig innvestering. EU-kommisjonen anslår at Tsjekkia vil fortsatt ha positiv vekst på omtrent 2,5 prosent i 2015 og 2016.

Statsgjelden er ikke veldig høy; samlet gjeld som prosent av BNP er like over 40 prosent. Denne andelen er synkende og er lavere enn EUs grense.

Utenlandske investeringer i Tsjekkia er betydelige. Høyt utdanningsnivå, lave lønnskostnader og omfattende IT-kompetanse har gjort landet svært populært blant bedrifter fra de andre EU-landene og Japan. Investeringene er rettet både mot høyteknologisk industri og mot mer arbeidsintensiv produksjon. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte 75,5 prosent av BNP i 2015. Nye utenlandske direkteinvesteringer tilsvarte samme år 1,4 prosent av BNP, noe som er lavt i forhold til tidligere år.

Tsjekkia er en av Norges viktigste handelspartnere i Sentral-Europa. Handelen mellom landene har blitt betraktelig større de siste årene. I 2015 eksporterte Tsjekkia varer for 6,4 milliarder kroner til Norge, og importen var på ca. 1,5 milliarder. Eksporten besto hovedsakelig av maskiner, datamaskiner, metaller og biler. Importen fra Norge er hovedsakelig gass. Norsk gass dekker drøyt en fjerdedel av landets behov.

Tsjekkia har mottatt EØS-midler siden landet ble medlem av EU i 2004. I perioden 2009-14 mottok landet 131,8 millioner euro i EØS-midler, hovedsakelig finansiert av Norge. Disse bidrar til utjevning av helseforskjeller i befolkningen, økt forskningssamarbeid mellom Norge og Tsjekkia, miljøtiltak, bedring av situasjonen til utsatte grupper og kampen mot organisert kriminalitet. I den nye perioden, for 2014-2021, er Tsjekkia bevilget 184,5 millioner euro. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Landets valuta er tsjekkiske koruna (CZK). I mai 2015 var 100 CZK = 34,44 NOK. Inflasjonen i var i 2015 på 0,3 prosent. Tsjekkia planla i utgangspunktet å tiltre eurosonen i 2010, og deretter i 2012. I motsetning til flere av de nye medlemslandene har landet blitt mindre interessert i å innføre euro etter at finanskrisen satt inn. I følge en meningsmåling utført av Eurobarometer i april 2015, var hele 70 prosent av befolkningen mot å innføre Euro.

Næringsstruktur

Tsjekkias viktigste næringer er maskin- og bilproduksjon, samt framstilling og bearbeiding av metaller. Industrien utgjør 37,4 prosent av BNP, mens tertiærnæringene står for 60 prosent av nasjonalproduktet. Jordbruket har marginal betydning, og utgjør 2,6 prosent av BNP. Innovasjon Norge peker på flere vekstsektorer, blant annet energi, miljø, IT og elektronikk og utbygging av infrastruktur.

Arbeidsmarked

Arbeidsledigheten var på 4,2 prosent i første kvartal i 2016, som er langt lavere enn gjennomsnittet i EU-området. Arbeidsmarkedet ble aldri alvorlig rammet av resesjonen blant annet fordi bedrifter har vært villige til å kutte i arbeidstid i stedet for stillinger. Arbeidsledigheten var på sitt høyeste i 2010 på 7,3 prosent. Ungdomsledigheten har sunket de siste årene. Det er likevel utfordringer på arbeidsmarkedet, og EU-kommisjonen har pekt på underrepresentasjonen av kvinner med små barn, ufaglærte arbeidere, personer med funksjonshemminger og rom-befolkningen som et problem.

Kun 68 000 tsjekkere arbeidet i 2013 i et annet EU land. Dette utgjør kun 1,4 prosent av den totale sysselsettingen. Tsjekkia var et av de få østeuropeiske landene som registrerte en positiv netto arbeidsmigrasjon etter krisen. Landet har også vært aktive i å forsøke å stoppe høyt utdannede, særlig forskere, å flytte fra landet ved for eksempel å gjøre det lettere for dem å returnere, og ved å betale internasjonalt konkurransedyktige lønninger.

Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 28 152 CZK (ca. 1042 EUR) pr 4. kvartal 2015, ifølge landets statistikkbyrå. Det er forventet økt lønnsvekst i Tsjekkia som en effekt av relativt lav arbeidsledighet i årene fremover fra 2,4% årlig vekst i 2015 til 3,6% årlig vekst i 2016 og 2017. Tsjekkia har en lovregulert minstelønn, som i 2016 tilsvarte 360 euro per måned. Dette er en av EUs laveste minstelønnssatser sett i forhold til gjennomsnittslønna. I 2014 tilsvarte minstelønna kun 33 prosent av gjennomsnittslønna.

Arbeidslivets parter

Antallet fagorganiserte i Tsjekkia er fallende. I 2008 var 22 prosent av arbeidsstyrken organiserte, i 2010 var det 20 prosent og tall fra 2014 anslår at organisasjonsgraden nå er omtrent 13 prosent. Den bøhmisk-mähriske konføderasjonen av fagforeninger (ČMKOS) er dominerende på arbeidstakersiden. ČMKOS er en sammenslutning av ulike bransjeforbund og teller over 330 000 medlemmer. Det er en partipolitisk uavhengig organisasjon med alle typer arbeidstakere. Sammenslutningen av uavhengige fagforeninger (ASO ČR) er den andre viktige sammenslutningen, med omtrent 107 000 medlemmer. Den siste viktige sammenslutningen er Konføderasjonen for kunst og kultur (KUK). Alle disse foreningene deltar i partssamarbeidet.

Sammenliknet med fagbevegelsen er arbeidsgiversiden svak og fragmentert. De to største arbeidsgiverorganisasjonene er Industriforbundet i den tsjekkiske republikk (SP ČR) og Arbeidsgiver- og entreprenørforbundet (KZPS ČR). I tillegg finnes det en svært sterk arbeidsgiverorganisasjon innenfor byggebransjen og en sterk organisasjon innenfor turisme og handel, men disse deltar ikke i trepartssamarbeidet.

Det ble opprettet nasjonalt trepartssamarbeid i 1990, der man framforhandlet hovedavtaler mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Dette samarbeidet ble imidlertid svekket under den konservative regjeringen til Vaclav Klaus, uten å bli erstattet av topartssamarbeid på bransjenivå. De senere årene har man blåst nytt liv i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå, og samarbeidet har frambrakt en økning i både minstelønna og lønningene i offentlig sektor. I et europeisk perspektiv dekker trepartssamarbeidet i Tsjekkia et bredt spekter av saker.

Rundt 36 prosent av arbeidstakerne er omfattet av tariffavtaler. De fleste avtalene er fremforhandlet på bedriftsnivå. I enkelte sektorer foregår forhandlinger også på bransjenivå. For disse avtalene brukes ofte allmenngjøring noe som fører at bransjeavtalene dekker omtrent 15 prosent av arbeidsstyrken.

Tsjekkia: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Tsjekkia (Utenriksdepartementet)

hungary l  UngarnLukk

hungary l Ungarn

 Oppdatert juni 2016

Folketall (2015)

9,9 millioner

BNP per innbygger (2015)

11 100 euro             

Realvekst BNP (2015) 2,9 prosent
Arbeidsledighet (første kvartal 2016, sesongjustert) 5,8 prosent
Organisasjonsgrad 11 prosent
Tariffavtaledekning 21 prosent

Ungarn har nesten 10 millioner innbyggere, og er dermed et av de største av de nyeste EU-landene. Landet grenser til Østerrike, Slovakia, Ukraina, Romania, Kroatia, Serbia og Slovenia.

hungary map

Ved folkeavstemningen om å gå inn i EU stemte hele 84 prosent ja til medlemskap.

Økonomi

Ungarns BNP per innbygger regulert for kjøpekraft tilsvarte 68 prosent av gjennomsnittet i EU i 2014. Ungarns økonomi har siden kommunismens sammenbrudd gjennomgått en omfattende omstilling fra en sentralisert planøkonomi til moderne markedsøkonomi, der privat sektor står for over 80 prosent av BNP. At overgangen har vært relativt vellykket skyldes i stor grad en kontrollert og gradvis privatisering av tidligere statlig virksomhet. Landet opplevde lenge jevn økonomisk vekst, og fra 1998 til 2006 økte ungarsk BNP med rundt 4 prosent hvert år. Realveksten i BNP var derimot svak de neste to årene.

Finanskrisen rammet Ungarn relativt hardt, ikke minst på grunn av landets høye utenlandsgjeld. Ungarn ble i oktober 2008 gitt en krisepakke på 20 milliarder euro fra IMF, EU og Verdensbanken. BNP sank med 6,8 prosent i 2009, og etter resesjonen har den økonomiske veksten vært svak og til og med negativ i 2012. Fra 2013 har Ungarn hatt positiv vekst, med vekst på 2,9 i 2015. EU-kommisjonen anslår videre vekst i 2016 og 2017 på i overkant av 2,5 prosent. Den innenlandske etterspørselen er antatt å bli hoveddrivkraften til vekst i de kommende årene, med et skift fra investering til privat etterspørsel.

Ungarns statsgjeld har vært et stort problem for landet de siste årene og det har ført til at landets økonomi er svært sårbar. Gjelden tilsvarte 75,3 prosent av landets BNP i 2015. Dette er imidlertid antatt å synke de to neste årene på grunn av eksportoverskudd til 73 prosent av BNP i 2017. Ungarn tilbakebetalte lånet fra IMF allerede i 2013.

Ungarn har lykkes i å tiltrekke seg stadig mer investeringer fra utlandet de to siste tiårene, noe som har vært helt nødvendig for å få ned utenlandsgjelden. En viktig grunn til at utenlandske selskaper investerer i Ungarn er det lave skattenivået for bedrifter. I tillegg er arbeidsstyrken høyt kvalifisert. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tilsvarte 225,5 prosent av BNP i 2015. Etter finanskrisen falt investeringene drastisk. Dette ser imidlertid ut til å ha stabilisert seg igjen, og i 2014 utgjorde ny direkte investering 9,4 prosent av BNP og i 2015 var dette 2,3 prosent.

Telenor investerte i 2001 om lag 10 milliarder kroner i det ungarske mobilselskapet Pannon GSM, og i økende grad investerer også andre norske bedrifter i landet.

Tyskland er Ungarns viktigste handelspartner. Utover det er også Østerrike, Italia, Russland, Kina og Frankrike viktige.

Handelen mellom Norge og Ungarn er skjev. Eksporten fra Ungarn var i 2015 verdt i overkant av 2,5 milliarder kroner, mens importen fra Norge i samme periode var verdt 897 millioner. Ungarns import fra Norge er imidlertid økende, med en økning på eksport til en verdi tilsvarende over 300 millioner kroner fra 2014. Norge importerer særlig elektronikk, datamaskiner og transportmidler.

Gjennom EØS-midlene har Ungarn mottatt betydelig støtte, og der norske bedrifter har vært invitert til å delta. I perioden 2009-2014 fikk Ungarn 153,3 millioner euro i EØS-midler, hovedsakelig finansiert av Norge. Pengene har blant annet gått til økt bruk av miljøteknologi, sivilt samfunn, utjevning av helseforskjeller og styrkning av forskningssamarbeidet mellom Norge og Ungarn. I den nye perioden, for 2014-2021, er Ungarn bevilget 214,6 millioner euro noe som gjør dem til det tredje største mottakerlandet av EØS-midler. Hvilke prosjekter pengene skal gå til avgjøres i august 2017.

Ungarns valuta er ungarske forinter (HUF). I mai 2015 var 100 HUF = 2,96 NOK. Inflasjonen var 0,1 prosent i 2015, på grunn av lave matpriser og regulerte kutt i energiprisene. Inflasjonen er imidlertid antatt å øke til over 2 prosent i 2017.

Næringsstruktur

Ungarn har en velutviklet industri som blant annet produserer biler og bildeler, elektronikk og andre typer maskiner. Industrien står for 31,1 prosent av BNP og 29,7 prosent av sysselsettingen, mens tjenesteytende næringer står for omtrent to tredeler av BNP og sysselsetter nesten like mange. Jordbruket står for 3,4 prosent av BNP, men sysselsetter 7,1 prosent. Sektorene for IT, tele og elektronikk ses på som vekstnæringer.

Arbeidsmarked

Ungarn hadde i begynnelsen av 2016 en arbeidsledighet på 5,8 prosent. Dette er en nedgang fra etter krisen da ledigheten steg til omtrent 11 prosent, og lå stabilt på 10-11 prosent fra 2009 til 2013. Nedgangen skylles mest sannsynlig økonomisk vekst og nye jobber i privat sektor, og EU-kommisjonen forventer at ledigheten skal holde seg stabil på rundt 6 prosent, og muligens synke nærmere 5 prosent, inn mot 2017.

I 2013 arbeidet 154 300 ungarere i andre EU-land. Dette utgjorde 3,9 prosent av total sysselsetting i landet. Dette er noe over EU gjennomsnittet, men Ungarn er alt i alt ikke et land som opplever spesielt høy arbeidsutvandring sett i forhold til Øst-Europa generelt.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn var 46 prosent fra 1999 til 2006, men lønnsveksten har avtatt de siste årene. Gjennomsnittlig brutto månedslønn var 267 000 HUF (ca.837 EUR) pr juni 2016, ifølge landets statistikkbyrå. Lønnsutviklingen i Ungarn har vært god de siste årene, blant annet takket være økt minstelønn. Minstelønna har steget fra å utgjøre 28 prosent av gjennomsnittslønna i 1998 til 43,3 prosent i 2014. Særlig viktig var doblingen av den nominelle minstelønna som ble gjennomført fra 2000 til 2002. I 2016 tilsvarte minstelønna 353 euro per måned.

Arbeidslivets parter

Etter kommunismens fall ble det opprettet trepartssamarbeid i Ungarn for å sikre støtte i omstillingsfasen. Trepartsorganet tok etterhvert på seg andre oppgaver. Som følge av en omstrukturering av samarbeidet i perioden 1998-2002 mistet trepartssamarbeidet noe av sin makt, samtidig som det ble utvidet til nye felter. Trepartsorganene hadde likevel betydelig innflytelse, da de blant annet fastsatte den nasjonale minstelønna og ga (ikke-bindende) forslag til nivået på lønnsøkninger i de lokale tariffoppgjørene.

I 2011 ble det viktigste trepartsorganet erstattet med et nytt samarbeidsorgan, NGTT, der også handelskamre og kirken er representert. Dette organet er kun rådgivende overfor myndighetene. Endringen har blitt sterkt kritisert av fagforeningene. I 2012 ble også et nytt trepartsorgan (VKF) satt opp for å diskutere lønnsspørsmål. Her diskuterer og konsulterer tre arbeidsgiverorganisasjoner og tre arbeidstakerorganisasjoner myndighetene, men det har langt mindre innflytelse enn det gamle trepartsorganet hadde. Innflytelsen til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er avhengig av myndighetenes vilje til å konsultere dem.

Ungarn har relativt lav andel fagorganiserte - omtrent 11 prosent - og det er stor fragmentering både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Organisasjonsgraden har falt sterkt siden 1990-tallet, og ser ut til å fortsette å synke. Ved opprettelsen av NGTT mistet flere arbeidstakerorganisasjoner plassen som deltagere i trepartsforhandlingene og derfor også en del statlig støtte. Dette har først til sammensmeltningsprosesser mellom ulike sammenslutninger. Organisasjonene MOSZSZ, ASZSZ og SZEF annonserte i 2013 at de skulle slå seg sammen og danne Ungarsk sammenslutning av fagforeninger (MASZSZ). Sammenslutningen er ennå ikke gjennomført, men når den avsluttes vil dette bli Ungarns suverent største arbeidstakerforening. Per 2016 er det MOSZSZ, LIGA og MOSZ som deltar i trepartssamarbeidet.

Arbeidsgiversiden er også svært fragmentert, som i noen grad skyldes store forskjeller mellom de ulike sektorene. Alle organisasjonene er representert i trepartssamarbeidet, men kun tre (ÁFÉOSZ-KESZ, MGYOSZ and VOSZ) er representert i VKF. Antallet bedrifter som er medlem av en arbeidsgiverorganisasjon er fallende, særlig etter lovendringer fra 2012 som ikke gir bedrifter noen form for incentiv til å organisere seg, men kun pålegger dem å betale en form for skatt til staten.

Kollektive forhandlinger foregår hovedsakelig på bedriftsnivå, men det finnes også noen avtaler på bransjenivå. Mulighetene for sektoravtaler og allmenngjøring er betydelig svekket. Allmenngjøring ble sist benyttet i 2006. Dette har ført til en synkende og nå veldig lav dekningsgrad på 21 prosent. Siden dekningsgraden er relativt lav er den nasjonale minstelønna viktig i Ungarn.

Hungary: Working life country profile (Eurofound)

Landinformasjon om Ungarn (Utenriksdepartementet)

Kilder & lenkerLukk

Kilder & lenker

Folketall i EU-landene (Eurostat)

BNP per innbygger (Eurostat)

BNP vekst (Eurostat)

Arbeidsledighet (Eurostat)

Minimum wages (Eurostat)

Partsforhold og organisasjonsgrader i Europa (ETUI)

Annual growth survey (EU-kommisjonen)

The World Factbook (CIA)

Europe 2020 in your country (EU-kommisjonen)

EØS-midlene (regjeringen.no)

Corruption Perceptions Index (Transparancy International)

Country information (International Monetary Fund)

Utenrikshandel med varer (SSB)